Anmeldelse

En milepæl i norsk kunsthistorie

Årets festspillutstiller er for første gang en en kunstner med samisk opprinnelse. Og hvilken kunstner!

Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«Rákkas 1–4», 2020. Fargetrykk på bomull. Varierende dimensjoner. Duodji: Katarina Spiik Skum. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: Thor Brødreskift
Kunst

Festspillutstillingen 2020

Joar Nango

Bergen Kunsthall

Fra 4. september

På papiret er det selvsagt ingen som er diskriminert på den norske kunstscenen. Men de gamle maktstrukturene lever som ubevisste mønstre i vår bevissthet, og styrer de valgene vi tar, enten vi er forelesere, kritikere, gallerister, samlere eller kuratorer.

Norsk kunstliv er fortsatt den hvite, heteroseksuelle mannens arena. Det er han kunsthistorien kretser om. Det er han som er vinneren i markedet, og han som er representert i de prestisjetunge samlingene, og han som hylles med de største separatutstillingene.

Internasjonalt er dette heldigvis langsomt i ferd med å endre seg.

Gjennom flere år har jeg sett en gryende interesse for urfolksperspektiver. På utstillingen «documenta 14» i Athen og Kassel i 2017 deltok intet mindre enn seks samiske kunstnere, en av dem var kunstneren og arkitekten Joar Nango.

Joar Nango er Festspillkunstner 2020.

Årets festspillutstiller Joar Nango (f. 1979, Alta) er en norsk-samisk kunstner og arkitekt bosatt i Alta.

Foto: Torbjørn Buvarp

Første gang festspillutstilleren er samisk

Når Bergen Kunsthall presenterer Nango som årets festspillutstiller er det aller første gang i historien dette prestisjetunge oppdraget blir gitt til en kunstner med samisk opprinnelse.

Og hvilken kunstner! Nango har gjort utstillingsrommet til en arena for uavsluttede sosiale prosesser.

Festspillutstillingen, som vanligvis er en elitistisk separatutstilling, et selvgratulerende one-man show, er blitt forvandlet til dynamisk kollektivt skapende verksted. Her kan vi se resultatet av at håndverkere, kunstnere, forskere og kunsthistorikere virker sammen.

Et eksempel er den rumenske kobbersmeden Lajos Gabor, som Nango møtte på sin reise gjennom Europa på vei mot «documenta 14» i Athen i 2017. Også Tanya Busse, som er kanadisk, med urfolksbakgrunn, har en sentral rolle i festspillprosjektet.

Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«European Everything Hut», 2020. Bildør, kobberelementer, furuknær, funne gjenstander og materialer. Varierende dimensjoner. Kobberarbeid: Lajos Gabor. Trearbeid: Maik Riebort. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: Thor Brødreskift
Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«Nomadic Library», Joar Nango og Anders Sunna. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: Thor Brødreskift
Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall. Nomadic Library, Joar Nango og Anders Sunna.

Foto: Thor Brødreskift
Eksempel på kunst fra Joar Nango

«Sámi Shelters», Joar Nango, 2009. Håndstrikkede ullgensere.

Foto: Joar Nango

Improvisasjonskompetanse

Joar Nango er utdannet arkitekt fra NTNU. Prosjektene hans kretser ofte om det arkitektoniske. Her skapes steder og situasjoner med utgangspunkt i improvisasjon.

Og det er nettopp det han kaller «den samiske improvisasjonskompetansen» han dyrker: Evnen til å løse problemer på stedet.

Med utgangspunkt i samisk byggeskikk skaper han rom og installasjoner. For eksempel leker han med de arkitektoniske prinsippene danner utgangspunkt for lavvoen. I hovedsalen ledes vi gjennom en bred gang skapt av trestokker inn i noe som viser til oppholdsrommet i en lavvo.

Her har han skapt innetelt, som danner små private rom inne i den større strukturen, rákkas kalles det på samisk. På hver side av midtgangen er det store, myke felt der man kan sitte eller ligge på reinskinn oppå en madrass av ferskt bjørkeris, som både er isolerende og velduftende.

Det er i det hele tatt en utstilling der lukt spiller en ganske sentral rolle. Her støter duften av treverk og bjørkeris sammen med den ramme stanken av fett, brusk og dyrehud.

Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«Rákkas 1–4», 2020. Fargetrykk på bomull. Varierende dimensjoner. Duodji: Katarina Spiik Skum. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: Thor Brødreskift
Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«Rákkas 1–4», 2020. Fargetrykk på bomull. Varierende dimensjoner. Duodji: Katarina Spiik Skum. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: THOR BRODRESKIFT / THOR BRODRESKIFT
Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«Rákkas 1–4», 2020. Fargetrykk på bomull. Varierende dimensjoner. Duodji: Katarina Spiik Skum. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: Thor Brødreskift

Vindusglass av kveitemage

I enden av lavvogangen troner en slags gjennomskinnelig monolitt, som skinnende krystall eller et opplyst akvarium. I virkeligheten er det tørket og oljet skinn fra kveitemagesekker sydd sammen til en stor duk.

Teknikken som er hentet fra sjøsamisk tradisjon var en måte å lage gjennomskinnelige vinduer i uthus og enkle bygg. På duken har Nango projisert en film som visstnok handler om byen Chicago.

Akkurat det er ikke så lett å få grep om, men installasjonen er i seg selv så vakker at det ikke spiller noen større rolle. Mot den halvt gjennomskinnelige fiskemagehuden skaper projeksjonen et undersjøisk og vakkert uttrykk akkompagnert av et gåtefullt lydspor.

Fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

«Skievvar», 2020. Kveitemagesekker, treramme, senetråd fra reinsdyr, lyd og video. Varierende dimensjoner. Video/3D-animasjon: Markus Garvin. Lyd: Alexander Rishaug. Skievvar-skjerm: Ella Mørtsell, Vegard Urne, Rima Grybauskas, Håvard Arnhoff, Anna-Stina Svakko. Installasjonsfoto fra Joar Nangos Festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

Foto: Thor Brødreskift

Unikt bibliotek

I en årrekke har Joar Nango samlet tekster og bøker som kretser om samisk arkitektur. Basert på en erkjennelse av at han kanskje faktisk sitter på det mest omfattende samiske arkitekturbibliotek har han valgt å utstille denne levende fysiske diskursen i utstillingen.

Som ramme omkring dette unike biblioteket har han gjenskapt en såkalt girjegumpi. Et lite flyttbart hus på meier inspirert av de gamle samiske jegerhyttene. Selve hytten er demontert og elementene blir på ulike måter brukt til å vise frem bøkene og tekstene.

I løpet av utstillingens monteringsperiode skaper den samiske kunstneren Anders Sunna et takmaleri. Som en Sápmi-versjon av Michelangelos freske i det sixtinske kapell, sier Nango selv.

Det var på tide at vi fikk en samisk festspillutstiller. Det er en milepæl i norsk kunsthistorie.

Selv om Norge ikke er noen klassisk kolonimakt, har den norske staten kolonialisert et annet folk, lagt sitt kne mot deres nakke og tvunget på dem en annen kultur og et annet språk.

Enten du desperat trenger å utvide kunsthorisonten med viktige perspektiver, eller du bare vil ha en vakker og igangsettende opplevelse, er Festspillutstillingen definitivt stedet å gå!

Det er rett og slett den fineste og viktigste festspillutstillingen jeg har sett i mine femten år som kritiker.

Anbefalt videre lesing: