Mer enn bare en Skagenmaler

Lyse kjoler langs hvite sandstrender i måneskinn, hardbarkede fiskere med den barske Skagen-vindens ruskende i hår og skjegg, glade, vakre mennesker rundt et langbord som hever sine glass i sommerkvelden – slik kjenner vi Skagen-malerne, kunstnerkolonien som blomstret på Jylland i 1870-og 80-årene.

Nå viser Lillehammer Kunstmuseum den største utstillingen med verk av Skagenmaleren Anna Ancher noensinne.

Preget av motsetninger

Motsetninger preger både Anchers liv og kunst. Hun kom fra en streng kristen bakgrunn, og var hele livet del av et indremisjonsfellesskap, samtidig som hun var del av et frittenkende bohemmiljø av kunstnere.

Også I kunsten hennes ligger det en spenning: Hun kretser om utradisjonelle «kvinnemotiver» som interiører, blomster, barn, hager, kort sagt den nære verden knyttet til hjemmet.

Men formspråket hennes er alt annet enn tradisjonelt: Det er undersøkende, radikalt og nyskapende. Inspirert av symbolismen og postimpresjonismen forenklet hun motivene, lekte med det moderne flatemaleriet og utforsket hvordan de dansende skyggene på veggene dannet rene abstrakte former.

Hvis vi ser bort fra Christian Krohg og Eilif Peterssen (de to norske «medlemmene» av kunstnerkolonien), er Anna Ancher utvilsomt den mest interessante av Skagen-malerne, og den eneste som gjennom sin kunst bærer bud om modernismen.

Selvkritisk

Anna Ancher var ganske anerkjent allerede mens hun levde (1859-1935), og har senere blitt stående som en av Danmarks mest folkekjære malere. Hun er med andre ord på ingen måte glemt, men likevel har hun nok ikke helt fått den plassen i kunsthistorien som hun fortjener.

Tidligere har Ancher utelukkende vært betraktet innenfor rammen av Skagen-kolonien: Med denne forskningsbaserte utstillingen på Lillehammer som favner rundt 200 malerier, et stort antall tegninger, brev og skissebøker, samt en kunstdokumentar, presenteres hun for første gang som en del av den gryende modernismen i Europa.

Hun var gift med den kjente maleren Michael Ancher, og selv om det i alle kilder understrekes at de hadde et godt og jevnbyrdig ekteskap, var det likevel Michael som tok størst plass som kunstner.

I kunstnerhjemmet i Skagen var det han som hadde det store atelieret der folk fikk komme og se på det han malte. Anna hadde kun et lite arbeidsrom der få fikk slippe inn. Hun var bestandig misfornøyd med det hun hadde laget, og ønsket sjelden å eksponere seg som kunstner.

I dag er det imidlertid åpenbart hvem av de to som var den store maleren. Michael var en dyktig og stødig kunstner, som skildrer virkeligheten korrekt, realistisk og lett idealisert. Men det er Anna Anchers bilder som er malerisk interessante. For henne var motivet bare en omvei inn i undersøkelsen av maleriet selv – dets muligheter og begrensninger.

Frodig og ujevn

Det er fascinerende å vandre gjennom Anna Anchers frodige og ujevne kunstnerskap.

Helt fra ganske tidlig i karrieren vaklet hun mellom noe fremadrettet og noe tilbakeskuende: I noen bilder ser vi at hun henter inspirasjon fra det klassiske maleriet, blant annet fra 1700-tallsmesteren Jean-Baptiste-Siméon Chardin, mens hun andre ganger åpenbart er influert av mer moderne kunstnere som Paul Gauguin. Her dveler hun ved flaten og løsriver fargene fra en realistisk rombeskrivelse.

Det virker som hun tidvis ikke riktig vet hvilken retning hun vil i – om det er klassisk perspektiv, eller moderne flatemaleri hun vil jobbe med. Kanskje er det derfor enkelte av bildene er preget av underlige størrelsesforhold og en uklar dybdebeskrivelse.

Men de gangene hun finner balansen, særlig der lyset og fargene spiller en stor rolle, trer hun frem som en svært begavet maler.

Det er få av bildene som egentlig tematiserer noe. Når hun maler en konsentrert sypike som jobber, så er det ikke en sosialrealistisk studie av det utmattende hverdagsslitet.

Anna Ancher er først og fremst opptatt av stemningen, lyset og fargene. Maleriet handler ikke om noe annet enn solskinnet som faller på skrå inn gjennom vinduet og de merkelige fiolette skyggene som potteplantene tegner på den gulgrønne veggen.

Setter kunsten i sammenheng

Lillehammer Kunstmuseum viser i all hovedsak de samme bildene som de som var utstilt i Danmark, men Lillehammer-kurator Cecilie Skeide har ønsket å gi den norske utstillingen et særpreg.

Gjennom å vise mange ulike versjoner av de samme motivene, vil hun understreke Anna Anchers egenartede arbeidsmetode. For eksempel er en hel avdeling i utstillingen viet sypiken der vi kan se hvordan Ancher nærmet seg dette motivet gjennom skisser, pasteller, tegninger og malerier.

Med utgangspunkt i disse gjentakelsene har Skeide også valgt å invitere samtidskunstneren Hanne Borchgrevink, som på lignende måte jobber med repetisjoner og utforsker farge, mellomrom, lys og forenkling i sine studier av hus.

Borchgrevink fikk i oppgave å fargesette veggene bak Anna Anchers verk med temaene lys og religion i to saler. Den ene veggen har hun malt i en funklende blålilla farge, mens den andre nærmest er blitt fosforiserende gul.

På denne store gule veggen henger et lite maleri av Anchers datter som løper mot oss mens det sterke lyset får de gylne flettene hennes til å gløde.

Borchgrevinks skinnende ensfargede maleri blir som et bakteppe, som på en virkningsfull måte understreker både kraften og vitaliteten i Anchers prosjekt, men også det nyskapende og moderne som preger bildene hennes.

«Anna Ancher – Skagens indre og ytre rom» er en svært interessant utstilling som jeg tror vil appellere like sterkt til fagfolk som til de brede lag. Jeg blir veldig overrasket hvis den ikke blir en stor publikumssuksess.

Anbefalt videre lesing: