Å moralisere seg ut av klimakrisen

Filosofen Vetlesen og teologen Henriksen tar med denne boken på seg oppdraget med å skissere omrisset av en ny etikk, tilpasset våre tids utfordringer, det vil si klimakrisen.

Argumentet er at dersom den gamle etikken har ført oss frem til hvor vi er i dag, må den erstattes av noe annet og bedre.

Hovedfiendene i denne tenkningen er det vestlige forbrukersamfunnet og det forfatterne kaller «den antroposentriske etikken». Altså en moralsk tenkning som setter mennesket og menneskets behov i sentrum.

Allerede her synes jeg forfatterne gjør det lett for seg selv ved å lage skurkaktige karikaturer av opponenten.

Ikke et etisk problem

«Forbrukersamfunnet» er et begrep som skjuler en fantastisk velstandsutvikling de siste 200 årene. En utvikling som har løftet millioner og milliarder ut av fattigdom, og som store deler av resten av verden nå er ute etter å kopiere.

At India og Kina nå vil opp til den samme levestandard som man har oppnådd i Vesten, er uten tvil et problem for miljøet, med det er ikke først og fremst et etisk problem.

Vetlesen og Henriksen skjuler også det faktum at den antroposentriske etikken er en formidabel fremgang fra tidligere tiders tenkning om moral, der du først og fremst var forpliktet til andre medlemmer av din egen gruppe, og gav blaffen i resten.

I praksis lever de fleste mennesker i dag ikke engang etter prinsippene for en antroposentrisk etikk, det vil si et liberalt, individorientert verdenssyn, hvor alle mennesker er ukrenkelige og iallfall prinsipielt likeverdige.

Naturens egenverdi

Likevel har nok de fleste av oss en følelse av at vi også har en moralsk forpliktelse overfor naturen, en forpliktelse som går ut over den antroposentriske begrunnelsen, nemlig at naturen er nyttig for oss.

Naturen har en egenverdi, uavhengig av om den gagner oss eller ikke.

Problemet, ifølge forfatterne, er at den tradisjonelle etikken gjerne er basert på gjensidighet mellom aktører, det vil si mennesker. Naturen har ingen stemme, den kan ikke stille krav eller forhandle.

Hvordan skal vi så etablere en etisk tenkning i forhold til en slik altomfattende, vag størrelse som ikke ligner det aller minste på et typisk vestlig, liberalt individ?

Ikke enkelt å etterleve

Jeg synes det er interessant å følge tankerekkene og forsøkene på å bryte ny moralsk mark ved å utvide feltet for etikken på denne måten, ikke bare til alle mennesker, men til allnaturen.

Men konklusjonen er ikke lett å leve med, og iallfall ikke enkel å etterleve.

Forfatterne krever en ny etikk som ikke bare tar hensyn til alle levende mennesker, men også til tidligere generasjoner og kommende generasjoner, samt resten av alt biologisk liv på planeten i all fremtid.

Dette er jo høyst beundringsverdig. Men setter det deg bedre i stand til å handle og løse praktiske problemer? Eller vil utfordringen ved å foreta en kost-nytte-analyse der du tar med i regnestykket effekten dine handlinger har på alt liv på kloden i dag og i alle kommende generasjoner, føre til den totale høymoralske handlingslammelse?

Etter denne ekskursjonen inn i den kosmiske dydsetikk, ser en tydelig fordelene ved en enkel regelbasert moral av typen: Du skal ikke slå i hjel. Eller: Kast alt matavfall i den grønne dunken.

Å overby gamle filosofer

Forfatterne diskuterer tidligere filosofer, som John Rawls og Arne Næss, og kritiserer dem gjerne for å ikke ha gått langt nok.

De berømmer riktignok Næss for å utvide det etiske feltet til å omfatte alle levende skapninger. Men synes det er for dårlig at han gjør det på grunnlag av identifikasjon, at vi i dem ser noe som ligner på oss.

I stedet høyner de det moralske budet ved å foreslå at vi skal identifisere oss med alle levende skapninger på grunnlag av deres ulikhet med oss.

Slik demonstrerer de sin moralske overlegenhet, ettersom det å identifisere seg med noe, fordi det er ulikt deg, er mer høyverdig enn å identifisere seg med noe som ligner deg.

De prøver å presse forholdet mellom menneske og natur inn i Hegels skille mellom herre og slave, noe som fungerer bare sånn måtelig bra. I virkeligheten er det vel svært få mennesker som på alvor tror at naturen er fullstendig i vår makt, vår «slave».

Det strenge skillet mellom menneske og natur er da også en fiksjon, noe forfatterne påpeker andre steder i boken. Vi er ikke atskilt fra naturen, vi er en del av naturen, og naturen er en helt nødvendig del av oss.

Etikkens problem

Utfordringene som blir tatt opp i denne boken, er påtrengende og alvorlige. Men jeg klarer ikke å se at forslagene til løsninger som blir fremsatt her, er egnet til å løse noe som helst.

Vetlesens og Henriksens skisser til en ny etikk ville nok heller føre til mer handlingslammelse, mer kortsiktig symbolpolitikk og mer dydsposering, enn til reelle forandringer.

Og de vil kunne skremme alle andre enn de mest ihuga MDGere bort fra alt som har med miljø og klima å gjøre, noe som virkelig hadde vært synd.

Det kan godt hende at den etikken vi har er bra nok for formålet. Vi får bare begynne å ta den i bruk på riktig måte.