Ridderen, råtassen og våpenet for å gjøre en slutt på krigen

«Bombemafiaen» forteller flere historier, blant annet den om flyvåpenet i USA, og hvordan det ble til i mellomkrigstiden.

Her var det en liten gruppe av entusiaster og idealister, som hadde en drøm om våpenteknologien som skulle gjøre slutt på alle kriger.

Navnet på dette drømmevåpenet er: Presisjonsbombing.

Tenk om du kunne ta ut alle fiendens sentrale fabrikker og infrastruktur, uten unødvendig tap av menneskeliv? Avgjøre alle kriger kjapt og effektivt, uten å massakrere soldater i hopetall, bare slippe en bombe fra 30 000 fot og ned i en agurktønne?

Navnet på denne gjengen med humane tekno-optimister blir: Bombemafiaen.

Representanten for dem i denne fortellingen er Haywood Hansell. En sørstatsgentleman, en intellektuell, en romantiker som kan synge operettesanger for sine menn. En general som har «Don Quijote» som sin favorittroman. En mann det er bortimot umulig å mislike.

Det samme kan man ikke si om hans motstykke i flyvåpenet, General Curtis LeMay.

Den pragmatiske krigeren

Forfatter Malcolm Gladwell er en formidler av rang.

Ikke bare i bokform, men spesielt i foredrag og podkaster. Han har skrevet mest om sosialpsykologi og menneskelige relasjoner. Dette er den første boka hans om krig, selv om han, som han sier, har bokhylla full av bøker om krig, og spesielt om flyvåpenet.

Den er da også grundig researchet og mesterlig fortalt. Gladwell drar oss begeistret med fra den ene teknologiske duppeditten til den andre, fra den ene strategiske vurderingen til den neste, helt til du kommer rundt et hjørne og stirrer rett inn i mørkets hjerte, og du skjønner hva det er du har vært med på.

Før jeg leste denne boken, hadde jeg aldri hørt om Curtis LeMay, med unntak fra det tvilsomme sitatet om å «bombe vietnameserne tilbake til steinalderen». Nå er jeg sikker på at jeg aldri kommer til å glemme ham.

General Curtis LeMay er motstykket til General Hansell, han er den pragmatiske, bøllete, «få-jobben-gjort-typen». Svermeriske visjoner om human bombing har han bare forakt til overs for.

Militære eufemismer

Det militære språket er kjent for å være presist og usentimentalt. Gladwell viser at det også kan være fullt av eufemismer, altså skjønnmalende omskrivninger for å dekke til en ubehagelig virkelighet.

Tidlig under andre verdenskrig prøver Le May og hans skvadron å bombe Japan fra India. Noe som betyr at de må fly over Himalaya.

Og hva kaller disse tøffe flygergutta Himalaya?

Kneika!

Jeg smiler av denne barske flyger-sjargongen.

Mer patologisk blir det når det er andre språklige vendinger som blir tatt i bruk for å pynte på virkeligheten. I England har de ingen illusjoner om human presisjonsbombing.

Men hva skal vi kalle det, når boligområdene til den tyske arbeiderklassen i Köln og Dresden blir jevnet med jorda? Terrorbombing høres jo ikke spesielt hyggelig ut. Da er områdebombing bedre. Eller hva med denne: moralbombing?

Poenget er ikke å drepe sivile, men å ødelegge den tyske kampmoralen, gjennom å drepe sivile.

Gladwell viser hva som skjer når vi tilpasser språket og tweaker moralen til å forsvare den praksisen krigen tvinger oss til å iverksette. Det er ikke et vakkert syn.

En slutt på krigen

Det er angrepet på Japan som utgjør det store vendepunktet og crescendoet i den dokumentariske fortellingen om duellen mellom idealisten og pragmatikeren.

I flere måneder prøver Haywood Hansell å presisjonsbombe Japan. Og han mislykkes, gang på gang. Årsakene er mange, men kan oppsummeres med at virkeligheten ikke bøyer seg for idealistens planer: Shit happens.

I stedet kommer en mer pragmatisk general inn for å overta. Og Curtis LeMay nøler ikke.

LeMay starter med å brannbombe Tokyo, der boligområdene består av trange gater med hus bygget av tre og papir.

Omtrent hundre tusen mennesker dør denne kvelden. Og det er det første bomberaidet. Det skal bli mange flere, ettersom LeMay fortsetter å brenne japanske byer i 1945.

Motbydelig? Avskyelig? Ja, utvilsomt. Det er også magereaksjonen til Gladwell. Men han legger frem argumentet for hvorfor LeMays dødelige kampanje mot den japanske sivilbefolkningen fortsatt kan ha vært det minst forferdelige alternativet.

En landinvasjon av Japan ville ha krevd mange flere menneskeliv. Og vinteren, med en gigantisk hungersnød, var på vei.

«Revisionist History» er navnet på podkasten til Gladwell der han tar opp «ting som er glemt og misforstått». En versjon av denne historien om LeMay og Bombemafiaen er å finne der, fullt ut med autentiske opptak og intervjuer.

Boka anbefales på det varmeste, sammen med podkasten.

Også lydboka, som er et slags hybridprodukt, midt imellom bok og podkast. Ikke bare med lyden av bombefly og generaler, men med lyden av selveste Malcolm Gladwell.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra nrk.no finner du på nrk.no/anmeldelser.