En komisk triumf

Vi begynner denne anmeldelsen med en quiz.

Tenk deg at du befinner deg i en sentraleuropeisk storby, la oss si Paris, på 1820-tallet. Napoleonskrigene som rystet hele Europa er nå et tilbakelagt kapittel. En ny tidsepoke er i emning.

Du blar opp en ny biografi, skrevet av ingen ringere enn Stendhal – du vet, han som litt senere skrev den berømte romanen «Rødt og svart».

Biografien begynner slik: «Etter Napoleons død har en annen mann dukket opp. Han snakkes om hver eneste dag, i Moskva som i Napoli, i London som i Wien, og i Paris som i Calcutta.»

Mannen er en komponist, som har tatt verden med storm med sin revolusjonerende musikk. Denne musikken assosieres med politisk frihet, kraft, seksuell virilitet og grenseoverskridende moral.

Publikum sitter med gapende munn og tror ikke sine egne ører.

Hvem tror du komponisten er? Beethoven? Eller kanskje Mozart?

Riktig svar: Gioachino Rossini. Jepp, du leste riktig.

Hvis du fremdeles rynker på nesen:

Ta en tur i operaen i Bjørvika. De folka der nede har skjønt greia med Rossini. De synger og spiller aldeles fabelaktig. Og det er kjempegøy!

Grenseløs komedie

Rossinis «Barberen i Sevilla» (premiere 1815) er basert på franske Pierre Beaumarchais' intrigekomedie fra 1775 med samme tittel. Den beste oppsummeringen av handlingen kommer fra forfatteren selv:

«En amorøs eldre mann planlegger å gifte seg dagen etter med sin elev. En yngre og mer dugelig elsker kommer ham i forkjøpet og gjør henne til sin kone samme dag, rett under nesen på hennes formynder, og attpåtil i hans eget hus.»

Beaumarchais unnlot imidlertid å nevne selve hovedpersonen: den burleske antihelten Figaro, mannen som byttet ut pennen med barberhøvelen for mer effektivt å la sine motstandere av høyere rang ende opp med skjegget i postkassen.

Figaros talent for snarrådighet, intriger og velorganisert kaos overgås kun av Rossini selv.

I denne operaen er det nemlig ingen grenser for hva som er mulig, verken i plott eller musikk. Det geniale med Den Norske Opera og Balletts oppsetning er at den scenisk matcher den perfekt regisserte galskapen som er Rossinis musikalske varemerke.

Kjempestort skap

Nederlandske Jetske Mijnssens har skapt en forestilling som oppleves som moderne og aktuell, men samtidig forankret i musikkens tempo og framdrift.

Herbert Murauers scenografi er like enkel som den er effektiv. Scenebildet domineres av noe som ser ut som et gigantisk, dreibart og valnøttfarget stueskap. Innretningen viser seg å være påfallende fleksibel, og muliggjør elegante skift mellom innen- og utendørsscener. Et sinnrikt opplegg med trapper, skuffer og luker utnyttes oppfinnsomt etter hvert som intrigen skrider fram.

Humoren er gjennomgående smart og kreativ, men har samtidig ofte et befriende element av eksess – det ekstra momentet av uventet absurditet som setter prikken over i-en.

Mulig jeg er litt sær på det med humor, men scenen jeg lo mest av var faktisk Don Basilios arie hvor han forklarer for dr. Bartolo hvordan hans unge, amorøse utfordrer kan knuses ved hjelp av ondsinnet ryktespredning.

Denne scenen burde én gang for alle legge død påstanden om at mosing av egg og bananer ikke egner seg på en operascene.

Elementet av absurditet ble ikke mindre av at Basilio, i en ellers ganske motebevisst forestilling, så ut som en figur fra en av Dag Solstads tidlige 80-tallsromaner.

Forestillingen er på sitt mest elegante i noen av Rossinis hysteriske ensemblescener, hvor regien glir over i en minutiøst koreografert ballett. Karakterene på scenen begynner her å oppføre seg som marionetter, perfekt synkronisert med Rossinis intrikate musikalske urverk.

Denne evnen til å la komedien utfolde seg på musikkens premisser er forestillingens store styrke.

Det eneste stedet hvor Mijnssens regi ikke fungerer er i sluttscenen. I et intervju publisert på operaens nettsider forklarer hun at hun vil vise at Almaviva allerede i «Barberen» er den notoriske skjørtejegeren han fremstår som i Beaumarchais’ oppfølger «Figaros bryllup» (kjent for oss ikke-franske hovedsakelig via Mozarts opera).

At hun dermed prøver å gjøre «Barberen» til en karakterkomedie er kanskje greit nok. Men her blir poenget overtydelig, og fremstår som masete og påklistret.

Strålende solister

I en såpass visuell forestilling var det en sann glede å konstatere at ensemblet leverte varene også vokalt over hele linja. Viktigst av alt var de krevende hovedrollene besatt med sangere som behersket Rossini-stilen til fingerspissene.

Særlig gjaldt dette den australske tenoren Alasdair Kent i rollen som Almaviva. Utrolig nok steppet Kent inn på bare noen dagers varsel fordi den opprinnelige tenoren ble sykemeldt. Hans fleksibilitet og vokale overskudd i de krevende ariene var i særklasse. Jeg har sant å si aldri hørt en tenor med større stålkontroll på triller og koloratur (krevende løp) i denne typen repertoar.

Kent ble godt flankert av amerikanske Edward Nelson i rollen som Figaro, en lys og elegant baryton som riktignok slet litt med å få med seg teksten i noen av de mest plaprete partiene.

Her ble han slått av sin kollega Marco Filippo Romano, som avleverte dr. Bartolos akrobatiske ordsalat i arien i 1. akt uten et snev av tungekrøll.

Bunnsolid var også mezzosopran Lilly Jørstad, som omsider er å høre i en hovedrolle ved Den Norske Opera og Ballett. Jørstad låter flott og uanstrengt over hele det store registeret som Rossini krever, og avleverer løp hvor hver eneste tone er tydelig artikulert. Intonasjonen var kanskje en anelse vaklende i starten, men dette tok seg raskt opp.

Og orkesteret! Allerede fra første tone i ouverturen var det tydelig at dette skulle bli en moderne og duggfrisk Rossini. Mye av æren for dette tilkommer dirigenten, barokkspesialisten Ottavio Dantone, som sørget for en lett og transparent klang som aldri druknet solistene.

Like viktig var Dantones evne til å holde hele det store apparatet i tømme når Rossini for alvor slipper de musikalske kreftene løs, for eksempel i den helt ville finalen i første akt.

Det er nettopp dette som er essensen av en god Rossini-oppsetning: når det virkelig sitter er det så man knapt tror sine egne ører.

Når det sceniske i tillegg klaffer så bra som her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.