Ingen hverdagskost i norsk film

«Upperdog» – det er en god tittel. Den refererer til en ung og velkledd, vellykket og velstående mann som behandler andre som underdogs. Han er vokst opp på Oslo Vest, og tidlig i filmen lusker han tilbake til mor og far for å få en slags asyl fra virkeligheten. Axel er snørrhoven kjønnsfasist, og nå føler han seg sveket.

Det er et av mange kryssende og overlappende temaer i Sara Johnsens film. Mozart er et annet. Mozart setter ulike stemninger til sosiale skiller og bevegelser.

• Åpnet Filmfestivalen i Haugesund: Begeistret publikum

Adoptert

Han kom fra Vietnam til Norge som liten gutt sammen med en litt eldre halvsøster, men de to forlot flyplassen med hver sin adoptivmor. Siden har de ikke sett hverandre. Han husker ikke en storesøster. Hun derimot husker en lillebror, og hun har et fotografi som ble tatt av de to sammen på Fornebu med mødrene.

Filmen kobler dem. Prosessen frem til gjenforingen går gjennom andre vesentlige og virkelige problemstillinger. Halvsøsteren Yanne jobber på asiatisk kafé og deler leilighet i bakgården med den polske vaskejenta Maria, som blant flere steder jobber hos Axels foreldre i det store huset med den store hagen i den fornemme villaveien. Hun er vakker i sjel og skinn.

Så er det Per som er hjemvendt Afghanistan-soldat med traumatiske minner. Han skjøt en sivil bilist og ble fotografert av VGs kvinnelistige krigsreporter mens han siktet mot barna som satt i baksetet.

Stinn av stoff

Filmen er stinn av vektig stoff, men den er lett å oppleve. Den er ung og moden. Den fanger vår tid og reflekterer tilstander noen tiår bakover. Den er en grenseløs Oslo-film.

«Upperdog» er vesentlig. Den forteller effektivt. Dramaturgien blir trolig lærestoff for fremtidige filmstudenter. Og musikkbruken. Og det dynamiske kameraarbeidet. Hele designen er bemerkelsesverdig. Skuespillerne har fått klar instruksjon og tatt den.

Det går tiår mellom hver gang vi ser en så gjennomarbeidet film i Norge.