Jeg kan godt innrømme at jeg tenkte ”ikke enda et tapt barn, vel?”, da jeg leste begynnelsen på Karin Fossums nyeste bok om Konrad Sejer og hans våpendrager.
For; det er slik det begynner i denne boken, ”Varsleren”, at det skjer svært dramatiske ting med et åtte måneder gammelt spedbarn mens det ligger under et hekleteppe i vogn en varm julidag og mor står glad og lykkelig på kjøkkenet.
Allment spørsmål
Slik er vi med andre ord inne på kjente tråkk i Karin Fossums diktning – tapet, ofte det verst tenkelige – når barnet blir borte. Helt slik er det imidlertid ikke; denne gangen løftes det det hele til et enda mer allment spørsmål; hva skjer når du tar tryggheten fra et menneske – endog et norsk gjennomsnittsmenneske, det som lever i verdens kanskje aller tryggeste land?
Karin Fossum beveger seg stadig lenger vekk fra den tradisjonelle politiromanen – jeg kan ikke uten videre slå fast når denne bevegelsen begynte, men i den strålende ”Elskede Poona” fra 2000 (den femte boken om Sejer) er i alle fall skrittet tatt for alvor.
Beholder spenningen
Det mest interessante er i denne sammenhengen kanskje at mens bøkene beveger seg bort fra klinisk beskrevne arbeidsmetoder og behovet for absolutt tilfredsstillende løsninger, fortsetter de å beholde en spenning og en kretsing rundt hva forbrytelse er og hvilke konsekvenser den får eller bør få. Som i forgjengeren, som knapt var en kriminalbok i det hele tatt, er det også i ”Varsleren” høyst diskutabelt hva rettferdigheten består i, og om den er oppnådd når siste side er lest.
Fossum får dette til gjennom å presentere leserne for enda en outsider, en utstøtt en nesten-paria i det vesle bygde-litt-by-samfunnet hun har så godt grep om. En ung gutt på 17 som knapt har mer enn en moped og en gammel bestefar i livet. Resten er stusselige greier. Han er lei all den tryggheten han ser rundt seg, men som aldri omfatter ham. Han vet også hva han skal gjøre med det.
Uviktig om det er krim
Om det ikke har gått frem allerede; ”Varsleren” er enda en svært vellykket bok fra Karin Fossums hånd. Og, om jeg får ri en kjepphest et lite øyeblikk; den viser igjen at om romanen er god, så er det temmelig uviktig om den er en krim eller ikke. Dersom Karin Fossum i tillegg var enda forsiktigere med å forklare leserne sine hva personene tenker, føler og stolte helt på seg selv, språket og leseren, ville det snart være duket for enda et mesterstykke på høyde med ”Elskede Poona”.
