Tyskland har hatt en turbulent historie, ikke minst i det 20. århundre. Og slikt blir det gjerne film av. Vi har blant annet fått innblikk i Hitlers siste dager og i Stasi-regimets metoder, i henholdvis ”Der Untergang” og ”De andres liv”. Nå er det den beryktede terrorist-gruppen Røde armé-fraksjon som har fått hovedrollen, i den omdiskuterte storfilmen ”Baader Meinhof”.
”Baader Meinhof” åpner kruttsterkt og effektivt, ved å vise hvordan gruppen Røde Arme fraksjon sprang ut av studentopprøret og protestbevegelsene på slutten av 60-tallet.
Vi befinner oss i Vest-Berlins gater, tidlig på sommeren i 1967. En demonstrasjon mot sjahen av Iran utarter til kaos. Fredelige demonstranter blir angrepet, først av Sjah-sympatisører og iranske sikkerhetsvakter, deretter av det tyske politiet. Etter at tåregassen letter ligger studenten Benno Ohnesorg tilbake, skutt i hodet.
Scenene er sjokkerende brutale, og nettopp politiets brutalitet, drapet på Ohnesorg og det senere attentatet på studentlederen Rudi Dutschke, blir ofte angitt som en utløsende faktor for den raske radikaliseringen av tysk studentbevegelse. I den unge 68- generasjonen finnes det dem som helt mister troen på en demokratisk forbundsrepublikk, der det fremdeles finnes mange myndighetspersoner som hadde befatning med det tredje Riket. Blant dem er en glamorøs, kjent journalist og tobarnsmor, Ulrike Meinhof.
”Baader Meinhof” er inne i sin sterkeste fase når den følger denne dramatiske tiden i dokumentariske bilder. Vietnam, Praha-vårens endelikt, gatekamper i Paris.. Vi kommer tett på den intense, opprørte stemningen som rådde, der unge mennesker med brennende hjerter ville forandre verden.
Filmen viser hvordan Meinhof ble dypt fascinert av den revolusjonære glød og pasjon hun møtte hos mennesker som Andreas Baader og hans kjæreste, prestedatteren Gudrun Esslin. Sammen dannet disse tre kjernen i den gruppen som snart skulle kalle seg Røde Armé-fraksjon, men som i mange medier mest ble omtalt som Baader-Meinhof-banden.
Målet var å starte en bygerilja etter latinamerikansk modell og kjempe mot det de så som fascismens nye ansikt.
Det begynner med politiske pamfletter og brannstiftelser i varehus. Men etter hvert forandrer de taktikk, til væpnet motstand. Røde armé-fraksjonen erklærer krig mot det unge, tyske demokratiet, og mot den amerikanske imperialismen
Snart er de villig til å gjøre det meste i revolusjonens navn. Og den vesttyske staten svarer på utfordringen med alle tilgjengelige midler. Volden eskalerer.
Offisielt ble ikke RAF oppløst før i 1998.
Men filmen ”Baader Meinhof” fokuserer på tiåret 1967 til 1977, da RAF-terroren kuliminerte med en flykapring og drapet på lederen av Tysklands arbeidsgiverforening.
I 1972 blir Baader, Meinhof og Esslin arrestert, og under rettergangen tre år senere dømmes de alle til livsvarig fengsel. Men utenfor murene overtok en ny generasjon RAF-ere, som er villig til å ta enda mer drastiske metoder i bruk. Ikke minst i de mange forsøkene på å få frigitt de opprinnelige medlemmene, som nå hadde blitt mytiske figurer.
”Baader Meinhof” har samlet et formidabelt stjernelag i tysk film, inkludert Bruno Ganz som politisjefen, Moritz Bleibtreu som Andreas Baader, og Martina Gedeck, kjent fra ”De andres liv”, som Ulrike Meinhof . Blant alle skuespillerprestasjonene er det imidlertid Johanna Wokalek som Gudrun Esslin, som etterlater det sterkeste inntrykket.
I Tyskland har enkelte påpekt faren i å velge populære, attraktive skuespillere til rollene som terrorister. Man frykter heroisering. Og tidlig i filmen er det ganske riktig en aura av karisma og ”kulhet” rundt deler av Baader-Meinhof-gruppen. Men mot slutten finnes det definitivt ikke en gnist av glamour igjen i noen av dem.
”Baader Meinhof” er produsert av Bernd Eichinger, mannen bak ”Der Untergang” og regissert av Uli Edel, som her hjemme er best kjent for filmen om den unge, narkomane Christiane F. Det er en film som maler på stort lerret; den er ekstremt ambisiøs og imponerende vellaget. To og en halv time lang, men drivende tett og actionfylt. Den er også den dyreste filmen i tysk historie. Her er det ikke spart på noe når det gjelder å gjenskape tidsånd, miljøer og dramatikk. Filmen går grundig og detaljert til verks for å dokumentere hendelser og dialoger. Og den gir et overbevisende autentisk inntrykk.
Men all denne realismen kan også virke litt distanserende. Filmskaperne holder oss på en armlengdes avstand, rent følelsemessig. Vi betrakter terroristene, men blir ikke riktig kjent med eller helt klok på noen av dem.
Uli Edel og Bernd Eichinger
Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon ASSærlig i annen halvdel av filmen forsvinner de tidligere hovedpersonene i bakgrunnen, til fordel for skildringer av fengselsbygninger, skyteepisoder og bombeeksplosjoner.
”Baader-Meinhof” fremstiller RAF-medlemmene som stadig hardere og mer voldelige. Noen skjønnmaling eller heltedyrkelse er det aldri snakk om.
Det er forholdsvis klart hva de kjemper imot, men etter hvert blir det stadig mindre klart hva de kjemper for.
Og filmen gir lite rom for ideologiske diskusjoner, visjoner, eventuell tvil og dypere utforsking av de motiver og mekanismer som styrte gruppen og enkeltmedlemmenes adferd.
Samtidig byr ”Baader Meinhof” på en fascinerende og skremmende dokumentasjon av et dramatisk kapittel i vår nære historie. Og med noen urovekkende tråder fram mot vår egen tid.
