Ordet «superinjunctions» er gått inn i dagligtalen i Storbritannia, etter at flere britiske sports- og kulturpersonligheter på kort tid har gått rettens vei for å stoppe utroskapsrykter.
Ordet kan oversettes med superforføyning – i disse tilfellene en rettslig avgjørelse som nekter alle medier generelt å offentliggjøre de blamerte kjendisenes navn.
LES OGSÅ:
Nå skriver den britiske avisa the Guardian at domstolene har utvidet disse forføyningene til også å omfatte alle briter som bruker Facebook eller Twitter. Det betyr at den jevne brite kan bli dømt til fengsel om de røper kjendisenes navn på sin egen profil.
Den nye forføyningen – eller injunction – kom etter at en rekke Twitter-brukere avslørte identiteten til flere av kjendisene. Noen av dem traff blink - andre kjendiser måtte svare på falske anklager.
Samme dag gikk den britiske trafikken på nettstedet Twitter voldsomt opp, og aldri har den vært høyere enn mandag, da det ble kjent at hemmelighetene lekket ut fra brukerne.
– Britene mer nådeløse
Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, er ikke overrasket over at britisk rett nå inkluderer sosiale medier i sine forføyninger, men han framholder at forføyningene er mer naturlige i Storbritannia.
LES OGSÅ:
– Den britiske pressen er nådeløs. Storbritannia har et klarere skille mellom den seriøse og den ”upopulære” pressen. De driver jakt på kjendiser på en helt annen måte enn hva vi ser i Norge, sier Kokkvold til nrk.no.
Men også i Norge finnes muligheten for å stoppe publisering av opplysninger, gjennom en forføyning fra en domstol. Forskjellen er at norske dommere er langt mindre villige til å gå mot ytringsfriheten.
– Vanskeligere i Norge
– Vi er heldigvis ikke like belemret med dette i Norge, på grunn av at ytringsfriheten er nedfelt i Grunnloven. Men formelt har vi de samme mulighetene, sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas til nrk.no.
LES OGSÅ:
–Dette er et system som er modent for å bli utfordret. Det britiske systemet avsier veldig lett slike forføyninger, og så forbyr man å bruke navn og opplysninger helt generelt. Problemet er da at man ikke aner ikke hva man forbyr, sier han.
– Hva om det er en god grunn til å offentliggjøre denne opplysningen, hva om det skjer noe dagen etter, en begivenhet med stor interesse for offentligheten? Da må man plutselig søke om dispensasjon fra forføyningen i en rettssal, sier han.
– Ville det skjedd i Norge?
– I Norge har vi et prinsipp om at ytringer skal vurderes i ettertid, og at de som hovedregel ikke kan vurderes før publisering. Det er fordi man vanskelig kan vurdere konteksten før de er ytret. Først når ytringer ses i sin offentliggjorte kontekst, kan man se betydningen i dem, sier han.
Tromsdal prøvde å stoppe Brennpunkt
I Norge var slike forføyninger vanligere før, men en avgjørelse i Høyesterett i 2007 medførte at det er nesten umulig i dag. Finansmannen Christer Tromsdal fikk medhold av byfogdembetet, slik at en planlagt sending av Brennpunkt ble stoppet.
Tromsdal var selv kilde i saken, men han mente livet hans ville settes i fare om opplysningene ble kjent, og fikk rettens medhold i å stoppe programmet. Det endte med at NRK valgte å sende programmet likevel, med fare for straff for kringkastingssjef John G. Bernander.
Det var Wessel-Aas som rådet Bernander til å ta risikoen, ut fra ytringsfrihetsargumenter. Bernander ble tiltalt som kringkastingssjef, men før straffesaken kom for retten, avgjorde Høyesterett at det opprinnelige sendeforbudet var i strid med ytringsfriheten.
LES OGSÅ:
Da valgte Riksadvokaten å frafalle siktelsen, og saken ble avgjort i NRKs – og ytringsfrihetens favør. Det er en avgjørelse som gjør det vanskelig å få gjennom liknende forføyninger her til lands.
– Det var slett ikke sikkert at Bernander ville lykkes. NRK brøt loven, og gikk utenfor den vanlige rettsprosessen da man publiserte i stedet for å anke. Men det betyr at adgangen til å få istand slike forføyninger er blitt vanskeligere her i landet, sier han.
LES OGSÅ:
