Claudio Latini: ”Receita Para A Vida”
Anmeldt av
.
Claudio Latinis musikk er mer enn brasiliansk. Han har bodd i Norge siden tidlig 80-tall og dette landet har også satt sitt preg på ham. Samtidig som han hele tiden har fulgt nøye med på det som skjer i verdens kanskje mest vitale musikknasjon i dag: Brasil.
Nostalgi?
Men musikken til Claudio Latini har gjennom mange år båret preg av en slags nostalgi, en slags lengsel hjem til Brasil, slik det var. Dette er et alminnelig fenomen, utallige ganger har jeg diskutert for eksempel moderne rap med latinamerikanere, og blitt møtt med hoderystende avvisning – dette er da ikke latinamerikansk musikk!
Forskjellen er selvsagt at Claudio Latini er musiker, og – ikke minst - han har ikke vært på flukt, han har vært mange ganger hjemme i Brasil, han har fulgt med.
Likevel har han vært littegranne preget av dette eksilfenomenet, denne distansen til den kulturen han kommer fra, som har gjort musikken hans noe uforløst – til nå.
For dette er jaggu noe helt annet.
Genuint brasiliansk
Kanskje er det alliansene med det ikkebrasilianske som gjør dette så friskt. Eller kanskje er det delvis produsenten som har bidratt til løftet. Italienske Paolo Vinaccia setter sin store og autoritære fingeravtrykk på lyden av Claudio Latinis nye plate, men også musikerne som spiller med bidrar til inntrykket av en ny og annerledes Claudio Latini. Og så norsk jazz: Bugge Wesseltoft, Bendik Hofset, Håkon Graf og Sverre Indris Joner er det perfekte selskap for Claudio Latini, fordi de forstår og tilegner seg det genuint brasilianske i musikken hans. Dette er jazz satt under administrasjon, så og si, hvor improvisasjonene ikke får lov til å forlate rammene, stringensen i Claudios komposisjoner. I tillegg bidrar den gassiske gitarmagikeren Dozzy Njava og Claudios landsmann Celio de Carvalho til et internasjonalt preg på plata, og gjør den fullendt.
Det er så lett å havne i en bås, en liten eske hvor vi vet hvor vi har ham. Brasilianeren, sambamusikeren, karnevalisten.
Men Claudio Latini bare løfter esken vekk og går videre, på sin egen vei.
Skuer framover
Javisst er hans nye plate brasiliansk, og like selvsagt er den jazz. Men den skuer ikke bakover, den skuer fremover. Claudio Latini ser ikke på verken Brasil eller jazzen med nostalgi i blikket - han tar alt dette som preger ham, fortiden og nåtiden, i hånden og titter på det (litt forundret, kan det av og til virke som), og finner ut at «dette kan jeg gjøre noe med».
Slik er Claudio Latinis nye plate. Overraskende, musikalsk og med en stemme som står frem og tar ledelsen gjennom teknologisk lekenhet og brasiliansk rytmegrunn. Den stemmen tilhører Claudio Latini. Jeg vil bli svært overrasket hvis det kommer en bedre skive enn dette i Norge i år!