Anmeldt av Leif Gjerstad.
Se flere bilder fra Lou reed-konserten på Norwegian Wood
Se alle bildene fra Wood'06!
Rockens dekadente statsmann er blitt 64 år, men er vel omtrent like streng som han alltid har vært. Uten et smil entrer han scenen, og legger av gårde i et flere minutter langt støyparti, før han glir over i en nokså myk versjon av ”What’s Good”, i typisk Reed-terreng med sin slentrende snakkesyngestil som veiviser.
Sofistikert lydbilde
Og den veien tok han med oss videre inn på, i et sofistikert, men også nyansert og detaljert lydbilde som veiviser. Som han i ”Ecstasy” repetitivt trekker ut i nærmere ti minutter, mens han sakte men sikkert bygger opp mot et, skal vi si ekstatisk, klimaks. Og som han deretter følger opp med en fascinerende ”Dirty Blvd”, i en renere og estetisk mer renskåren tapning enn den skitten-dekadente stemningen han dyrket i gamle dager.
Med sine trofaste følgesvenner Fernando Saunders (bass) og Mike Rathke (gitar) i framtrendende roller, utforsker Lou Reed sin egen musikk med autoritet. Og med et stenansikt som sier lite om hva som foregår inni ham, helt inntil Saunders i ”Tell It To Your Heart” gjør en liten vri på bassen som tvinger fram et lite smil.
Snakker, endelig
Og jammen om han ikke frir litt til publikum også, etter hvert. For etter ”bare” 55 minutter åpner han endelig munnen for å snakke med publikum, ved å prise de 6500 tilskuerne og ”landet hvor det er dag hele tiden. Beautiful, beautiful, beautiful”. Nesten i samme åndredag gir han oss også de gamle Velvet Underground-klassikerne ”I’m Waiting For The Man” og ”White Light/White Heat”, i litt mer løsslupne versjoner enn vi har vært vant med.
Førstnevnte i en mer Stones-rifforientert versjon hvor den støyende disharmonien fra originalen er dempet, men hvor han effektivt pumper og pumper slik at vi hører de stoffsultne blådårene pulsere. Sistnevnte i en frenetisk uptempoversjon, hvor den virkelige hvite støyen melder seg først i siste del.
Fortsatt sær
Selv om han i disse to gamle klassikerne leverte litt festivaltilpassede versjoner, gikk han likevel ikke så langt at han spilte sin eneste store singelhit, ”Walk On The Wild Side”.
Ei heller hans kanskje to mest kjente låter ellers, ”Sweet Jane” og ”Perfect Day”. I stedet fikk en utblåsning av ”Set The Twilight Reeling” sette punktum for en kveld i kompromissløshetens tegn. Til noens glede, men like sikkert også til noens irritasjon
PS!
Som farvel kaller han også sin tai chi-lærer i helrød dress ut på scenen, og gir en åndelig hilsen med et lite bukk og hendene under haken. Hvilket minner meg om første gang jeg så ham, i 1974. Den gang var det ikke tai chi som gjaldt, men en mikrofonledning som han surret rundt armen for å simulere et skudd, mens publikum hjalp til med å kaste sprøyter opp på scenen.
Tidene har forandret seg. Og like greit er vel det.