«Dickie Dick Dickens!» Vi hører radioteaterstemmen i øret, for her snakker vi om en kultserie fra NRKs gullalder da alle satt klistret til radiokabinettene når radiokrimmen dukket opp, og da særlig Dickie Dick Dickens - den legendariske småskurken fra Chicago, gangsterbyen der selv barna ble født med hendene i været.
Ikke rart Premiereløvene var skikkelig spent da sallyset ble senket i går kveld. Hørespillet ble tross alt kåret til «Tidenes hørespill»av Nitimens lyttere i 2001.
Et herlig figurteater
Her var hele ensemblet, med unntak av Dickie og hans kjæreste Effie Marconi, praktfulle og oppfinnsomme dukker, og det fungerte virkelig. Et herlig figurteater, rett og slett. Johannes Joner og Monica Hjelle var særs gode valg som Dickie og Effie.
Ideen bak det hele hadde regissøren Arvid Ones, og med hjelp av Oslo Nye Teaters figurteatergruppe og Riksteatrets dukketeater har han skapt en unik og til tider festlig teateropplevelse.
Jubler for dukkeførerne
Johannes Joner vekker Frank Roberts Dickie til live igjen med dyp respekt og god parodisk sans. Og Monica Hjelle er herlig som Effie.
Dessuten er det bare å juble høyt for dukkeførerne som gjør et vell av roller. Men likevel, man må fremheve én av dem, Bo Anders Sundstedt, som nærmest gjør et revynummer som åpning av annen akt, sponset av Opplysningskontoret for frukt og grønt, som han sa, til et komisk blodbad fremført med alt fra kål og persille til slangeagurker og paprika. Ja, han sto nok kan hende i en egen klasse, men de andre dukkeførerne var også meget dyktige.
Tro mot originalen
For dem som kjenner sin Dickie Dick Dickens er det bare å si at handlingsmessig er alle på scenen trofaste mot den originale handlingen, men stykket er også særs fornøyelig for folk som aldri har opplevd de gamle radiohørespillene.
Det går an å trekke en parallell til forestillingen Avenue Q, eller til gode gamle Muppet show, og forestillingen står ikke tilbake for noe av dem.
Nesten for mye av det gode
Men det må være lov til å helle litt malurt i begeret også. For mye av det gode kan av og til også bli i meste laget, og slutten ble en stor dose smør på flesk. Her kunne nok den ellers så oppfinnsomme instruktøren trygt strøket litt. En musikalsk del falt liksom litt utenfor her.
Men det er også eneste innvending. Dette er en forestilling som bobler over av spillekåthet og gladskap, og ensemblet tør å ta den helt ut, men det må man også i et konsept som dette.
Bør vekke interesse for figurteater
Når Premiereløvene til slutt skal kaste pilene, havner Rune Alstedt sin mellom 7 og 8, mest på grunn av den litt for overdådige slutten. Mens Andreas Diesens pil dirrer midt i åttern som takk for at forestillingen vekker interessen for figurteater.
Dette bør bli en fin, lang vår på Centralteatret før forestillingen skal ut i Norge med Riksteatret til høsten.