Har Norges største kimono-samling

I et trangt kjellerstudio i sentrum av Oslo, står ei lita dame midt i en stor samling japanske vintagekimonoer.

I rommet blafrer farger og mangefargede mønstre. Det asiatiske plagget er blitt en hit også i den vestlige verden og denne samleren, som for anledningen stadig kler av og på seg forskjellige lekkerbiskener i råsilke, kunne ikke vært stoltere over sin noe spesielle kolleksjon.

– Det er Norges største samling kimonoer, muligens også skandinavias største. Jeg har i alle fall ikke kommet over noen andre som har så mange kimonoer som jeg har, sier Anna Grøndal (37) fornøyd.

Mysterium

Hun stryker varsomt over plaggene som farger kjellerrommet ferskengult, safranoransje, himmelblått, isrosa og gull.

Hvem som en gang eide disse vintage kimonoene før de havnet i en kjeller i Oslo, er et stort mysterium.

– Jeg vet for lite om akkurat det, men de kommer fra japanske renserier hvor de blant annet er levert inn fra loppemarkeder. Mer vil jeg ikke si om den prosessen, sier hun.

– Hvorfor ikke?

– Det er rett og slett ikke noe spennende eller eksotisk. Smarte folk i Japan har slått seg opp på å hamstre inn plagg som ikke blir hentet fra renserier. Dette er plagg som ikke har vært solgt på grunn av små skader, og plagg fra et gigantisk loppis-system.

– Jeg skulle gjerne visst mer om disse kimonoenes historie. Hvem menneskene var som brukte dem før, hva de gjorde og hvorfor de ble levert inn på renseriet og aldri hentet.

Leser historie i hver søm

Visse ting kan man tyde av plaggene. En hel del historie kan leses i en søm. Hvilken tråd og mønster som er brukt hjelper også. Jo kortere kimonoen er, dess eldre er den trolig.

Fargestoffene man har brukt er også av betydning. Har man brukt safranblomster er plaggene særdeles gamle, for den kunsten sluttet man også med på et gitt tidspunkt.

– Folk var jo også lavere før i tiden. Noen av kimonoene er så korte at jeg ikke trenger å sy dem opp. Du kan også se at noen har nytt fôr. Noen har tatt seg bryet med å ta vare på dem og byttet. Det gjør meg glad.

Forelsket seg i stoffene

Anna Grøndal bekjenner at hun aldri har vært i Japan, men simpelthen elsker silke. Den noe sære kimonointeressen startet med at hun ville ta opp igjen sin gamle hobby med å sy egne plagg.

– Jeg er veldig opptatt av hvordan stoff føles, og kan ikke fordra polyester. Jeg har alltid vært opptatt av spesielt finvevd satengsbomull, myk viskose, silke og alpakka og kashmir-ull.

Hun fikk for seg at det eneste hun ville sy i var silke, som er et svært kostbart materiale. I sin leting etter noe å bryne seg på snublet hun over brukt silke i form av gamle, japanske kimonoer.

– Jeg kjøpte noen med hensikt i å sprette dem opp og lage ting av dem, men forelsket meg hodestups i disse jakkene, følelsen av silken, de fremmede vevstypene, alderen, personligheten og den enorme variasjonen, sier hun.

Angret salg

Og så kjøpte hun flere. Og flere. Og endte opp med det som trolig er skandinavias største samling kimonoer. Alle er velbrukte og alle er fra Japan. Trolig har de aldri vært utenfor landets grenser før de forsiktig blir pakket opp i Anna Grøndals hvitmalte kjeller.

Her henges de silkemyke plaggene hensynsfullt opp til lufting, sorteres og repareres om det skulle trenges. Og er det noen som liker dem skikkelig godt, kan det hende hun selger.

Men det kan også tyde på at samlingen blir større, for Grøndal klarer ikke alltid å dele av skattene sine med andre kimono-frelste. Til det liker hun samlingen sin litt for godt.

Én gang ringte hun sågar en kunde for å annullere salget.

– Jeg angret på salget etter to timer, og da ringte jeg og ba om å få den tilbake. Jeg har solgt jakker som jeg fortsatt angrer på, av det har jeg lært å kjenne etter, så jeg gjør nok ikke den tabben flere ganger.

Populært på kontinentet

Grøndal ser ut til å ha et personlig forhold til kimono-samlingen sin. Det er såpass at hun snakker med dem når hun tar dem frem eller skal henge dem tilbake på de lilla fløyelshengerne, spesialtilpasset samlerens dyrebare silkeplagg.

– De har personlighet, sier hun overbevisende.

Nedover i Europa er det flere som selger kimonoer enn i det kalde nord. Der finnes det, ifølge Grøndal, flere store butikker med et enormt utvalg. The Kimono Gallery er et slikt sted.

– Mesteparten der kan jeg bare drømme om, og det gjør jeg.

Og så finnes det privatpersoner som selger på de store kjøp- og salgsplassene og i lukkede grupper på Facebook.

– Noen av mine aller kjæreste kimonoer kommer fra privatpersoner, sier Grøndal.

Interessen for kimonoene Grøndal importerer og selger har tatt seg opp også her hjemme.

– Artister elsker de lange fargerike kimonoene og bruker dem på scenen og til photoshoots. De som driver med Cosplay liker dem også godt. Og de som er veldig opptatte av Geishaer. Ellers er det kimonojakkene det går mest av i den jevne befolkningen.

Beredt med en neglefil

Grøndal har mange favoritter i rommet. Hun snakker seg varm om særpregede kimonoer fra før 2. verdenskrig, beskriver det som var tidstypiske for 60-tallet og de nye og mer glorete, som også er fine på sin måte.

– Om ingen vil ha dem, ikke engang jeg, så demonterer jeg dem og syr dem om til lekre silkeskjerf og lommetørklær. Eller noe annet fint, sier hun.

Grøndal har alltid en neglefil beredt. Ikke noe skal kunne raspe opp silken hun omgir seg med.

– Det er litt flaut at jeg alltid må file neglene, men stoffet i silkekimonoen er så tynt og deilig, og blir lett ødelagt.

Detaljene i fôret

En kimono er laget for å være både vakker og praktisk og svært ofte kan den brukes på begge sider.

– Den er satt sammen av flere rektangulære og like store stykker. Hele stoffrullen skulle brukes når man tegnet og klippet ut en kimono før i tiden, sier hun.

Blir en kimono slitt på ermet kan man demontere, snu den slik at det slitte ikke sees i kantene, og montere dem på igjen. Dette er en jobb som gjøres på renseriet.

– Jeg blir oppriktig glad når jeg ser at noen har tatt vare på en gammel kimono som jeg får tilsendt.

– Mønstrene er også fantastiske. Både inni og utenpå. I Japan er det pent at fôret sees. Plutselig kan man se detaljer, som en liten blomst, gjennom hullet under armhulene.

Lag på lag

De flagrende ermene får hun en del spørsmål om. En kimono har et åpent hull i armkroken. Det er praktisk å stikke ermene ut gjennom disse, om man skal gjøre noe.

I tillegg har japanske kvinner ofte på seg flere lag. Hvis hullene ikke var der, ville alt krølle seg som en ball.

– Jeg har sett bilder av kvinner fra hoffet som har på seg sikkert 30 lag kimonoer. Jo mer høytidelig det var, dess flere lag hadde kvinnen.

En dyr besettelse

For Grøndal har samlingen nærmest blitt en besettelse. En dyr en. Selv har hun på seg en kimono-jakke stort sett hver dag, og kan ikke skjønne at ikke alle andre også kler seg i det samme.

– Stoffet er mykt som smør og fløte med fantastiske fargespill. Man kan aldri få nok av det, sier hun, og legger til:

– Teknisk sett er dette ingen butikk, for jeg kan ikke leve av det jeg tjener. Dette er en privat samling som jeg også selger av. Av og til. Det er strengt tatt en hobby. Og den går i minus.