Vil høyhælte sko forsvinne?

Hva tenker du når du ser en fot i en sko med stiletthæl?

Noen ser glamour, selskapelighet. Det er fottøy for den som ikke trenger å tenke på det praktiske, som skal gå på salonggulv eller på røde løpere.

Høyhælte sko har også, i tiår etter tiår, fått folk til å tenke på sex. Det har å gjøre med at den som tar dem på seg, får en annen kroppsholdning, der kvinnelige former trer klarere frem. Rumpa skyves ut, korsryggen blir svai. Det er sko som bringer tankene hen på fetisjer, på forførelse.

Andre igjen ser noe helt annet. For dem er disse skoene små bur i silke eller lakk. De får ryggen din til å verke og tærne til å skrike om nåde. De er torturinstrumenter som kvinner har tatt på seg, helt frivillig. De er symboler på hvordan kvinner har vært nødt til å gå inn for å behage menn, og leve opp til samfunnets forventninger om femininitet.

Denne gjengen vokser om dagen. Det går nemlig nedover med salget av høyhælte sko.

The Economist kan rapportere at halvparten av franske kvinner nå erklærer at de ikke vet hvordan de skal gå i høyhælte sko. Magasinet er spesielt rystet siden den franske designeren Roger Viver regnes som den moderne stiletthælens far.

Lignende nyheter kommer fra alle kanter. Noen gir pandemien skylden. CNN rapporterer at salget av høye hæler sank med 65 prosent i andre kvartal av 2020, altså i tiden etter de store nedstengningene. På samme tid var det betraktelig flere som søkte etter ballerinasko og sneakers på nett.

Så skal det sies at tendensen pekte i denne retningen også før covid tvang oss til å jobbe fra sofaen.

Luksusmerker som Chanel og Lanvin hadde allerede begynt å lage luksussneakers for en sum som også kunne finansiert oppussingen av badet ditt. Og «athleisure»-trenden, der treningstøy og presentable hverdagsklær smeltet sammen, var på vei oppover.

Men selv da kvinner reiste seg fra sofaen og begynte å gå på byen igjen, var det uten de spikertynne hælene. Stjerner som Emma Thompson bidro til å gjøre joggesko akseptabelt på den røde løperen.

Flate sko av forskjellige typer ble et tegn på at du var avslappet, ustresset, opptatt av hva som var praktisk og komfortabelt. Dette er naturligvis til en viss grad en illusjon.

Sneakers på byen forventes nok fremdeles å være rene, freshe og stilige. Skoene må velges med omhu og pleies godt, akkurat som de mer klassiske partyskoene. Men signalene de sender ut, er annerledes.

Det store spørsmålet er så klart om dette er et blunk i tiden eller en varig endring. Om forkjærligheten for flate sko er en trend som alle andre, eller om det signaliserer et skifte i kulturen. Hvis det siste er tilfellet, kan de høye hælene bli som sigarettholdere og hattenåler, noe du tar på deg når du leker at det er gamle dager.

Det er ikke umulig å forestille seg at det kan skje. Å gå på høye hæler krever en viss trening. Fordelingen av vekten er annerledes enn i flate sko. Hvis du ikke er vant til å bruke dem, blir du fort litt stiv og stolprete.

Alle som har forsøkt å gå hjem fra byen på brosteinsgater etter fire glass hvitvin, vet at denne evnen ikke kommer helt av seg selv. Og hvis folk ser rundt seg og ikke ser folk som er gode til å gå på disse skoene, som ser ut som snublende bambier og ikke verdensvante filmstjerner, hvorfor skal de selv få lyst til å prøve?

Samtidig kan det hende at de som tror at den høyhælte skoen ligger på dødsleiet, har funnet frem den siste oljen litt vel tidlig.

For mange år siden besøkte jeg Bata Shoe Museum i Toronto. Der vises hele skohistorien frem. Noe av det påfallende var hvor opptatt folk over hele verden har vært av å lage dillete sko.

I alle verdensdeler har det vært om å gjøre å lage sko som er vanskelige og ukomfortable, ikke praktiske, å bruke. De har kompliserte hæler, ringlende og dinglende pynt, skjør dekor som ikke tåler tøft vær.

Den upraktiske skoen signaliserer at du ikke trenger å traske i jorder og grøfter. Den har en aroma av noe opphøyet, noe som er henvist til en sfære der det er fest og fritid, der de sosiale spillene mennesker imellom er det som teller. Den høyhælte skoen sier at vi slett ikke trenger å ha beina på bakken. At vi kan skape om oss selv og bli noe annet.

Noe i oss har trukket oss mot dette, nesten bestandig. Komfort er sikkert fint i små doser. Men jeg tipper at vi kommer til å bli lei av den også.