Rører ved noe dypt menneskelig

Mark Haddons kritikerroste roman «Den merkelige hendelsen med hunden den natten» ble minst like kritikerrost da den ble satt opp som teaterforestilling. I London er den sett av over 200.000.

Grunnen kan være ganske enkel: 15-årige Christophers historie rører ved noe dypt menneskelig.

Outsider

Christopher er blitt diagnostisert med Aspergers syndrom. Det kan være lett å gi teater som handler om ulike menneskelige avvik merkelappen feelgood. Det handler om appell til følelser, gjenkjennelse, et ønske om at det gode må vinne, en trang til å anerkjenne det som oppfattes som annerledes.

Det rører og berører, men da gjerne på betryggende avstand. Slik at en som publikummer kan gå ut med godfølelsen i behold, mens det man egentlig har vært gjennom er en slags falsk katarsis. Falsk fordi kunsten ble redusert til underholdning som gikk bra til slutt. Det kan i alle fall være sånn.

I møte

Men ikke her, i «Det merkelege som hende med hunden den natta», som stykket heter i Jon Fosses vakre oversettelse. For selv om verden rundt Christopher i all sin menneskelighet feiler og forsøker på nytt å komme ham i møte med de behovene han har, så sliter hans nærmeste med egne problemer, noe som gjør at Christopher ikke blir sett og møtt slik han bør.

Det gjelder foreldre og andre medmennesker. Når Christopher avslører den ene vonde hemmeligheten etter den andre, våkner omgivelsene, støtter ham og ber om unnskyldning. Christopher blir sett og tatt vare på, han får tatt avsluttende eksamen i matematikk, og mot slutten avslører han en mengde forventninger til livet.

Der kunne stykket stoppet i god feelgood-ånd. Men siste replikk dreier det hele. For med ett forsvinner alle rundt ham, og i sin oppstemte optimisme står Christopher brått alene i mørket og søker bekreftelse på at alt kan gå bra.

«Trur du det betyr at eg kan klare kva som helst? Kan eg klare kva som helst Siobhan? Kan eg klare kva som helst?»

Men da er verken lærerinnen Siobhan eller de andre der, og han er alene i mørket. Omverdenen hviler på at et oppdrag er fullført. Christopher står alene igjen. Nettopp denne vridningen på slutten av stykket er et kvalitetsstempel. Det løfter stykket og får det til å vare lenger. Eller til å gjøre en forskjell.

Forteller selv

Haddons roman er Christophers egen fortelling. Han er fortellerstemmen, slik han i utgangspunktet også er i teaterforestillingen. Men fortellerstemmen brytes opp i forestillingen, den overtas som oftest av Christophers lærer Siobhan (Marie Blokhus), og dette gir dynamikk til forestillingen.

Siobhan leser fra Christophers bok, og er også den som midtveis spør om «vi ikke kan lage teater av boken din, spille ut noen scener». Og på slutten gleder hun seg over at «Og så har vi laget teater av boken din!» (som i et litt ovenfra-og-ned-aktig «så flink du har vært!»).

Akkurat dette grepet med å trekke inn boken oppleves litt rart. Det dominerer ikke forestillingen, men irriterer litt likevel. Men bruddene der læreren kommer inn som forteller, fungerer fint.

Ord

Forestillingen starter med drapet på naboens hund, et drap Christopher setter seg fore å oppklare, og om alt Christopher avdekker i sin etterforskning. Han får ikke presentert seg selv så grundig som i boken, men teateret kan formidle mye av dette uten bruk av ord.

For eksempel Christophers opplevelse av å være på jernbanestasjonen, der inntrykkene blir et eneste kaos for ham, spilles enkelt ut på scenen.

Mer enn å være en teaterforestilling om autisme, handler dette om hvordan omverdenen forholder seg til Christopher. Utfordringen ligger i når handlinger og ord ikke kommuniseres slik at begge parter kan forstå.

For eksempel fungerer ikke ironi og metaforer for Christopher. Han trenger et avdekket språk. Men slik omverdenen snakker, tildekker de det. Han trenger konkreter, mens omverdenen har en hang til abstrakter. Men det er ikke riktig å stille dette opp i posisjonen Christopher kontra verden.

Her har alle karakterene vanskelig for å komme hverandre i møte på en god måte, og alle er en slags outsidere på sine vis. Derfor berører stykket dypt menneskelig tematikk som omhandler relasjonen foreldre-barn, lærer-elev, og forholdene naboer imellom. Imøtekommenhet har mye med menneskesyn å gjøre. Kanskje er det her det stikker dypest.

Tolkning

Forestillingen står og faller med Emil Johnsons tolkning av 15-årige Christopher. Johnson tar sjelden lett på rollene han tildeles, og denne må være en av hans beste (blant mange gode) til nå. Han skaper en hel figur, en karakter å tro på.

Rollen som Christopher virker krevende – når Christopher oppdager opprivende sannheter, fremkaller det følelser som skal til overflaten i et helt eget uttrykksregister. Christopher har sin egen logikk, og Johnson spiller det strålende ut.

Det norske teatret gjør mange gode repertoarvalg. Dette er definitivt ett av dem.