Erling Kagge er ikke bare en glad eventyrer og dristig forlegger, han er også en lidenskaplig kunstsamler.
Nå vises hans omfattende samling på selveste Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen. Samtidig lanserer Kagge boken «Kunsten å samle kunst».
Nese for kunst
Utstillingen har fått tittelen «A Love Story», og Kagge selv forklarer tittelen med at hans reise inn i kunstens verden har vært som en eneste lang kjærlighetshistorie.
Kagge er en samler som setter lidenskapen i høysetet. Han bruker ikke konsulenter, men stoler på sin egen nese, og det er virkelig ingen dårlig nese han har for samtidskunst.
Et spørsmål som melder seg når vi studerer en privat samling er alltid: Hvorfor skal vi interessere oss for nettopp denne samlingen?
Vi interesserer oss gjerne hvis samleren er en svært fagsterk og kompetent skikkelse, hvis dømmekraft vi umiddelbart har tillit til, eller hvis vedkommende er svært kjent.
Det er ikke tvil om at Erling Kagge en klassisk kjendis, men jeg er helt sikker på at selv uten all den virak hans person har vært gjenstand for, ville hans samling fått stor oppmerksomhet. Det er utvilsomt en av Norges mest betydningsfulle private samlinger av samtidskunst.
Bare et lite glimt
Kagge vil ikke ut med det eksakte antallet kunstverk, men i den omfattende artikkelen som var viet utstillingen og boken i forrige ukes A-Magasinet, anslo man samlingen til å favne et sted mellom 500 og 1000 verk, fordelt på drøyt 100 kunstnere.
Utstillingen på Astrup Fearnley viser 106 verk, med andre ord vises her kun en flik av denne omfattende samlingen..
Kagge er en dybdesamler. Han kjøper heller mange verk av færre kunstnere. Dette særpreget ved samlingen er aksentuert gjennom utstillingen ved at man viser bredden i et lite antall utvalgte kunstnerskap, i stedet for å forsøke å vise et tverrsnitt av alt han har.
Dette er et veldig godt valg. Utstillingen favner verk av verdensberømte skikkelser som Olafur Eliasson, men vi får også sjansen til å fordype oss i ganske ukjente kunstnerskap som Jana Eulers og Adriana Lara.
Glødende skjermbilder
Tauba Auerbach er blant utstillingens store berømtheter.
Hun har gjennom en årrekke utforsket meningsfylden, men også det estetiske potensialet, i ulike kommunikasjonssystemer, som blant annet blindeskrift og morse. Hun beskjeftiger seg her på en liknende måte med massemedienes informasjonsteknologi.
I utstillingen finner vi et av hennes fantastiske bilder: et C-print av et bilde der hun har jobbet med airbrush på akvarellpapir med de tre primære trykkfargene, cyan, magenta og gul.
Hun har tidvis jobbet i blinde for å sikre en høy grad av tilfeldighet. Likevel har uttrykket en klar visuell rytme som binder det hele sammen. Bildet har et frapperende teknologisk utseende, man må virkelig studerer dem inngående for å kunne tro at de opprinnelig faktisk er håndlagede.
Akkurat som vi ikke lenger behøver å være redd for å få lys på filmrullen, eller for å fremkalle bare mislykkede bilder, er tiden også forbi for den flimrende og skurrete TV-skjermen.
Vi lever i en digital tidsalder, der det analoge bildet langt på vei er historie. Det er dette visuelle tidsskillet og forholdet mellom det digitale og det analoge ”språket” som Auerbach er opptatt av.
Mindre interessant i bokform
Mens Kagges kunstsamling virkerlig begeistrer meg, finner jeg boken hans langt mindre interessant. Den fremstår som en litt flåsete blanding av en manual for aspirerende kunstkjøpere, og en selvbiografisk skildring av Kagges egen reise inn i kunstmarkedet.
Her gir han spredte råd og vink om hvordan man går frem når man bygger en samling, spedd opp med fortellinger om eget mellomværende med store og små gallerister fra Gegosian til Furnesvik.
I utgangspunktet har boken et meget klart formulert grunnbudskap: en kunstsamler bør følge sin lidenskap, og ikke først og fremst skal tenke på kunst som en investering.
Litt komisk er det når han gjennom boken en rekke ganger motsier seg selv på dette punkt.
For eksempel heter et av bokens kapitler; «Hvem i kunstverden bør du henge sammen med?» Det handler med andre ord ikke lenger om lidenskap, men om ren pragmatikk.
Hvem er målgruppen?
Mens jeg leser tar jeg meg også stadig i å lure på hvem det egentlig er han hendvender seg til her.
Han skriver for eksempel «Jeg anbefaler deg å gi blaffen i budsjettet ditt hvis det står i veien for å kjøpe noe du er besatt av… Ikke tenk for mye … klin til, ikke nøl!»
Ikke for å være snusfornuftig, men herregud, hva slags råd er dette? Her snakker han åpenbart ikke til mennesker med noen alminnelig økonomi.
De fleste av oss lager ikke budsjetter for moro skyld, men fordi det er noe vi må forholde oss til hvis ikke hverdagens skal rakne.
Nå kan man selvsagt med en viss rett innvende at når jeg ikke finner denne boken så interessant, handler det kanskje om at boken i hvert fall ikke er myntet på meg.
Som kunstkritiker har jeg overhodet ikke anledning til å kjøpe kunst. Og selvsagt har jeg heller ikke penger til å foreta denne typen investeringer. Helt uavhengig av dette skjer det heller aldri at jeg står foran et kunstverk som griper meg og tenker «dette vil jeg eie».
Så ja, jeg ser helt klart på kunst med et ganske annet blikk enn Erling Kagge.
Kunst fra en annen vinkel
Men nettopp dette at jeg er en gjest på en fremmed arena pleier å gjøre det mer interessant å lese denne typen samlerberetninger, fordi jeg da ser en kjent virkelighet fra en helt annen vinkel.
Jeg pleier å hente ut masse flunkende nye og rare innsikter som beriker min forståelse av kunstens komplekse kretsløp. Det er imidlertid svært lite jeg føler jeg tar med meg fra Kagges bok.
Jeg opplever at Kagges fabelaktige teft for samtidskunst formidles langt bedre gjennom utstillingen på Astrup Fearnley Museet, enn gjennom denne boken.
