Hør:
Tøvprat!
sier du kanskje. – Dette høres veldig fint ut – men hva i fanden betyr det? – Jo, det skal jeg fortelle deg: Jazzens historie utviklet en modell, jazzbandet, som ivaretar enkeltindividets utrykk og egenart, som åpner for demokratisk samarbeid i en skapende prosess, som bygger bro mellom ulike kulturer, etniske grupper og religioner, som skaper noe nytt av det tradisjonelle – og som har hatt, - og fremdeles har sterk appell til massene.
Fra et filosofisk ståsted er det enkelt å oppdage at politikk, samfunnsvitenskap og filosofi i det 20. århundre uavbrutt har arbeidet med et lignende prosjekt. Men ikke på langt nær så vellykket, hvis vi tar i betraktning Auzschwitz og Hiroshima.
Allright
så var det Arendt og Evans. I hvilken forstand kan disse to – filosofen og pianisten bringes under den samme forståelseshorisont. Den som vil se og høre kan gjøre seg kjent med hvordan Bill Evans fornyet jazzen med det uttrykket han skapte i samarbeidet med bassisten Scott LaFaro og trommeslageren Paul Motian i sekstiårene.
Framfor å spille piano med akkompagnement av bass og trommer insisterte Evans på at bass og trommer skulle være solister – sammen med pianoet. Resultatet kan man høre på opptakene Sunday At the Village Vanguard. På disse opptakene utforsker bassist LaFaro hvor selvstendig og kontrapunktisk en basslinje kan være uten å forlate sin funksjon som støttespiller for klaveret. Resultatet er noe nytt i jazzens historie – med ringvirkninger helt fram til i dag.
Interessen
for Hannah Arendts tenkning har tatt seg opp de siste årene. Man oppdager at hun har noe å fortelle oss. Den som vil lese mer om hennes bidrag til filosofiens historie kan bla seg bakover i de siste ukenes sendinger i Studio Sokrates. Mitt formål akkurat nå er å vise at Arendt kan sidestilles med Bill Evans i en filosofisk forstand. Derfor velger jeg å sitere en telefonsamtale jeg hadde med filosofen Einar Øverenget for kort tid siden. Jeg spurte Øverenget om han visste hva slags musikk Hannah Arendt likte.
Det visste han ikke. Han sjekket et par større verk om Arendt uten hell – men så la han til: - La oss gjøre et tankeeksperiment, og spørre: - Hva var det Hannah Arendt hele tiden ga uttrykk for? – Jo det var enkeltmenneskets nødvendige kamp for frihet i fellesskap. – Det var å kartlegge betingelsene for at et fritt menneskefellesskap skulle kunne fungere. Og hun kritiserte uavlatelig alle tendensene til å begrense, overse, hindre fritt fellesskap i moderne tid.
– Hun skrev om rasediskriminering i USA, hun kritiserte grupper, organisasjoner og samfunn som ønsket å opphøye særinteresser til alles interesser, og hun kartla de filosofiske forutsetningene for å skape et fritt fellesskap mellom mennesker. –Kort sagt, la Øverenget til, - kort sagt minner jo dette sterkt om den menneskelige og musikalske sosiologien i et jazzorkester, ikke sant?
Jo, svarte jeg.
Ukas utfordring:
Hva slags tanker vekker betraktningene ovenfor om jazz & filosofi hos deg? Heldige innsendere av forslag til svar på dette spørsmålet får en eske filosofipastiller i posten. Send en e-post til Studio Sokrates
Musikken
1: Ev'ry time we say goodbye
2: Gary's Theme
Studio Sokrates, Arendt / Evans del 6, 29. mars 2003
