Utstilling der estetikk spiller en marginal rolle

På lørdag åpnet utstillingen «I Nasjonalmuseets blindsone»: En utstilling tenkt som et fritt, kritisk innspill utenfra. Derfor har Nasjonalmuseet valgt å engasjere en ekstern kurator. Og den tunisiskfødte norske kunstner og kuratoren Samir M’kadmi legger ikke fingrene imellom.

I sitt grundige essay i katalogen refser han kunstinstitusjonen generelt, og Nasjonalmuseet spesielt. Han hevder at museet dyrker en utdatert, modernistisk kunstforståelse, der det formorienterte, estetiske, eksklusive og elitistiske kunstverk er foretrukket, fremfor en meningssterk og politisk ladet kunst.

Han nøyer seg for øvrig ikke med å kritisere kunstinstitusjonen, men tar for seg hele vår vestlige kunsthistorie, som han (med rette) beskriver som en vestvendt og patriarkalsk fortelling.

Man må lese seg til kritikken

Det er en svakhet ved utstillingen at man må lese seg til disse institusjonskritiske poengene i katalogen. Men det M’kadmi nok tenker på som en kritikk nedfelt i selve utstillingen, er utvalget av arbeider.

Utstillingen favner en type kunst som han hevder faller utenfor Nasjonalmuseets synsfelt; nemlig den kunsten som grenser til ren politisk aktivisme, og der estetikk spiller en marginal rolle.

Russisk marked

Noe av det første vi ser når vi kommer inn i den praktfulle Fehn-paviljongen er et bord fullt av Matroskaer, håndmalte russiske dukker, som er til salgs i utstillingsperioden. Det er kunstnerne Kirsten Dufour, Hilde Methi, Ulrike Solbrig som står bak.

Her vil de gjennom denne lille markedsboden, samt en rekke filmer gi oss et lite innblikk i den frodige russiske markedsvirksomheten i Kirkenes, samtidig som de helt konkret skaffer inntekt til torghandlerne fra Murmansk.

Palestinske asylsøkere

Et annet sterkt prosjekt er kunstneren Andrea Langes dokumentasjonsverk som springer ut av Ateliere Populaire; Et kunstnerinitiativ som oppsto våren 2011, i kjølvannet av en rekke demonstrasjoner i Oslos gater.

Det var palestinske asylsøkere som demonstrerte for å skape oppmerksomhet rundt sin egen fortvilede situasjon. Demonstrasjonene gikk gradvis over i en permanent leir som ble etablert utenfor Jakobs kirke på Grünerløkka.

Mangler tilhørighet

Her var det en rekke kunstnere som engasjerte seg, og det ble etter hvert etablert et åpent verksted på Kunsthall Oslo. Andrea Lange bodde sammen med palestinerne, og filmet og fotograferte livet i leiren.

I utstillingen får vi gjennom blant annet film, fotografi og annet materiale, innblikk i de skapende prosessene som oppsto med dette initiativet, og som også munnet ut i en performance som ble inkludert i Høstutstillingen 2012.

Bryter med vår selvopplevelse

Prosjektet er sterkt, dels fordi det minner oss om noe vi helst vil slippe å tenke på, nemlig asylsøkeres kår i Norge.

Det passer ikke med vår selvopplevelse som et grunnleggende godt og humant folk, at vi lar mennesker på flukt blir internert i leirliknende mottak, der de bare venter, mens år av deres liv passerer.

Langes prosjekt er også interessant fordi det viser hvordan noe som begynte med sinne og fortvilelse, utviklet seg til å bli et levende, kunstnerisk, kreativt fellesskap.

Et noe overdrevet fokus

I Nasjonalmuseets blindsone er blitt en flott utstilling, som favner en sterk gruppe samfunnsengasjerte arbeider. At disse prosjektene representerer en marginalisert type kunst, er imidlertid en påstand jeg ikke uten videre kjøper.

Jeg ser helt klart for meg at disse verkene godt kunne vært inkludert i andre utstillinger i regi av Nasjonalmuseet. Slik sett tenker jeg nok at det ikke står fullt så dårlig til i norsk kunstliv som Samir M’kadmi vil ha det til.