Helt i tråd med med de vellykkede platene «Time Out of Mind» fra 1997 og «Love & Theft» fra 2001, er «Modern Times» basert på grunnleggende rock’n roll, blues og køntri.
Moderne er det ikke, og platen når ikke helt opp til forgjengerne. Men Dylan lykkes godt på et knippe fine låter som viser en veteran som fremdeles har evnen til å lage gode delikate melodier. Og for det meste virker det som om det er en nesten sorgløs artist vi har å gjøre med her.
Modern Times av Bob Dylan. Foto: Promo
Rastløs
«Modern Times» lider under litt for mange småkjedelige blues-låter. Fire-fem spor kan puttes i blues-sekken, og ingen av dem er i nærheten av å tangere hans beste og viktigste låter. Og når Dylan i «The Levee’s Gonna Break» lunter av gårde i oppunder seks minutter, blir jeg seriøst rastløs.
Men det er egentlig ikke noe galt med bluesen til Bob Dylan. Stemmen hans er sjelfull, moden og mer enn rusten nok. Og bandet hans gjør en glimrende jobb i å låte kledelig rølpete og vindskeivt, godt hjulpet av en nær og rufsete produksjon.
Holder hjulene i gang
Det er pussig hvor mange mannlige rockere ender opp med å spille helt grei blues på sine gamle dager. Kanskje er det å bruke velprøvde formler en grei måte å holde hjulene i gang, uten å anstrenge seg alt for mye? «Modern Times» skinner sterkest på sitt mest lavmælte gir, der køntrien dominerer.
I låter som «When the Deal Goes Down», «Nettie Moore» og «Workingman’s Blues #2», får man følelsen av en Bob Dylan som virkelig prøver å konkurrere med seg selv. Her går han dypest, og det er kontrasten mellom Dylans gamle sprukne stemme og de vakre vare stemningene som fascinerer mest.