Krim i nedbeitet landskap

En pengetransport ranes med brutal og velutstyrt effektivitet på motorveien utenfor Oslo. Mennesker dør og skades, store summer forsvinner. De fleste skurkene kommer unna.

Litt senere; justisministeren utsettes for attentat, blir skutt, klarer seg så vidt. Den rufsete politimannen Sjur Holt opererer med egne arbeidsmetoder, der et nettverk av tystere står sentralt. Sjefen hans liker verken Holt eller metodene. Holt er likevel den som havner i ledelsen for politiets anstrengelser. Det går lenge både dårlig og helt galt.

Russisk forbindelse

Legger vi til østeuropeiske kjeltringer og en eldre historie med en russisk familie på flukt – til Norge – fra kriminelle i Russland, har vi fått med oss det meste av utgangspunktet.

Resultatet er Eirik Jensen og Thomas Vinje Øijords «Attentatet». En roman i det nedbeitede landskapet mellom politiroman og thriller. Det er da heller ikke funnet opp nytt krutt i arbeidet med disse drøyt 300 sidene.

Tradd

De to forfatterne har begått én bok sammen tidligere, en biografisk tekst om Eirik Jensens karriere før han ble arrestert og tiltalt for korrupsjon; «På innsiden: historien om mitt politiliv».

Denne nye boken er en rendyrket spenningsroman, men leseren trenger ikke mye fantasi for å ane at helten Sjur Holt kan minne om Eirik Jensen selv, i en yngre versjon – og at dette kan være tilsiktet, som et statement om ukonvensjonelle politimetoder i seg selv.

Holt kler seg ukonvensjonelt: omtrent som en Harry Hole, tenker jeg, støvlene fra Doc Martens inkludert. Håret er riktignok langt, han har skjegg og «bling i ørene og rundt halsen». Holt har rimeligvis sykkel levert av firmaet Harley Davidson og et trist privatliv, der kvinnen har forlatt ham.

Viktigere er det at Holt baserer seg i stor grad på arbeid som går under politiets vanlige radar, på utstrakt bruk av hemmelige informanter. Hemmelige, også overfor hans egne overordnede.

I det store og hele: metodespekteret dekkes av begrep som «ukonvensjonelt» og «på kanten». Noen ganger «over grensen» for det forsvarlige. Statement eller ei, dette er fiksjon.

Klisjéene kommer tett

Stilt overfor den halvgode (eller halvdårlige) spennings- og underholdningslitteraturen, er jeg ofte usikker på hvor mye man skal forlange av kvalitet. Det er selvsagt greit å skrive ren tidtrøyte, blott til lyst og alt det der.

Samtidig er det vanskelig å ikke sammenligne med tilsvarende bøker som holder både vann og mål i mengder. De bøkene finnes jo også. Jensen og Winje Øijords roman er i beste fall grei nok, som spenningsbok betraktet.

«Attentatet» er sjangerbasert så det holder, selv om den prøver å være flere sjangre tro på én gang og klisjéene kommer tett. Her er spor av så vel Jens Lapidus og Jo Nesbø som en rekke andre.

I tillegg får leseren rikelige doser av alt det gjenkjennelige som liksom «skal være med». Det siste inkluderer lange forfølgelses- og overvåkningssekvenser der Bravo 4 stadig kaller på Tango 2 og det skjærer seg når Alpha 1 dummer seg ut eller krasjer motorsykkelen. Slikt tærer på en leser, i alle fall denne leseren.

Språk og psykologi

Psykologien i boken er overflatisk og enkel, men det hører for så vidt også med til landskapet. Språklig går det ofte over stokk og stein. Jeg ser at en annen kritiker har holdt frem «rasling med jungeltrommene» som eksempel på det litt besynderlige.

Et av mine merkesteder dekker for så vidt både det psykologiske og språklige poenget. Der forlater Sjur Holt sin sjefs kontor og passerer sekretæren, som tar seg godt ut denne dagen:

En bygård i Gamlebyen har for øvrig et «sindig nettverk av ledninger» hengende mellom etasjene.

Forutsigelig

Min viktigste innvending til denne boken er og blir forutsigeligheten – også fordi den går på spenningen løs: Vi har lest for mye av dette før.

Elementet av kjendis-krim kommer sikkert til å løfte salget og det er greit for meg.

Kanskje er håpet også å slå et slag for den ukonvensjonelle politimannen og hans metoder. Om det i så fall virker, er usikkert.