Forlaget Hogarth lanserte i fjor en serie på åtte bøker der kjente forfattere skal skrive ny litteratur basert på teaterstykker av William Shakespeare. Anledningen er 400-årsdagen for mesterens død.
Én bok kom ut i fjor, Jeanette Wintersons «Et gap i tiden», basert på «Vintereventyret». Nå kommer den andre i rekken, Howard Jacobsons tilnærming til «Kjøpmannen i Venedig». Senere i år er Jo Nesbø tiltrodd en versjon av «Macbeth».
Komedie og parodi
«En komedie som med et nødrop unngår å bli tragedie.» Slik har noen presist beskrevet «Kjøpmannen i Venedig». Howard Jacobson er selv humorist, i den forstand at de fleste bøkene hans er morsomme, absurde på et eller annet nivå, uten å miste det hoderystende alvoret av syne.
Shakespeare skrev ikke et stykke om jødeforakt. Det har imidlertid Jacobson gjort. For Shakespeare var trolig samtidens syn på jøden langt på vei hans eget: Lest med vår tids øyne er jøden Shylock en svært problematisk karakter. Howard Jacobson har viet hele sitt forfatterskap til å bore i jødisk identitet, i det å være jøde i verden, England, Europa, i omverdenens stadig tilbakevendende anti-semittisme.
«Shylock er mitt navn» er en komedie og en parodi, men også elegant og harsk kritikk av et samfunn som ikke har endret sine holdninger så mye som vi gjerne vil tro.
Jødespørsmålet
Jeg har sett frem til utgivelsen av «Shylock er mitt navn». Delvis fordi jeg har dratt «Kjøpmannen i Venedig» med meg siden stykket var pensum på engelsklinjen, en gang for lenge siden. Mest fordi jeg ble ettertrykkelig klar over Howard Jacobsons kvaliteter som romanforfatter da hans glimrende og Bookerpris-belønnede «Finklerspørsmålet» kom på norsk for noen år siden.
«Finklerspørsmålet» er mer brutalt uttrykt å oppfatte som «jødespørsmålet», det nazistene ville «løse» for noen ti-år siden. Jacobson, som selv er jøde og i stor grad skriver om jødisk identitet og plass i verden, setter tematikken på spissen i en vittig og samtidig skjellsettende historie om tre menn. Vi har én eldre erfaren jøde med erfaring og kunnskap fra mange sider av livet, også fra medienes verden – ikke ulik forfatteren selv. Dernest møter vi en middelaldrende akademiker, selv-klassifisert som «skamfull jøde»: Han skjemmes av å være jøde fordi staten Israel gjør som den gjør. Til slutt; en yngre mann som ikke er jøde, men som hjertens gjerne skulle vært det; en wannabe-jøde. Jeg nevner dette fordi disse tre typene også kan gjenkjennes i den nye teksten; Jacobsons versjon av og ekstrakt fra «Kjøpmannen i Venedig».
Dobbel presentasjon
«Shylock er mitt navn» begynner på en jødisk kirkegård i Nord-England, en februardag i fælt vær. To sørgende menn befinner seg der, i nærheten av hverandre. Beskrivelsen av den første er slik:
Mannen som beskrives på denne måten er bokens ene hovedperson, Simon Strulovitsj. Ser man nøyere etter, kunne beskrivelsen like gjerne leses som en karakterstudie av «jøden» – fra tider da jødeforakt og anti-semittisme var selvfølgelige deler av europeisk kultur. Ja, beskrivelsen kunne ha vært Shakespeares egen – til og med som en presentasjon av hans Shylock.
Stormfulle jøder
Slik er det imidlertid ikke. Den andre sørgende på kirkegården er nettopp Shylock, en mann «som følsomt henvender seg til den som ligger i en grav hvis støtte er slitt ned til ingenting», hans kone Lea. Han var her lenge før Strulovitsj kom, står det. Begge er de rasende og stormfulle jøder, Shylock dempes når han, som her, kan holde selskap med sin døde hustru Lea.
Den korte versjonen er slik; de to tar følge hjem til Strulovitsj´ flotte bolig. Han er velutdannet, kunstmesen med øye for jødisk kunst, rik på forholdsvis ferske penger, tjent av familien på salg av bildeler. Han finner trøst i Shylocks nærvær og råd – særlig når det gjelder den snart forfløyne datteren Beatrice.
To blad Shylock
Igjen, for å ta den korteste veien: I Howard Jacobsons nåtidige versjon har alle sentrale figurer fra «Kjøpmannen» fått sin plass. På dem bygger forfatteren elegant en historie som på alle måter løper parallelt med originalen.
Den viktigste forskjellen, rent litterært og i tilnærming, er at vi her ser hele fortellingen fra de to Shylockenes vinkel. (Jeg har vel allerede antydet tydelig nok at Strulovitsj er den moderne historiens Shylock?). Dermed åpner også denne romanen for en helt annen versjon av Shakespeares Shylock; en plaget mann som drevet av kultur, konvensjoner og omverdenens forakt og hat, støter fra seg en datter og selv blir hatefull og hard. En som må angre og gruble, men som kanskje kan finne fred i å styre en annen Shylock i en mer forsonende retning.
Kjærlig tilnærming
Howard Jacobson skriver nesten alltid med en overbærende eleganse, i en vittig og presist observerende stil som yter det fine språket hans rettferdighet. Han har lenge vært opptatt av Shakespeare (som også bokens Strulovitsj). Det merkes i den nesten kjærlige tilnærmingen til originalen. Jacobsons tekst skriver seg helt opp til og nesten inn i «Kjøpmannen», slik at sitater fra Shakespeares tekst, kanskje formet som tanker hos Shylock, glir sømløst inn i fortellingen.
Snedig kløkt
Det går an å innvende at oppdraget, å skrive en ny roman basert på originalen, kan ha gitt boken et anstrøk av snedig teknikalitet og skriveøvelse. Innvendingen er imidlertid svært underordnet for min del. Tilnærmingen er som antydet gjort med stil og kløkt.
Det er bare å gi seg over når mistanken melder seg om at selveste Nigella Lawson, TV-kokken, har stått modell for Jacobsons versjon av den skjønne Portia. Dårligere blir det ikke når Lorenzo i den moderne versjonen er halvgod og bortskjemt fotballspiller som stikker av med Strulovitsj´ datter Beatrice. Antonio, kjøpmannen, er blitt til den forfinede kulturpersonligheten D´Anton. Det er han som må garantere for at Beatrice kommer tilbake til faderhuset – med «et pund kjøtt», av sitt eget. Hvilket kjøtt er en jødisk vits i seg selv.
«Shylock er mitt navn» er altså blitt en ytterst lesverdig roman. Den leses med enda større glede hvis man først leser eller gjenoppfrisker «Kjøpmannen i Venedig». Eller ser filmen, med Al Pacino som Shylock. Det er også slik at Tone Formo har gjort et fint stykke arbeid med den norske versjonen.