Har aldri vært stoltere av totalslaktet film

– Her har vi kamera jeg lagde «Dis» med, og det er tungt som bly, smiler Aune Sand i det han inviterer NRK inn i barndomshjemmet på Hvaler.

I 1995 var det premiere på Norgeshistoriens mest slaktede film, et enormt mediefenomen og ufrivillig kultsuksess. Bak det hele sto en ung mann som hadde brukt 300.000 av egen lomme i en kritikkstorm uten sidestykke.

– Jeg husker jeg gikk på gata dagen etter at filmen var vist, og så hele remsa med aviser. Det eneste som gikk gjennom hodet mitt da, var at nå må jeg huske hvor jeg kommer fra, hvem jeg er og at det nå var tid for å vise Norge hvor sterk jeg er, sier han i dokumentaren som blir vist på NRK 2 i kveld.

Her kan du se dokumentaren til Filmbonanza om «Dis»

– Døren ble stengt

Mens kritikken haglet var det tryggheten fra barndomshjemmet som tok han gjennom stormen.

– Jeg har aldri oppfattet meg selv som annerledes, spesiell eller unik. Men jeg har hatt en enorm kjærlighet til den friheten mamma og pappa har gitt oss barna til å utvikle det vi måtte ha av lekelyst, sier han.

«Dis» er en historie om seks ungdommer som er på reise i byer som Kairo, Oslo, Paris og New York, på jakt etter kjærlighet. Filmen er uten dialog og drives frem av fortellerstemmer. «Dis» var hans første film og har blitt hans eneste.

– Er du bitter for at du fikk så mye kritikk?

– Nei, jeg verken er eller var bitter eller sur for at jeg fikk så mye kritikk. Jeg var aldri sint på kritikerne. Men jeg kan ikke tilgi at jeg som ung, skapende mann ble fratatt byggeklosser og muligheten til å lage flere filmer. Den døren ble fysisk stengt fordi jeg ble fratatt kapital, sier han.

• LES: Dis er uforklarlig og jomfruelig

For verken kinoen i Oslo eller i Bergen ville sette opp filmen, men den ble til slutt vist i en liten sal på Klingenberg i Oslo som tok 82 tilskuere. Kun to forestillinger per dag.

Ingeborg Moræus Hanssen var frem til 2006 sjefen for Oslo Kinematografer, hun begrunner det med at filmen var for dårlig til Filmbonanza.

– «Dis» ble en publikumssuksess og kunne blitt sett av enda fler hvis den hadde blitt vist i større saler. Det reagerer jeg på, sier han.

– Er det noe du angrer på med filmen?

– Nei, men jeg skulle gjerne brukt litt mer tid på sekvensen fra Frankrike, sier han, og legger til:

– Jeg er fortsatt stolt av filmen, om ikke enda mer. Jeg var et ungt menneske, jeg klarte å lage en film med egne penger og den gikk bra på kino. Men den er også spesiell og krever noe av publikum, forklarer han.

Fordi han manglet penger, ble det med den ene filmen, selv om han jevnt og trutt har jobbet med filmen «Dådyr » i en årrekke. 40 minutter er ferdig, etter filming i alle verdenshjørner.

– Det er min store drøm, å få den ferdig, sier han.

Men andre ting i livet krever også hans tid. Galleriet i New York, datteren, hans felles prosjekter med kjæreste og samboer Marianne Aulie.

– Vi skaper nye ting, er mye rundt og har en rekke prosjekter, forklarer han.

– Familien viktigst

Marianne Aulie forteller i dokumentaren at Sand opplevde å bli omtalt i stygge ordelag på gata og til og med spyttet etter. Selv mener han at filmen ikke har satt varige spor.

– For meg har alltid familien vært viktigst. Det at jeg hadde en vidunderlig familie, flotte søsken og foreldre, gjorde at jeg sto stødig gjennom den tiden. Jeg har aldri latt noen andre fortelle meg hvordan jeg skal være, og mitt selvbilde avhenger ikke av hva folk skriver om meg.

Han tror ikke norsk film var moden for «Dis» da den kom i 1995.

– Norsk film var ikke moden for å gi fra seg roret til en ung gutt fra Hvaler-øynene, som visste hvordan man skulle forføre et publikum. Jeg har jo meninger om hvorfor så mange ble provosert av filmen. Jeg tror det hadde veldig mye med min seksualitet å gjøre, forklarer han.

Selv om filmen fikk totalslakt og regnes som tidenes kalkun, lot ikke publikum seg skremme.

Den ble en vorspiel-film med høy temperatur og selv snek Aune Sand seg inn for å føle på stemningen i den utsolgte salen i Oslo.

– Jeg gikk inn uten at noen så meg og opplevde den elektriske stemningen, det var helt vanvittig, folk spilte gitar og sang. Jeg er veldig stolt av å ha laget en film som har skapt et slikt engasjement.

– Stolt over å ha båret byrden

I kveld vises dokumentaren på NRK, og i den anledning har han følgende oppdatering på Facebook-siden sin:

«De utstøttes triumf er et av Mariannes malerier. Det handler om alle de vidunderlige menneskene som ikke blir sett og hørt, de som blir mobbet, latterligjort og underkjent. Med andre ord, de sterkeste, modigste og vakreste menneskene blant oss. Etter 20 år springer vi sammen ut i blomsterengen og hilser hverandres lykke velkommen, vi ønsker alle våre brødre og søstre lykke å glede. Og så sier jeg til dere: Jeg er stolt over å ha båret byrden, jeg er takknemlig for å ha livet og et sterkt hjerte, Og jeg beundrer dere alle.»