Fargesprakende og rørende forestilling

På Christiania teater i går var det Norgespremiere på «Skjønnheten og Udyret» som blir den første musikalen i Oslo denne høsten.

Etter at Disney-tegnefilmen «Skjønnheten og Udyret» ble en mektig suksess, bestemte Disney-konsernet seg for å omskape tegnefilmen til levende musikalteater. Det summet rykter på Broadway om hvordan skulle nå dette gå? Men premieren kom og det viste seg at Disney hadde erobret nok et marked, og det skulle bli mange Broadway-musikaler for Disney etter denne.

«Skjønnheten og Udyret» er opprinnelig en gammel fransk fabel «La Belle et la Bête». Den har eksistert i mange versjoner, til og med som opera, men det var først når Disney laget tegnefilmen at den ble en global suksess. Og nå har altså musikalen kommet til Oslo.

Troverdig hovedfigur

Og det har blitt en både fargesprakende og rørende forestilling for dem som liker musikalformen. Gode melodier, flott scenografi og mye bra sang. Det meste står og faller med om vi tror på forestillingens hovedfigur, den rene av hjertet, uskyldigheten Belle, og det gjør vi så absolutt.

Mari Lerberg Fossum som vi tidligere har sett i musikalen «Mamma Mia» har en klokkeklar og varm musikalstemme og er betagende yndig som Belle. Damen kan ikke bare synge, hun kan spille i tillegg.

Hans Marius Hoff Mittet ikler rollen som Udyret. Hoff Mittet vokser for hver oppgave han får, og illuderer særs godt som både fortrollet udyr, og som, ja nei her skal intet røpes, men som i de fleste fabler går allting bra til sist.

Rein Alexander på rett plass

Det høres nesten litt slemt ut når vi sier at Rein Alexander er som skapt for rollen som den selvbevisste landsbysjarmøren! Han er «larger than life» og ikke lite poserende i sin fremtreden og altså helt riktig rollebesatt. Lite ante vi at han hadde et komisk talent. Og for all del, hvilken stemme han har. Praktfull den også.

Verdt å nevne er selvfølgelig også Inger Teien som synger den Oscar vinnende temamelodien «Beauty and the Beast», på norsk: «Kjærlighetens språk». Som den gamle tekannen er hun lunt varm.

Liv-Unni Undall er festlig som operasyngende kommode, og grotesk morsom er Petter Vermli som galehusdirektøren.

Spektakulære ensamblenummere

Samspillet mellom lysestaken Lumere, Lars Jacobsen og veggklokken spilt av Kristoffer Olsen, var både komisk og rørende.

En underskog av talentfulle aktører var med på å underbygge den til tider magiske stemningen i forestillingen. Selvfølgelig blir fortellingen til tider malt med store penselstrøk, men de store ensamblenummere er både spektakulære og en fryd for både øyne og ører.

Regien og koreografien sto Jostein Kirkeby-Garstad for, og den oppgaven hadde han løst på en riktig tilfredsstillende måte, ikke minst i de store ensemblenumrene. Instruktør Kirkeby-Garstad hadde faktisk også laget de velformulerte oversettelsene av originaltekstene til Howard Ashman og Tim Rice.

Musikkbildet som Trond Lindheim hadde ansvaret for hadde spenst og klang flott. Så deilig med et flott levende musikalsk orkester, og som, mirakuløst nok sitter i orkestergrava igjen. Endelig.

Vår konklusjon blir at vi finner fram fem øyne på terningen.