Det er litt av en utfordring Håkon Storm gir seg selv, og oss lyttere: Grip sekundet og putt det på boks! Konkret gjør han det på mange vis.
Polyrytmer
Med lag på lag av såkalte polyrytmer, hvor du kan trampe takt i både tre og fire og få det til å gå opp. Eller rytmer som veksler mellom fem- og seks-delt takt så du aldri kan være sikker på hvor éneren i takten er. Eller ved å gå til jazzhistoriens aller største utfordringer, Lennie Tristanos hyperintrikate linjer over gamle standardmelodier.
Man imponeres av Håkon Storms fingerferdighet og samspillet med saksofonist Nils Jansen, som framstår med sprø, Wayne Shorter-liknende tone, ganske så ulik den Stan Getz-inspirerte stilen vi har hørt fra ham ved andre anledninger.
Stor fallhøyde
Men i Lennie Tristanos musikk blir også fallhøyden stor, for improvisasjonene klarer aldri å toppe temaet det improviseres over. De blir slik vi har hørt dem så ofte i norsk jazz: konvensjonelle, litt famlende og rytmisk iblant på tuppa.
Jerome Kerns klassisker «Yesterdays» settes i nytt og interessant harmonisk lys, mens J.J.Johnsons ballade "Lament" tilføres lite, og spilles dessuten så langsomt at den nesten faller fra hverandre.
Håkon Storms egen kattemusikk «Mir» og en hip Keith Jarrett-låt groover upklagelig, mens Storms vakre vals «Veil of Rain» dessverre får lov å gli ut og miste fokus, og dermed vår interesse. Håkon Storms «Canned Second» er nok et eksempel på hva en utenforstående produsent med distanse til musikken kunne ha tilført. For når bandleder og komponist også er produsent, er det aldri lett å skjære gjennom.
Kulturnytt, NRK P2, 25. februar 2005.