Barna bestemmer

«Hva er det de driver med.»
«De ser sure ut.»
«Jeg skjønner ingen ting.»
«Er det ferdig snart?»

Den femte utgaven av samtidsdansfestivalen Ravnedans i Kristiansand åpnet med disse spørsmålene. De ble stilt under forestillingen «Juryen», som åpnet Ravnedans på Aladdin i Kristiansand søndag.

«Juryen» er en danseforestilling for barn laget av Hege Haagenrud. De siste årene har mange barn og unge sett forestillinger av Haagenrud, blant annet gjennom Den kulturelle skolesekken.

Haagenruds produksjoner har vært blant de mest spilte forestillingene for barn og unge de siste årene, blant annet gjennom mange turneer. Hege Haagenrud arbeider i landskapet mellom dans og teater. «Juryen» er en danseforestilling der det fortellende momentet tillegges stor vekt.

Se forestillingen her:

Keiseren

Det starter med en videoprojeksjon fulgt av musikk. På skjermen vises et landskap med trær og vann i bakgrunnen, det er som publikum ser landskapet fra et togvindu. To dansere kommer inn og danser samtidsdans til musikken. Så kommer hviskingen, en barnestemme høres: «Hva er det de driver med?».

Det er så umiddelbart, og barna nærmest hopper i setene: Hvem var det som sa det? Hvem tør å si noe sånt slik at alle hører det? Det er som en keiserens nye klær-opplevelse. Og derfra har Haagenrud barna med på laget.

Prøverom

Barna bryter inn via skjermen på bakveggen: Hvis dette skal være en forestilling for dem, vil de bestemme hva den skal handle om. Derfra og ut blir forestillingen et verksted der barna kommer med nye forslag, vrir og vender og prøver på nytt for å lage den optimale forestillingen.

Danserne gjør som de får beskjed om. Forestillingen blir et prøverom for ulike sekvenser uten at noe helt treffer blink hos alle barna i juryen (som er de barna som bryter inn via skjerm).

Død og farger

Egentlig er det en forestilling som sier til barna at ja, de får bestemme, vær så god. Det er regissert og intuitivt på samme tid. Barna ønsker seg farger, blide fjes, en tydelig fortelling, innslag av død, superhelter og laser, fin musikk som alle liker og fine bevegelser, blant annet.

Sluttresultatet blir litt av alt, som å sette 20 barn til å dekorere en kake sammen. Sjansene er store for at den ikke blir minimalistisk – selv om det kanskje også kunne vært fint.

Referanser

En voksen smiler lett av denne forestillingen. Hos målgruppen er det tydelig at barnas innvendinger vekker gjenkjennelse. Produktet er interessant fordi det inneholder helt andre referanserammer enn en voksen kanskje ville hatt når det gjelder hva en forestilling bør inneholde og være.

«Juryen» tar barnas parti, men får dem også til å tenke over hva de ønsker seg av en forestilling og hva som gjør en forestilling god.

Kommunikasjon

Men hva med barna i salen? De fikk ikke gripe inn eller endre noe, det gjorde barna på skjermen. Selv om barna i salen og på skjermen helt sikkert var enige om mye, var barnepublikummet likevel tilskuere. Men de virket som om de opplevde seg som noe mer enn det.

Den aller fineste scenen i hele forestillingen var mot slutten, da en av jentene på skjermen ønsket seg myke bevegelser med hendene og fingrene. Barna på skjermen begynte å vise hvordan slike bevegelser skulle være. Danserne satt på hver sin stol med ansiktet mot publikum, de begynte også å bevege hendene på samme måte som barna på skjermen.

Det interessante var at da var barna i publikum allerede godt i gang med de samme bevegelsene. De opplevde at de kunne involvere seg – spesielt i det barna på skjermen gjorde. Sett utenfra ble det en kommunikasjon som gikk flere veier – mellom publikum og skjerm, skjerm og dansere og dansere og publikum.

Der klarte Haagenrud å skape et helt spesielt rom for medvirkning.

Interaktivitet

«Juryen» føyer seg inn i en pågående forskning og debatt på scenekunstfeltet som handler om interaktivitet mellom scene og sal i forestillinger for barn og unge. Det tradisjonelle formidler-mottaker-forholdet er i endring, og mange scenekunstnere ønsker seg et barnepublikum som i større grad kan være aktive medskapere i forestillingen.

Her griper barna inn i stor grad – om enn kontrollert og regissert. Samtidig viser «Juryen» for et ungt publikum at mulighetene for å delta og være aktive finnes – og kanskje oppmuntrer den også barna til å eksperimentere på egen hånd for å finne den optimale forestillingen?

Ravn

En festival som åpner med å la barn spørre «Hva er det de driver med?» er en festival som har livets rett. Ravnedans er kjent for sine utendørsforestillinger i Ravneheia og for å løfte frem uetablerte dansekunstnere.

Når de i tillegg velger å åpne med en festival som tar barnas parti – i det hele tatt med en danseforstilling for barn – viser det tydelige prioriteringer.

Sørlandspublikummet bør omfavne initiativet ravnedansjentene viser. Slike festivaler trengs.