Niåringen som forsvant

Gutten smiler bredt på klassebildet fra 2015. Noen måneder etter det ble tatt, forsvinner han.

Elevene han gikk sammen med har siden vært på klasseturer, hatt eksamener, begynt på videregående, kanskje møtt sin første kjæreste.

Men denne niåringen gikk bare på skolen i Norge i litt over ett år.

Han skulle lære seg å sykle, han elsket varm te med melk, og han savnet mammaen sin.

Vi har valgt å kalle han for Yusuf for å beskytte hans egentlige identitet. Fordi gutten ennå er savnet, kan han ikke godkjenne at vi omtaler han. Det er heller ingen andre som kan tale hans sak. Derfor har vi valgt å anonymisere han.

Yusuf forsvant på en lørdag i november for åtte år siden.

«Savnet mann, 9 år»

I avisstativene, samme dag, sto helgeutgaven av Aftenposten til salgs.

De varslet om et asylsystem som var i ferd med å kollapse. På den sorte forsiden sto det: «Barn forsvinner».

Denne lørdagen skulle Yusuf ut for å handle, men kom aldri tilbake, ifølge tanten hans.

Tre uker senere ble saken anmeldt til politiet.

«Savnet mann, 9 år» sto det i papirene.

Tanten til Yusuf fortalte til en ansatt på asylmottaket at Yusuf hadde blitt hentet av sin mor. Hvor hun hadde denne informasjonen fra, var usikkert, sto det i anmeldelsen.

Ingen andre så moren, og hun var ikke registrert som asylsøker i Norge.

Politiet gjorde enkelte undersøkelser, men fordi de ikke fant noe som tilsa at det hadde skjedd noe kriminelt, satte de ikke i gang en etterforskning.

Uten å ha snakket med tanten, det eneste vitnet.

Uten å ha fått tak i Yusuf selv, eller moren som skal ha hentet han.

Alle barn har rett på beskyttelse, uansett hvem de er og hvor de er fra. Dette har Norge lovet, fordi vi har forpliktet oss til FNs barnekonvensjon. Det betyr at Norge skal ha tiltak på plass som hindrer at barn kidnappes, bortføres, blir solgt eller utnyttet.

Men NRK har i samarbeid med SUJO tidligere avslørt at rundt 400 barn og unge som har flyktet alene til Norge for beskyttelse, har forsvunnet og sjelden blitt lett etter.

Yusuf er én av dem.

Nå, åtte år senere, begynner vi å lete.

Vi vil finne ut hvem Yusuf var og hvorfor han forsvant.

Marerittet

Vi vet noe når vi setter i gang.

Gutten kommer fra Somalia, står det i papirene vi har fått fra politiet. Han har flyktet til Norge med en kvinne han kaller for tanten sin.

Noen uker etter han ankom landet fikk han servert en varm kopp kakao og ble plassert i et rom sammen med tre andre voksne. En kvinne fra Utlendingsdirektoratet (UDI) skulle intervjue han om hvorfor han hadde kommet til Norge.

I seks timer fortalte Yusuf med egne ord:

Han sover dårlig. I marerittene blir han og tanten kuttet opp i biter.

Før bodde han sammen med moren, faren og tanten i en by i Somalia. Der var det al-Shabaab som bestemte, ingen andre, sa han.

Hvis de kjørte forbi i bilene sine, ofte fort og med høye stemmer, måtte han holde seg inne, fortalte Yusuf.

«De dreper hvem de vil», hadde pappaen hans sagt.

Hver kveld før han skulle sove, lå han på madrassen sammen med faren, som fortalte eventyr. Favoritten handlet om reven og hyenen som ble venner.

Første gang han så al-Shabaab var dagen de tok foreldrene hans, fortalte gutten.

Tre menn sparket inn døra, dro pappaen med ut, og bandt føttene og armene hans. De sparket han slik man gjør med en fotball, fortalte Yusuf. Så drepte de faren med en kniv.

Moren ble bortført, fortalte han.

Den lille gutten hadde ikke sett henne siden. Han ante ikke hvor hun var, om hun i det hele tatt levde. Yusuf flyktet med tanten til Etiopia og videre til Norge, sa han.

Der, i rommet sammen med de fremmede voksne, begynte han å gråte.

Kvinnen så på Yusuf at han hadde det vanskelig, står det i rapporten. Hun sa at det var viktig å snakke om det.

– Barn i Norge har en rett til å bli hørt, forklarte hun.

I dag, åtte år senere, reiser vi til Yusufs gamle adresse, til bygget som skulle være hans hjem.

Der venter to mennesker politiet aldri har snakket med.

Brennmerket

«Keep the door locked night and day» står det på inngangsdøra til murblokka.

Det var her Yusuf ble plassert, i en hybel sammen med tanten sin, like før han forsvant.

I oppgangen i første etasje, der de to bodde, delte beboerne felles kjøkken og bad. Gikk Yusuf ned trappa, kom han inn til kjellerstua.

Der satt han gjerne alene og så på TV. Det virket som om han ofte kjedet seg, forteller Reidun Øvrebø.

– Han var mye overlatt til seg selv, sier hun.

Ekteparet Espen og Reidun Øvrebø var naboene til Yusuf i bare noen få måneder, men husker han likevel godt.

Da gutten forsvant, lå tingene hans igjen. De ble lagt i en bod i kjelleren.

Tanten til Yusuf forlot Norge bare noen uker senere, da hun fikk avslag på asylsøknaden sin.

Her, bak dører av treverk, ligger kanskje tingene hans ennå, åtte år senere.

Det klirrer fra nøkkelknippet når Espen låser oss inn og viser vei. Det lukter kjeller. Lyset er dunkelt. Mange av bodene er låst, men tre av dem er åpne. Her står sportsutstyr, et leketelt, en madrass.

Men ingen eske med guttens ting.

Vi må gi opp. Alle spor etter Yusuf er borte. Det er som om han aldri har vært her.

Utenfor bygget peker Espen på et vindu.

– Han sto her lenge med en lighter og prøvde å tenne på, sier han.

Brennmerket han lagde da, er malt over.

Vi reiser til den gamle skolen til Yusuf isteden. Politiet dro aldri dit.

Men der vi tror noen skal fortelle oss mer om Yusufs liv, møter vi stillhet.

«Lykke til»

Hva skolen gjorde den mandagen Yusuf ikke satt ved pulten sin som vanlig, vet vi ikke. De fikk aldri beskjed om at han ble meldt savnet til politiet.

De fikk bare vite at gutten var sammen med sin mor, og registrerte det derfor som en utvandringssak.

Men vi håper at noen av lærerne kan fortelle oss mer om hans liv og hvorfor han ble borte.

Derfor reiser vi til barneskolen han gikk på i mesteparten av tiden han bodde i Norge.

Når vi kommer, hører vi lyden av barnesang i skolegården. En klasse øver på å fremføre «Circle of life». Mange av barna som går her nå var ikke født den gangen Yusuf gikk her.

– Det er flere barn som har forsvunnet herfra, sier en lærer vi treffer på biblioteket når vi forklarer hvorfor vi er der.

Vi blir henvist til hver vår stol mens vi venter på rektor. Læreren sier ikke mer.

Elever passerer, vi venter, men rektor uteblir. Hun har ikke tid til å treffe oss.

Vi drar igjen. Senere prøver vi å kontakte lærerne som hadde Yusuf i fjerde klasse.

To svarer aldri.

Én legger på.

Den siste forklarer at hun ikke jobber der lenger, og at hun ikke vil uttale seg om en elevsak. «Nei takk», skriver læreren. «Lykke til med arbeidet».

Vi blir nødt til å prøve noen andre.

Det er da vi finner det første sporet som hjelper oss videre på veien.

Den smilende gutten

I en skuff, innenfor det store murhuset omringet av hvitmalte stakittgjerder, ligger skolebøkene. År for år.

Mamma til tre, Gry Funderud, har tatt vare på nesten alle.

Det er derfor hun kan hjelpe oss.

Sønnen hennes gikk i klassen til Yusuf, men husker han ikke.

Nå har Gry lett frem årboka fra 2015.

– Jeg greier ikke henge med. Derfor er det kjekt med denne katalogen. Jeg kjøper den for å se hvem som går i klassen, sånn at barna kan vise meg hvem de snakker om, sier hun.

Moss kommune tar imot mange asylsøkere, derfor er det ikke så uvanlig at noen forsvinner, forteller Gry. Ved hver skolestart har nye elever begynt, mens andre har sluttet.

Forsiden av årboka er tegnet med fargestifter. En jente blåser såpebobler, og i boblene ser man trær og en gutt som hopper paradis.

Og der, forbi første-, andre- og tredjeklassingene, er det vi har lett etter.

Bildet av Yusuf. Før han ble borte.

Et synlig bevis på at han levde et liv i Moss før han forsvant.

Nå håper vi at de andre barna på bildet kan hjelpe oss.

Husker de han? Vet de hva som skjedde?

Fra dør til dør

Derfor reiser vi rundt i Moss og banker på dører.

De små kroppene på bildet har blitt store nå. De spiller basketball, har fått regulering, kjører moped, jobber i butikk, drar på hytteturer.

De lever typiske ungdomsliv, slik som Selin og Albert.

De kan ikke huske Yusuf. Hvilket liv lever han nå? De vet ikke, vi vet ikke.

Så vi reiser videre. Ny elev, ny adresse, ny sjanse for å finne flere svar.

Vi besøker store villaer med egen hage og leiligheter der ekkoet av stemmene våre bærer nedover etasjene. Dorian Buliqi bor i en sånn blokk.

– Jeg husker han, sier han når vi viser frem klassebildet. Der holder Dorian armene rundt kompisene, i en fotballjakke fra FC Barcelona.

Den er for liten nå, for Dorian har vokst. Masse. Jakka er byttet ut med en joggedress fra Jordan Air.

Han peker på elevene, kan navnene deres på rams.

Da Dorian begynte på fjerdetrinn var han ny. Det var jo også Yusuf, husker han.

– Det var derfor jeg ble så godt kjent med han. Jeg så at han ikke klarte så bra norsk, og jeg ville passe på at han hadde det bra, sier han.

Det var en gøy tid, husker han. Ikke noe stress, de skulle bare kose seg.

– Vi var mye sammen på skolen, sier han.

Men så forsvant Yusuf.

– Ingen fikk beskjed. Plutselig var han bare borte, sier Dorian.

Senere er de flere som får høre at han har reist til Tyskland, forklarer han.

– Jeg husker at det var snakk om det, og at han hadde det bra. Men jeg har ikke hørt noe fra han siden.

Vi bestemmer oss for å reise til en annen som kjente Yusuf, som han også kalte for tante. Vi har forsøkt å treffe henne flere ganger før, men hun har aldri åpnet døra.

Hvis gutten faktisk er i Tyskland har hun kanskje kontakt med han.

Et siste forsøk

Vi trykker på ringeklokka. Den gir lyd fra seg på andre siden av døra, før den stilner.

Det er tredje gang vi er innom, så håpet vårt om å få treffe kvinnen er lite.

Men så hører vi skritt! Noen er hjemme. Låsen vris om.

– Hei? kommer det fra stemmen i døråpningen.

Vi blir stående i gangen, introduserer oss, forklarer hvorfor vi er der. Så viser vi henne klassebildet av Yusuf.

Det skeptiske fjeset mildner og bryter ut i et smil, like bredt som guttens.

– Han må ha vokst mye, han må være stor nå! ler hun.

Stemmen i døra beskriver en gutt som elsket å sparkesykle og svømme. Som var smart og flink, men også ganske urolig.

– Han tenkte mye på mammaen sin, og sa «når kommer moren min».

Vi spør om hun vet hvor Yusuf er.

– Nei. Vi har ikke kontakt, sier hun.

NRK har forsøkt å søke etter Yusuf i en rekke tyske registre, men uten hell.

Likevel er ikke håpet vårt om å få svar på hvorfor han forsvant, helt knust.

Det finnes enda en kvinne i Yusuf liv, som kjente han godt. Hun blir nevnt i politiets dokumenter, men de gjorde ikke et avhør av henne.

Hun tror hun vet hvorfor gutten ble borte, så vi reiser til Danmark for å treffe henne.

Skyldfølelsen

Ellen Brodersen Hval bor i et rekkehus i den lille danske byen Sæby. Her er det langstrakte hvite strender, vindmøller og jordbæråkre.

Hun var Yusufs verge da han kom til Norge. Det betyr at selv om han bodde sammen med tanten sin, var det Ellen som fikk i oppdrag å ha det juridiske ansvaret for han.

– Han var veldig full av energi! sier hun.

En bestemt gutt, som virket uredd, hadde mange meninger, som lærte seg norsk på rekordtid.

Det var denne gutten hun skulle passe på. Sørge for at han fikk det han hadde rett på: gode boforhold, en skoleplass, fritidsaktiviteter.

Det hadde han ikke, mente Ellen.

Hun er redd for at én ting hun gjorde, snudde alt på hodet.

– Det er den største feilen jeg har gjort, sier hun.

Varselet

– Jeg tror ikke han hadde det så bra med seg selv, sier Ellen.

– Hvorfor tror du det?

– Tenk på alt han har sett og opplevd, den reisen han har vært gjennom. I tillegg hadde nok tanten hans nok med seg selv, sier hun.

– Han var mye alene.

Ellen bestemte seg til slutt for å kontakte barnevernet. Kanskje kunne de hjelpe med å finne et mer barnevennlig bosted for Yusuf? Eller kanskje hadde de folk med den rette kompetansen, som kunne hjelpe han, slik at han fikk det bedre?

– Jeg tror jeg varslet dem for tidlig.

– Du tror det er derfor han ble borte?

– Ja, jeg har tenkt mye på det etterpå. Jeg tror det. Barnevernet har et dårlig rykte blant flyktninger. Kanskje tanten ikke forsto at jeg gjorde det for å hjelpe han, ikke for å skille dem, sier hun.

Barnevernet fikk aldri beskjed om at gutten var meldt savnet til politiet.

– Det foreligger ikke informasjon som tilsa at utvandringen skyldtes barnevernets involvering, sier enhetsleder i barnevernet, Hege Rytter Jakobsen.

Fordi de fikk info om at gutten var sammen med moren sin, oppfattet de saken som en utvandringssak, forklarer hun.

– I dag er oppmerksomheten rundt denne type saker større, og rutiner og samarbeid mellom ulike etater er styrket, noe som er riktig og viktig, sier Rytter Jakobsen.

«Vi drar nå»

Yusuf skulle ut og handle på en lørdag i november 2015, men kom aldri tilbake.

Ifølge tanten han bodde sammen med, hadde moren tatt han med seg. Hun ringt da hun satt på toget med gutten på vei til Tyskland. «Vi drar nå», hadde hun sagt i telefonen.

Han er ett av rundt 400 barn og ungdommer som har søkt asyl i Norge, men forsvunnet.

Vi aner ikke hvor han er, eller om han har det bra.

Tre måneder etter Yusuf forsvant, ble han etterlyst i Tyskland. Politiet i Norge meldte: «Please check if the missing minor is staying in Germany».

Men de fant verken gutten eller moren i sine registre.

Deretter passerte tre hele år, uten treff. Så ble etterlysningen avlyst.

– Politiet fikk opplyst at guttens mor hadde hentet han, noe som er helt lovlig. Vi mottok ikke noe informasjon, verken fra mottaket eller nærmeste familie, som indikerte at det hadde skjedd noe kriminelt, sier politiadvokat Anders Svarholt, Øst politidistrikt.

– Hadde vi hatt det, hadde vi opprettet straffesak og hvor rutinen sier etterlysning skal skje så raskt som mulig, sier han.

– Er det verifisert at det faktisk var mor som hentet gutten?

– Det er verifisert i den forstand at begge tantene til gutten opplyser at han ble hentet av mor, sier politiadvokaten.

Yusuf har fortsatt status som savnet.