Den usynlige

Det er lille nyttårsaften 2015. Selv om det er plussgrader i lufta, har snøen lagt seg på Skei i Jølster, et lite sted på Vestlandet.

Inn på holdeplassen i sentrum kommer det kjørende en buss, og straks skal en ung jente gå på.

Jenta heter Agathe.

Mens folk forbereder feiringen av året som har gått og det nye som skal komme, har staten bestemt at Agathe skal flytte fra Skei, mot sin vilje.

Hun skal reise i timevis, mer enn 200 kilometer, fra denne lille Vestlandsbygda til en annen. Antakelig forbi hager pyntet med gule lys, og tente julestjerner hengende i vinduet.

Underveis skal hun bytte buss ikke én gang, ikke to, men fem. Hun snakker ikke norsk, ikke engelsk, likevel reiser hun alene.

Helt siden Agathe skulle gå på bussen i 2015, er det ingen spor etter henne.

Nesten to måneder passerte før hun ble meldt savnet til politiet.

Agathe kom til landet vårt under den forrige store flyktningbølgen. Ifølge papirene hennes var hun 16 år. Nå forventer Norge en ny strøm med mennesker som vil søke asyl i landet vårt, ikke bare ukrainere.

NRK har lagt ut på den samme reisen som Agathe, med mål om å forstå dette: Hvordan kan en ung jente bare forsvinne uten at alarmen går?

Et vagt minne

Det nedlagte asylmottaket på Skei ligger på en høyde med utsikt over Felleskjøpet og deler av bygda. På baksiden hører man vannet sildre nedover fjellveggen, før det renner ut i Jølstravatnet.

Biljardbordet på det tidligere mottaket står der ennå. Den røde filten er ekstra slitt, nesten hvit, der triangelet med kuler er lagt på bordet, igjen og igjen.

For hva ellers skal man finne på som ung asylsøker, hvis man har reist halve jorden rundt og endt opp i en liten bygd på Vestlandet?

Før Agathe ble borte, bodde hun her. Ingen kan fortelle oss hvilket rom som var hennes.

Av seks tidligere ansatte på mottaket NRK har snakket med, er det bare én av dem som husker Agathe vagt.

Vi har spurt Utlendingsdirektoratet (UDI) om jenta, men de vil ikke svare uten hennes tillatelse.

Det vi vet, er at Agathe først ankom Oslo med en voksen mann. Det fortalte hun i alle fall da hun møtte opp på politistasjonen for å søke asyl.

Hun oppga at hun var 16 år og kom fra et land på vestkysten av Afrika.

Det var denne mannen som hadde bestemt at de skulle reise til Norge, og det var han som ennå hadde Agathes billett og pass, forklarte hun, før hun snart ble sendt videre til Vestlandet.

Ungdommene som ble borte

Hun sov med all sannsynlighet i det som ble kalt for jenteavdelingen. Mellom hvitmalte vegger, på grå linoleum, og kanskje, hvis hun var heldig, med en upåklagelig utsikt over Jølstravatnet.

Vi vet ikke hva hun likte å spise til frokost, hvilken musikk hun helst hørte på.

– Jeg kunne ønske at jeg husket henne, men jeg gjør ikke det altså, sier Oddvar Årdal, som var mottaksleder den gangen.

Han er redd det kan fremstå som kynisk, hva slags menneske er han som ikke husker?

2015 var et ekstremt hektisk år. 30 000 mennesker søkte om asyl i Norge, en tredel av de som kom var under 18 år.

Ikke alle hadde rett på beskyttelse.

– Vi hadde veldig mye gjennomtrekk, sier Årdal.

– Jeg har møtt mange personer i mitt liv jeg burde huske, og hun er nok en av dem.

Ungdommene som bodde der kom fra Afghanistan, Eritrea, Syria. Noen av dem forsvant underveis i oppholdet.

Siden 2015 har 432 asylsøkere under 18 år forsvunnet, ifølge undersøkelser gjort av NRK i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk.

De kom til Norge uten sine foreldre, de har ennå status som savnet. Staten vet ikke hvor de er, selv om Stortinget i 2015 vedtok at de skal letes etter på lik linje med alle andre.

Agathe er én av dem.

En som husker

Her, ved denne holdeplassen, skulle hun gå på bussen som forlot Skei lille nyttårsaften i 2015.

Da hadde Brita Grønli for lengst pyntet til jul. I høytiden er det barna og barnebarnas ting hun gleder seg mest til å henge opp. Hjertene av filt, små nøtter med englehår på, nisser med kjoler av papp.

Grønli var Agathes representant, og skulle ta vare på jentas interesser.

Den første og eneste gangen de to møttes, hadde hun strikket et skjerf i gave, som hun kan huske at Agathe ble tydelig glad for. Det var mørk blått, med små hull i et mønster, laget av mohair-ull.

Grønli er en av de få som i det hele tatt husker Agathe.

I en hylle i kjelleren hennes står det en gul ringperm, med skilleark, post-it-lapper og sirlige notater. Der ligger papirene som sier noe om hva som skjedde den gangen.

«Melding om flytting», står det i brevet fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. De skriver at Agathe skal flytte den samme dagen som brevet er datert, lille nyttårsaften 2015, den samme dagen som hun forsvant.

Brita Grønli fikk ikke brevet før det nye året hadde begynt.

Barn eller voksen?

Staten mente at Agathe ikke lenger kunne bo på mottaket for ungdommer i Skei, men isteden måtte flytte til et mottak for voksne, mer enn 200 kilometer unna.

Like før hadde hun gjennomført en aldersundersøkelse.

For staten er det viktig å vite hvor gamle asylsøkerne er, for å avklare hvilken beskyttelse de har rett på. I fagmiljøet er undersøkelsen omstridt, radiologer og leger boikotter den. I årevis har det pågått en debatt om hvorvidt metoden er presis nok.

Den omstridte aldersundersøkelsen vurderte at Agathe var 20 år gammel, ikke 16, slik hun hadde oppgitt.

Hun måtte flytte til et mottak for voksne, til tross for at UDI ikke hadde vedtatt at hun ikke lenger var mindreårig. Agathe skulle reise til et nytt rom, med en annen seng, bo sammen med voksne asylsøkere, med ansatte hun ikke kjente.

Hun ble sendt for å ta bussen alene.

– At ingen fulgte henne er veldig kritikkverdig, sier Brita Grønli, som rakk å treffe Agathe én gang før hun forlot Skei.

– Jeg synes det er en veldig trist historie. Jeg skulle kanskje fulgt det opp videre, sier hun.

Ble ikke meldt savnet til politiet

2015 ble til 2016, men Agathe var fortsatt forsvunnet.

– Én sånn person som ikke dukker opp, blir én av mange i rekken, sier Sigrid Hallanger, som ledet asylmottaket i Kinsarvik, som Agathe skulle ha reist til.

Dersom en person ikke dukket opp, fikk UDI beskjed, forklarer Hallanger. Politiet ble ikke varslet fordi det var frivillig å bo på asylmottak for voksne.

– Husker du noe om denne jenta?

– Nei, hun kan jeg ikke huske. Vi hadde ganske høy turnover, det var mange som kom og dro hele tiden, sier mottakslederen.

Ingen av mottakene hadde meldt Agathe savnet til politiet. Heller ikke UDI, som sier at de ikke kan kommentere saken uten tillatelse fra jenta selv.

Men snart skulle en person Agathe aldri hadde møtt, endelig varsle.

Bekymringsbrevet

Den vinteren Agathe forsvant, reiste asyladvokat Kristine Aarre Hånes ned til øya Chios i Hellas. Der ankom flyktningene døgnet rundt, ofte i slitne gummibåter fylt til randen.

Advokaten var der for å ta dem imot, i nesten en hel måned jobbet hun som frivillig. Aarre Hånes delte ut mat og drikke, tørre klær, hjalp til med aktiviteter i leirene.

Da hun kom tilbake til Norge, lå Agathes sak og papirer på pulten hennes.

Aarre Hånes skulle være jentas asyladvokat, men hun oppdaget raskt at Agathe var borte.

Nesten to måneder etter at hun skulle ha gått av bussen ved sitt nye mottak, fikk politiet til slutt beskjed om at hun var borte, takket være Aarre Hånes.

De to møttes aldri, men advokaten husker saken godt.

– Den bekymringen jeg hadde, den hadde jeg helt fra jeg hørte at hun hadde forsvunnet, og den har jeg den dag i dag, sier Aarre Hånes.

«Jeg vil be om at politiet tar saken på alvor», skrev hun i et brev til politiet den gangen.

I mer enn 15 år har Aarre Hånes jobbet med asylsaker, og nesten like lenge som advokat for ofre for menneskehandel.

«Basert på erfaring frykter jeg at Agathe kan være offer for menneskehandel og tvangsrekruttert inn i prostitusjon», sto det.

Konklusjon på tynt grunnlag

NRK har fått tilgang til politirapporten.

Da politiet begynte ringerunden for å undersøke hva som kunne ha skjedd, var det 57 dager siden Agathe ble borte. Arbeidet førte ikke frem. Fem nye måneder passerte før de konkluderte i sin rapport:

«Det foreligger ingen informasjon om hvor savnede kan ha tatt veien».

«Det foreligger heller ikke noen informasjon eller indikasjoner på at savnede kan ha vært utsatt for menneskehandel, eller annen kriminell virksomhet».

Høsten 2016 avsluttet politiet saken. Agathe står fortsatt registrert som savnet.

– Det er veldig lite informasjon i den saken. Egentlig stort sett ingenting, sier politisjef i Sogn og Fjordane, Arne Johannessen.

Politimannen som jobbet med saken til Agathe den gangen, er pensjonert. Johannessen har sett på sakspapirene i dag. Han sier at ingenting tyder på at det skjedde noe kriminelt.

– Hva er egentlig grunnlaget for å konkludere med det?

– Nei, det er jo den informasjonen som ble innhentet. Det er selvsagt et tynt grunnlag, dette er lenge siden, og jeg kan ikke gå i detaljer på de tingene, det er umulig for meg, sier han.

– Det er slikt som skjer

Alt vi vet er at Agathe skulle gå på bussen mellom bratte fjell i Jølster.

Kanskje ble hun sittende på til Sogndal? Gjennom lange tunneler, forbi flere fosser og snirklete elver enn hun klarte å telle. Eller kanskje tok hun den videre, passerte de gamle trehusene i Lærdal, reiste helt til Voss, før hun tok toget tilbake til Oslo for å treffe mannen hun kom hit med?

Sporet stopper ved en billett kjøpt med rekvisisjon, på samme tidspunkt som jenta skulle reise fra Jølster.

– Er det virkelig sånn man skal behandle mennesker som søker beskyttelse i Norge? At hvis de forsvinner, så tenker man bare «det er slikt som skjer», spør advokat Kristine Aarre Hånes.

– Uten å melde de savnet, uten å prøve å finne ut hva som skjer, uten å informere de nødvendige instanser, sier hun.

Advokaten mener det er en klassisk historie om et offer for menneskehandel.

– Uansett om hun var 16 eller 20 år var hun i en ekstremt sårbar situasjon. Jeg frykter at de som brakte henne hit også har utnyttet henne videre.

Ingen alarm gikk da Agathe ble borte lille nyttårsaften 2015.

Knapt noen husker henne. Som om hun var usynlig.