Med sultestreik som våpen

Korrupsjon er et stort problem i India, og mange mener de folkevalgte kan sammenlignes med bukken som passer havresekken.

Nasjonalforsamlingen har forlenget vintersesjonen og møtes nå i romjula for å votere over et forslag til en anti-korrupsjonslov, som skal gi India «en ny start».

Aktivisten Anna Hazare har så langt i år gjennomført to sultestreiker mot korrupsjonskulturen i India, og truer nå nasjonalforsamlingens representanter med en tredje, dersom de ikke vedtar en lov som han og hans tilhengere kan akseptere.

• Les: Indias kamp mot korrupsjonen
• Les: Får stjernestatus for sultestreik

Spørsmålet er om politikerne lar seg presse av en politisk sultestreik som egentlig bare blir en rituell faste?

Sultestreik som våpen

Indias store sønn, menneskerettighetsforkjemperen og ikkevoldsaktivisten Mahatma Gandhi sultestreiket for Indias uavhengighet.

Å nekte å ta til seg fast føde var en form for passiv motstand som den britiske kolonimakten fant det vanskelig å takle.

Den indiske nasjonalisten Mohandas Gandhi, som var hans egentlige navn, var verdensberømt for sin motstand mot det britiske nærværet på det indiske subkontinentet.

Han aksjonerte mot vestlige klær, mot britiske symboler og mot kolonimaktens undertrykking av sine «undersåtter».

Så dersom noe skulle skje med ham under en sultestreik i et britisk kolonifengsel ville verdensmakten Storbritannia måtte betale dyrt, i verdenssamfunnet generelt, men på subkontinentet spesielt.

Britene fryktet Gandhis sultestreiker. Ikke på grunn av Gandhis velbefinnende, men på grunn av dårlig PR.

En sultestreik ingen vet om er som et uladd våpen.

Internasjonale retningslinjer?

En som skal «sultestreike seg til døde» forplikter seg til ikke å spise, men hva flytende føde angår er det åpenbart stort slingringsmonn.

De mest innbitte, som Bobby Sands og ni av hans IRA-kollegaer i Maze-fengselet i Nord-Irland i 1981, sto løpet ut. De drakk vann og døde etter å ha sultet mellom 46 og 73 dager.

Andre som drikker juice, får suppe eller annen væske tilsatt næringsstoffer holder ut lenger, og utgjør ofte en mindre trussel og gir motparten bedre tid.

Det finnes imidlertid ingen manual for denne type aksjoner og den taktiske gjennomføringen av en sultestreik vil ofte avhenge av særforhold ved den enkelte sak, samt utenforliggende forhold.

I Nord-Irland i 1981 grep enkelte familier inn og ga myndighetene tillatelse til å gi de sultestreikende næring etter at aksjonisten selv var i koma.

Leger kommer ofte i en etisk konflikt mellom plikten til å redde liv og respekten for enkeltindividets rett til å bestemme over egen kropp. Dette er spesielt en utfordring med sultestreikende som sitter i fengsel i undertrykkende regimer.

World Medical Association, som ikke avviser tvangsfôring i en hver sammenheng, ser på den type mating som en umenneskelig og nedverdigende form for behandling.

Anna Hazares kamp mot korrupsjon

Den 74-år gamle sosialaktivisten Anna Hazare kom tidligere i år fra det store ukjente i delstaten Maharastra og inntok den indiske politiske hovedscenen med sitt enkle, men lettfattelige budskap: Bli kvitt korrupsjonen!

Han innledet sin første «to the end» sultestreik 5. april i år. Den var over etter 98 timer, angivelig fordi kravene var innfridd.

• Les: Sultestreiken er slutt – kampen mot korrupsjon fortsetter

Da det viste seg at de allikevel ikke var det, begynte han på sin andre «to death» sultestreik 16. august. Den varte i 12 dager. Da var kravene igjen innfridd.

• Les: Indisk korrupsjonskonflikt - krise og kaos

Nå varsler han en tredje sultestreik dersom kravene - som stadig er de samme - ikke blir innfridd. Den hvitkledde «gandhianeren» har fått enormt med oppmerksomhet.

Han har definert den politiske dagsordenen i India i snart ett år.

• Les: 10.000 demonstrerte mot korrupsjon i India

Det er ingen tvil om at han har påvirket både de folkevalgte og opinionen, men han har ennå ikke sett noen konkrete resultater av sin kamp. Det er tvert i mot betydelig slitasje å spore.

Mange av hans nærmeste allierte har selv jukset med bidrag, bistand og bilag. De har bedrevet dobbel bokføring og brutt regler. Småtterier og bagateller, men det har påført Anna Hazare og hans folkebevegelse riper i lakken.

At han selv har blandet seg inn i partipolitikken har svekket hans innflytelse og han regelrett dummet seg ut da han nylig støttet en landsbypraksis om at folk som drakk alkohol, burde bindes til et tre og piskes etter tre fyllekuler.

Ganges aktivist døde etter 68 dager

Da han var 18-år gammel, i 1994, skrev Swaroopam Kumar Girish et brev til sine foreldre, forlot landsbyen i Bihar og bega seg ut i verden «for å finne sannheten».

Tre år senere fant mor og far ut han bodde i en ashram, et hellig hus i Haridwar, under sitt nye navn, Swami Nigamanand. Haridwar er en hellig by for hinduene der den ligger ved hinduenes hellige elv Ganges.

Men Ganga, som inderne sier, angripes fra alle kanter. Den er ekstremt forurenset, den er satt under press fra alle former for utbygging og den trues av folk som forsyner seg med sand og stein fra elvebredden.

Swami Nigamanand ville redde Ganga, men han fikk ikke noe hjelp.

Ingen massebevegelse, ingen sensasjonsoppslag i pressen, ingen bekymrede politikere ved sengekanten, ingen støtte fra profilerte personligheter, ingen harmdirrende lederartikler.

Han døde i stillhet på Himalayan Medical Institute i Dehradun den 14. juni i år.

TV-guruen som sultet

Ironisk nok samtidig med at Baba Ramdev ble innlagt på samme sykehus etter en «sultestreik uten ende» som varte i 24 timer.

Baba Ramdev er en TV-guru som leder et yogaimperium med millioner av tilhengere og milliarder av dollar.

I en særdeles høyprofilert streik mot svarte penger på utenlandske konti, med partytelt, aircondition og portable toaletter for titusenvis, gikk politiet til aksjon.

Angivelig av sikkerhetsmessige årsaker: Baba Ramdev hadde fått tillatelse til en yogacamp for 5000 deltagere, ikke et politisk agitasjonsmøte for 50.000, var begrunnelsen.

Happeningen ble avbrudt, men hensikten var oppnådd: PR, omtale og berømmelse. Da får det ikke hjelpe at sultestreiken bare ble en parentes, noen timer uten mat.

Jernkvinnen fra Manipur

Tidligere denne måneden var det 11 år siden Irom Sharmila hadde hatt et måltid. Hun har sultestreiket siden november 2000. Men hun går med en sonde i nesen og får flytende næring intravenøst.

Hun demonstrerer mot en meget omstridt lov i India - AFSPA, eller Armed Forces Special Powers Act. Kort fortalt så er det en lov som gir indiske militære, i områder der det er unntakstilstand, rett til å skyte for å drepe kun på mistanke.

Dette skjer i Kashmir og er svært omstridt og omdiskutert der, men det skjer også i enkelte strøk av de bortgjemte indiske delstatene i nordøst, «bak» Bangladesh der Irom Sharmila bor.

Denne loven, som sikkert har reddet mange soldater fra å bli drept av terrorister, koster på den annen side et stort antall uskyldige og sivile livet hvert år. Men soldatene kan alltid påberope seg «mistanke» og går dermed fri uansett om ofrene er små barn eller gamle kvinner.

For «ingen» i den indiske eliten i New Delhi bryr seg om hva som skjer i den bortgjemte avkroken Manipur.

De angivelige overgrepene skjer på grunn av intern indisk uro, og har ikke de mer interessante internasjonale aspektene ved seg som konflikten i Kashmir.

• Les: Kashmir – en bruksanvisning

Men takket være utenforliggende forhold, etter mer enn 11 år er Irom Sharmila plutselig i ferd med å skifte status fra eksentrisk provinsfenomen til nasjonal politisk lobbyist.

Politisk VIP vil delvis avvikle AFSPA

Kashmirs chief minister Omar Abdullah har etter en uvanlig rolig sommer uten opptøyer i Kashmir-dalen, tatt til orde for å oppheve AFSPA i deler av Kashmir.

Han har møtt innbitt motstand fra forsvaret. De militære mener at hvis man reduserer beredskapen i én del av Kashmir, så vil man bare få områder der terroristene kan opptre friere.

• Les: Konfliktene mellom India og Pakistan
• Les: 60 år og langt frem i Kashmir

Delstatens 41-år gamle sjefsminister har svart at hvis så skjer så kan man bare gjeninnføre AFSPA. Tiltaket er politisk omstridt, men populært blant Kashmirs krigstrette befolkning. Debatten føres på nasjonalt nivå og byr på såvel juridiske som militærstrategiske utfordringer.

Det er den betydningsfulle Kashmir-politikerens utspill som har bragt Irom Sharmila frem i lyset.

Elleve år uten mat har til slutt gitt resultater. Ikke på grunn av hennes egen utholdenhet og offervilje, men fordi en folkevalgt i en sentral posisjon - delvis - har kommet henne politisk i møte.

I Gandhis hjemland er det på ingen måte nok å følge de stolte politiske tradisjonene fra uavhengighetskampen. Man må ha teft og flaks, være heldig med timingen og ha mediene på sin side.

Spill for galleriet?

I 2006 sultestreiket Mamata Banerjee i 25 dager. Hun var tidligere statsråd, partileder i Bengal og en nasjonal figur.

Hennes krav var uselvisk og edelt: Hun forlangte at skuffede og frustrerte bønder skulle få tilbake jorda som, etter deres mening, urettmessig var blitt ekspropriert og tatt fra dem.

Etter 25 dager ga hun seg etter insisterende henvendelser fra landets statsminister og president.

Men det er ledende folk i Kolkata som vil avlegge ed på at hun fikk mat når forhenget ble trukket for og hun nøt en smule privatliv.

De høyprofilerte «sultestreikene» i India foregår nemlig alltid på en scene med statister, publikum, musikk og drama. Det er et show.

Slik var det også tidligere i høst da delstatslederen i Gujarat, den meget omstridte og svært konservative Narendra Modi foretok «en weekend faste» med fanfarer og fjernsynsdekning den 24. juli.

Modi, som representerer det hindunasjonalistiske partiet BJP, ble beskyldt for å ha oppmuntret til hevnaksjon etter at militante muslimer i 2002 satte et tog med hindu-passasjerer i brann. I etterkant ble nærmere 1200 mennesker drept, de alle fleste muslimer.

Motivet for sultestreiken til den splittende hindulederen var «communal harmoni», altså etnisk-religiøs samling. Streiken var en hån mot delstatens seks millioner muslimer, ifølge enkelte observatører.

Opposisjonen hudflettet delstatsministeren for hans «femstjerners luksussultestreik». De arrangerte en lavprofil «motsultestreik» i protest, og ble dermed en del av sirkuset.

Ikke av ny dato

Indere har i snart 3000 år krevd rettferdighet ved i full offentlighet å nekte og ta til seg føde. Eldgamle skrifter og sagn vitner om lange tradisjoner. Derfor ble det i 1861 forbudt å sultestreike på pantelånernes trapp.

I dag har tradisjonen fått en litt annen form. Men den har tilpasset seg den moderne medieverdenen så perfekt at den er blitt gjenstand for latter.

I et land der 2 millioner barn dør - hvert år - av underernæring, og der 800 millioner mennesker lever på under 2 dollar dagen, så blir velfødde politikeres spisepause på et par dager et hån mot massene.

Karikaturtegninger der radmagre og hungersrammede indere kommenterer politikere som skal stå over noen måltider setter «offerviljen» i perspektiv.

Sultestreik er fremdeles et viktig politisk våpen i Gandhis India, men når misbruket fører til latterliggjøring får de politiske slankekurene et komisk preg.

Og, ikke minst, de gjør livet vanskelig for de som virkelig kjemper mot undertrykking og for rettferdighet.