Indias kamp mot korrupsjonen

Den 74-år gamle Mahatma Gandhi-beundreren har gitt korrupsjons-motstanderne et ansikt - og et håp.

Skamplett

Det er ingen tvil, indiske politikere er korrupte; men ikke bare de folkevalgte:

Byråkrater og embedsmenn, funksjonærer og offentlige tjenestemenn - alle med tilgang til et skjema og et stempel, alle som må godkjenne en søknad med sin underskrift eller har anledning til å skrive ut en bevilling har enorm makt, og alt for mange benytter seg av den makten til å berike seg selv.

• Les også: Kjent fredsaktivist arrestert
• Les også: Får stjernestatus for sultestreik

Lønnsnivået er lavt i India og fristelsene mange. Med en befolkning på 1, 2 milliarder mennesker kan det fort bli lange køer og lang ventetid.

Dårlig skjulte tilbud om muligheten til å betale seg fremover i køen eller til toppen av bunken er fristende. Utro tjenere avsløres så godt som daglig i mediene, og dette er bare toppen av isfjellet.

Det finnes multinasjonale firmaer med etiske retningslinjer for å drive business som ikke har etablert seg i India på grunn av millionkrav fra korrupte indiske nøkkelmenn.

• Les også: Nå skal de korrupte tas

Folkebevegelse

De siste månedene har imidlertid mediene fokusert på korrupsjonsmotstanderene. Det hele begynte med forslaget til Lokpal-lov, altså et forsøk i nasjonalforsamlingen på å opprette et anti-korrupsjons kontor
med en uavhengig ombudsmann som leder.

I mer enn 40 år har forskjellige forslag versert blant de folkevalgte som så har stemt i mot. I mellomtiden har korrupsjonen økt enormt. Desillusjonerte velgere har for lengst resignert.

Da et nytt forslag til lovtekst ble lagt frem tidligere i år reagerte den 74-år gamle sosialaktivisten Anna Hazare. Etter hans mening var forslaget så svakt at det ville gi økt beskyttelse til korrupte politikere.

Slik Hazare leste lovforslaget ville ombudsmannen bli vingestekket og få alt for lite makt. Ombudsmannen skulle f.eks. ikke ta egne initiativ, bare reagere når andre slo alarm. Smutthullene og gråsonene var mange.

Den forsiktige ikke-voldsguruen ønsket å protestere mot politikernes manglende vilje til å ta problemet på alvor. I april innledet han sin første sultestreik. Og skapte med det en folkebevegelse.

Innestengt behov

Anna Hazare hadde neppe forestilt seg at han skulle bli selve symbolet på indernes kamp mot korrupte politikere.

Men saken var overmoden, befolkningen drittlei og mediene ukritiske. Nyhetskanalene sendte vegg-til-vegg og opptrådte som rene mikrofonstativ for den gode sak. Journalister er også korrupsjonsofre!

Kraften i Hazares protest og den enorme støtten han fikk tok en uforberedt regjering på sengen. Allerede i april håndterte ministrene utfordringen på en talentløs måte, etter hvert er det bare blitt verre.

Kritikerne og opposisjonen mener regjeringen er i utakt med sine velgere og at den med sine mange underlige utspill har avslørt manglende grasrotkontakt.

Anna Hazare avsluttet sin sultestreik i april etter få dager. Regjeringen - som fryktet velgerflukt og valgskred - spiste av hånden hans og innvilget Hazares krav om at sivile aktivister skulle få delta i komitéarbeidet i nasjonalforsamlingen på linje med de folkevalgte.

Enkelte kommentatorer påpekte det konstitusjonelt uholdbare ved en slik løsning, uten å vinne gehør for sitt syn. Kynikere hevdet at regjeringen bare kjøpte seg tid.

Kynikerne fikk rett

I løpet av våren og sommeren har det vært en rekke møter og mye tautrekking. Anna Hazare og hans støttespillere ga uttrykk for frustrasjon etter hvert som regjeringsforhandlerne avviste deres krav.

Regjeringen på sin side var svært misfornøyd med Hazares manglende vilje til kompromiss og ble etter hvert lei hans dikterende innstilling. Til slutt dreide det seg om statsministerens posisjon.

Skulle den til en hver tid sittende statsminister stå over ombudsmannen og være immun mot straffeforfølgelse? Nei, sier Anna Hazare som krever full likhet for loven. Jo, sier regjeringen; som går inn for at immuniteten oppheves når statsministeren går av.

Dermed ble det brudd i forhandlingene. Regjeringen proklamerte at deres forslag til Lokpal-lov ville bli lagt frem i løpet av høsten. Anna Hazare kunngjorde på sin side at han ville gjenoppta sultestreiken mot korrupsjon den 16.august, dagen etter uavhengighetsdagen.

Svertekampanje

Anna Hazare har viet sitt liv til Mahatma Gandhis filosofi og lever svært enkelt. Han har - i prakisk - verken eiendom, formue eller inntekt. Han har kjempet mot alkohol og for de fattige, for utdanning og mot korrupsjon.

Ingen kan beskylde ham for å ville mele sin egen kake, men representanter for myndighetene har anklaget ham for å være udemokratisk i sine holdninger, for å ha mottatt store beløp til reiser og livsopphold uten å skatte av dette, rosende ord fra Hazares munn om kontroversielle opposisjonspolitikere er blitt brukt mot ham og det er blitt påstått at han er naiv og lar seg bruke som en nyttig idiot av krefter han ikke kontrollerer.

I sin tale om Rikest Tilstand på uavhengighetsdagen den 15. august refererte statsminister Manmohan Singh til Anna Hazare uten å nevne hans navn. Singh innrømmet at korrupsjon var et stort problem i India, men sa også at det ikke blir løst gjennom sultestreik. Dagen etter gjenopptok Hazare sin sultestreik.

Avsporing

Når Hazare sultestreiker så er han ikke alene. Mange sultestreiker sammen med ham, i tillegg kommer tusenvis av støttespillere og sympatisører. Myndighetene fryktet - offisielt - trafikkproblemer og kaos, så Hazare fikk tillatelse til å sultestreike i tre dager i en park.

Ingen var i tvil om at dette var et politisk vedtak. Regjeringen har gjentatte ganger forsikret at de politiske myndigheter ikke hadde noe med politiets beslutning å gjøre, men blir ikke trodd. Hazare ga klar beskjed om at han innledet en sultestreik på ubestemt tid og på ingen måte ville overholde politiets pålegg om å avslutte aksjonen etter tre dager.

Da gikk politiet til aksjon og arresterte Hazare for å oppfordre til ordensforstyrrelse. Regjeringen forsøkte nok en gang å distansere seg fra politiets arbeid, men understreket at Hazare, som alle andre indere, må respektere landets lover.

Arrestasjonen førte til umiddelbare demonstrasjoner og støttemarkeringer i en rekke byer. Indignerte indere sammenlignet situasjonen med overgrep under kolonitiden, opposisjonen i nasjonalforsamlingen hudflettet regjeringen, «alle»TV-kanaler hadde debattprogrammer der de færreste forsvarte regjeringens strategi.

Plutselig dreide det seg ikke lenger om anti-korrupsjon, men om Anna Hazare og ytringsfrihetens vilkår i verdens største demokrati. Sympatien var på Anna Hazares side og regjeringen måtte ty til skadekontroll. Etter ti timer i kasjotten ble Anna Hazare løslatt. Men han nektet å forlate fengselet inntil myndighetene trakk tilbake tidsavgrensningen for streiken.

To verdener

Den indiske regjeringen har svin på skogen. Flere statsråder, folkevalgte og ansatte sitter for øyeblikket i fengsel, anklaget - men ennå ikke dømt - for korrupsjon. Selv den uangripelige og korrupsjonsfrie statsministeren Manmohan Singh har fått riper i lakken.

Opposisjonen finner det særdeles underlig at det kan pågå omfattende million-dollar korrupsjon rundt ham på alle kanter uten at han har skjønt eller visst eller gjort noe som helst. I hvilken grad den «rene» Manmohan Singh har vært naiv eller sett en annen vei er uklart, men alle indiske politikere er ikke korrupte.

Mange er ærlige i sine forsøk på å begrense dette ondet som rammer befolkningen og gir India et dårlig rykte. Men de folkevalgte ønsker å følge de parlamentariske spillereglene.

Det er nettopp hva Anna Hazare frykter. For den tradisjonelle saksbehandlingen i nasjonalforsamlingen har ikke ført frem. Første gang en Lokpal-lov ble diskutert var i 1968, og de diskuterer ennå.

Det er denne treneringskulturen Anna Hazare har utfordret med sine utenomparlamentariske metoder. Han sender på en annen frekvens enn de korrupsjonsanklagede politikerne som nøler med å sage over den gren de selv sitter på, slik han ser det. Med denne alternative tilnærmingen blir han en motstander som politikerne mener er vanskelig å forstå seg på eller urimlig i sine krav.

India

Det er the «Silent Majority» som har tatt til gatene i protest og som ser på Anna Hazare som «frelseren». Den engelsktalende middelklassen med god utdannelse og brukbar økonomi støtter Hazares kamp.

Problemet er at halvparten av befolkningen, i følge en meningsmåling, ikke kjenner til forslaget til Lokpal-lov i det hele tatt, og et flertall av de som har hørt om Lokpal vet ikke hvor Anna Hazares forslag skiller seg fra regjeringens. Men det er liten trøst for regjeringen som får strykkarakter av indiske medier for ikke å ta kampen mot korrupsjon på alvor.

«En brøler av historiske dimensjoner» sa programlederen på nyhetskanalen Times Now.

«Korrupt, undertrykkende og dum» er overskriften på lederartikkelen i The HIndu. «Hazare - Regjeringen 1-0» er tittelen på Hindustan Times sin leder, mens Times of India skriver at ved å arrestere Anna Hazare« har regjeringen isolert seg selv» og skriver at å arrestere en eldre aktivist som «har Mahatma Gandhi som sin modell.......tar seg dårlig ut»

Den indiske regjeringen har gjentatte ganger forsikret at den tar kampen mot korrupsjonen i landet på alvor, men etter aviskommentarene og befolkningens reaksjoner å dømme så blir den ikke trodd.

Veien videre

Problemet er at korrupsjonen i India ikke blir utryddet uansett formuleringene i en ny Lokpal-lov. Politikerne må gå i seg selv, de er en del av problemet og i denne sammenheng bukken som passer havresekken. Og en Lokpal-lov vil bare dekke 0, 5% av det offentlige, og omfatte - som skrevet innledningsvis - kun toppen av isfjellet.

Hvordan loven til slutt løser konflikten rundt statsministerens immunitet er i virkeligheten en symbolsak og en tilsløring. Det store problemet for folk flest i hverdagen er de 99, 5% av offentlige ansatte nedover i systemet og utover på landsbygda. Der regjerer lokale byråkrater.

De utnytter sin posisjon, tar i mot bestikkelser og smører den lokale politimester. Og blir millionærer på rekordtid, mens månedslønnen i beste fall er på tusen kroner.

En lov mot korrupsjon er en god begynnelse, men den må følges opp med en holdningsendring som til slutt må ende opp i en kulturrevolsusjon på dette felt. Men mye er gjort om de folkevalgte begynte å lytte til folkemeningen.