Skyggebokseren

I september 2019 sitter Simen Nysæter i hjørnet av en boksering. Ennå kjenner han slagene som nettopp traff han både i hode og kropp. Sliten og svett reiser han seg – og gjør seg klar til å ta imot flere.

«Seconds out», GONG! Runde nummer to.

Det gjør vondt i kroppen. Melkesyra flommer, men blikket er hele tida festet på motstanderen. Konsentrasjon. Finte med venstre, hardt med høyre, rulle under kontrastøtet, ny høyre.

Kampen går tida ut. Seks runder med slit, men hjemmepublikummet i Kolstad Arena i Trondheim kan juble. Simen er fortsatt ubeseiret. Enn så lenge er karrieren på riktig spor.

Må jobbe for pengene

Simen Nysæter er langt fra populærkulturens stereotypi av proffboksere. 31-åringen har både utdannelse og trygg og god jobb. Han er elektroingeniør i «det sivile».

Det betyr ofte lange dager for en som også satser på å bli best i idretten sin.

Dagen starter 05.30 med ei intervalløkt på tredemølle før turen går videre til det andre yrkeslivet. Foran dataskjermen på kontoret er det fokus på å utvikle elektroniske løsninger for hvem skal gis adgang til søppelkasser i fellesareal.

– De fleste boksere som driver adgangskontroll gjør det i døra på et utested.

– Jeg har gjort det også, sier han med et smil.

Han utstråler roen som sikkert trengs i en dørvaktjobb også. Men, jovial og trivelig fyr med A4-liv er kanskje ikke det mange forbinder med proffbokser.

– Bikker jeg for mye over til den ene sida, så blir det for mye boksing og aggresjon. Jeg føler jeg har funnet en fin middelvei, mener han selv.

Men – med jevne mellomrom har han byttet det trygge A4-livet i Trondheim med et liv hvor han risikerer, både bokstavelig og billedlig, å få seg en på kjeften når som helst.

Boksebyen Manchester

I 2019 er vi med når Simen er på ett av mange opphold i Manchester i England. Han forbereder seg til ny kamp. Ennå har ikke noen hørt om covid-19.

Simen plukkes opp av trener Kelvyn Travis. Han har trent både verdensmestere og olympiske mestere. Nå har han en norsk cruiservekter i sin stall.

Kelvyn er snart 70, men den erfarne boksetreneren er like lett på foten som en ung bokser selv. Når telefonen hans ringer, er det med filmmusikken fra «Rocky» som ringetone.

Det er noe «Rocky» over hele settingen når Simen og Kelvyn oppsøker slitne bokselokaler i byen på jakt etter tøffe sparringpartnere også. Sparringpartnere som skal hjelpe han til å bli en bedre bokser. Selv om noen av klubblokalene ligger i skyggen av Old Trafford, er standarden en helt annen.

Denne fine engelske høstdagen er det sparring i et bokselokale i Bolton, rett nord for Manchester, som står på programmet.

Området vi kjører gjennom er ifølge Travis «rough working class» – et tøft arbeiderklassestrøk. Dette er hjemtraktene til Tyson Fury, verdensmester i tungvekt.

– Gutta som kommer herfra ligger ofte et lite steg foran allerede når de kommer til bokselokalet første gang. De har allerede fått seg en trøkk på nesa, sier Kelvyn.

Kanonføde

Vi kjører blant typiske engelske murhus og parkerer foran en sliten lagerbygning. Det er fredag formiddag, men lokalet er fullt av boksere. Noen har et ansikt merka av idretten, andre ser relativt ferske og utrente ut.

Selv de dårligste har planer om å tjene penger i ringen. Betalinga er kanskje bare et par tusenlapper. Det blir likevel litt, om man stiller opp ofte nok. Drømmer om titler og belter er det bare å glemme. De kan i beste fall bli såkalte journeymen.

Simen har allerede vært i Manchester noen dager allerede og haka er ennå øm etter sparring et par dager tidligere.

Bandasjer og tape skal beskytte knokene inne i hanskene. Arbeidsredskapene. Susp, hjelm og tannbeskytter er på plass. Dagens sparringpartner viser seg å være Stevie, en tungt tatovert stor og kraftig type.

Stevie går til verket med voldsom iver. Her legges det ikke noe imellom. Flere av de andre i lokalet stopper og samler seg ved ringen for å se. Simen har fullt opp med å forsvare seg. Motstanderen ser ut til å ville slå hodet av han.

Det er på alle måter en annen arbeidsdag enn på kontoret hjemme i Trondheim.

Stevie Taylor står 7–0 (sju seire, ingen tap) som proff, men nå har han ikke gått en kamp på fem år. Han har ikke fått lisens til å gjøre det.

– You don't wanna know, sier han med et glis på spørsmål om hvorfor.

– Noe skal man jo leve av.

Stevie har sittet inne. Kelvyn spøker med at det er for å ha slått i hjel en mann.

Det kan se ut som han har planer om det nå også. Etter fire knalltøffe runder er det nok.

Men Simen får ikke hvile. Kelvin har enda en sparringpartner klar. Selv om Simen er helt i kjelleren, må han ut i to nye runder.

Denne gangen er det heldigvis en ikke fullt så erfaren motstander. Om ikke Simen akkurat kan slippe guarden, kan han i alle fall slippe å frykte for livet de siste seks minuttene av økta.

– It's a dog game

– Han er for snill.

Det er dommen Kelvyn gir Simen, men han innrømmer også at det er en skitten bransje. It's a dog game, sier han og forteller om ei sparringsøkt på gymmet til tidligere verdensmester Ricky Hatton.

Avtalen er ei økt med fokus på teknikk, ingen tunge slag. Men idet siste runde starter, hører han Hatton gi beskjed til sin bokser: «Knock him out!»

Kanskje er sparringa med fengselsfuglen Stevie et eksempel på at Simen mangler litt av den brutaliteten. Han vet det selv.

– Han gir mer f ... Jeg skal på jobb på tirsdag. Jeg er en mild person, men det trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Jeg kommer ikke inn i ringen for å «drepe» motstanderen, men jeg må kanskje lete mer etter råskapen.

Ikke beltene som betyr noe

En lang treningsdag er over i Manchester. Hjemme i stua til Kelvyn diskuteres det hvordan Simen skal manøvreres til å nå målene sine. Proffboksing er en idrett hvor det er nesten umulig å bli best i verden, men fullt mulig å bli verdensmester. I et virvar av forskjellige forbund, deles det ut tittelbelter litt for ofte.

– Titler kan være et delmål, men det er viktigst for meg å kunne se tilbake og si at jeg gjorde det jeg hadde lyst til. Jeg har lyst til å oppleve ting og jeg har lyst til å bevise noe for meg selv. Det finnes ikke større utfordring.

Kelvyn er ikke spesielt glad i jungelen av tittelbelter.

– Jeg kan jo nesten bare finne på en tittel til han. En tulletittel: «World Boxing Bollocks champion», eller noe.

VM-beltene til Cecilia Brækhus, WBO-tittelen Magne Havnå vant, eller den tradisjonelle EBU-tittelen (European Boxing Union) har en annen klang.

EBU-tittelen er et mål også for Simen, men veien dit er lang og tung.

– Ingenting slår følelsen av å vinne, men boksing er verdens mest ydmykende sport. Du kan ikke skylde på en lagkamerat eller noen andre. Det er hundre prosent deg.

Treningsleiren i England er over. Simen setter nesa hjemover, fintunet til kampen som nærmer seg.

Kampdag

I fødebyen Namsos har det aldri før vært arrangert profesjonelt boksestevne. I desember 2019 samles namdalingene for å heie fram sin egen stjerne.

Stemningen i Namsos er elektrisk, særlig når byens egen sønn vinner på knockout i første runde over enkel motstand. Budsjettet er brukt opp, og sparepengene rekker ikke til å hente en veldig god motstander. Men – det går riktig vei. Samtidig er han klar over hvor fort det kan snu.

– Jeg er alltid bare ett slag fra å være pensjonist.

Nå har ryktene om et virus begynt å komme fra Kina. Slutten på boksekarrieren kan være nærmere enn han tror.

7. mars 2020 går han en ny kamp. Kroatiske Peter Mrvalj går i gulvet i andre runde, men stabler seg på beina igjen. Simen må nøye seg med poengseier over seks runder mot en journeyman, men står med 10 seire av 10 mulige. Kelvyn Travis ser lyst på framtida.

– Han holder et godt europeisk nivå. Han er topp i Norden.

Fem dager senere stopper alt opp.

Drømmen om tittelbelter og suksess er slått i gulvet av covid-19. Han må nøye seg med skyggeboksing hjemme i Trondheim.

Hjemme med Mari

Hjemme i leiligheten lukter det nystekte kanelsnurrer. Samboer Mari har stekt. I gangen henger et ikonisk bilde av Muhammad Ali (den gangen Cassius Clay), stående over en utslått Sonny Liston.

– Det er pappa som har kjøpt det til Simen. Jeg har gitt beskjed om at han trenger ikke kjøpe mer sånt. Vi har nok boksing her, sier Mari og ler.

– Boksing blir som en tredjeperson i forholdet. Det er alltid noe ekstra å ta hensyn til. Han må alltid trene, han må spise sunt og legge seg tidlig. Det å kombinere en sånn livsstil er ikke for alle. Man må virkelig, virkelig ville det, sier barnevernspedagogen Mari.

– Jeg har også vært skeptisk til boksing, som mange andre. For min del handla det om at jeg visste lite om hva det handla om. Etter å ha forstått litt mer inn i det og skjønt mer, ser jeg hvor mye det gir.

Simen innrømmer likevel at det er en idrett som tiltrekker seg mange vulgære og rare folk. Han har lyst til å få vist fram idretten sin på en annen måte.

– Det at Simen er så omsorgsfull og snill, at det kan gå hånd i hånd med en boksekarriere, har jeg stussa over. Men på kampdager blir han en helt annen.

Det kan gå helt galt

Konsekvensene i en idrett som boksing kan være brutale. Hvert år dør det boksere av skader de har fått i kamp. Da den amerikanske bokseren Patrick Day døde i 2019, la Simen ut dette på Instagram.

Patrick Day ble bare 27 år.

– Jeg reflekterer en del over det. Det kan skje at jeg slår i hjel noen i ringen, men alle gjør dette av fri vilje. Jeg tenker mer på om det skulle skje meg noe. Mari, mamma og pappa. De har ikke valgt dette. Jeg vil fortsatt være et normalt menneske for de rundt meg. Jeg vil bli far og bestefar.

Karrieren nede for telling

Det er en tidlig septembermorgen i 2021. Det har gått ett og et halvt år siden forrige gang han var i ringen. Pandemien har satt en solid stopper for både turene til Manchester og muligheten for kamper. Det er vanskelig å holde meteren i en boksering.

I det store, litt mørke gymmen henger det 10–15 boksesekker. På den nederste slår Simen Nysæter seg løs. Han er helt alene i lokalene. Det som kunne vært året hvor han tok steget opp blant de beste, har rent ut i sanden.

Den «sivile» jobben har betydd enda mer nå enn tidligere, både mentalt og ikke minst økonomisk. Han har regninger som skal betales. Og koronatida har vært brukt godt på andre måter også. Nå har han og Mari ei lita jente å ta hensyn til.

– Jeg har blitt mer bevisst på livet etter boksinga, men mener fortsatt det er ekstremt viktig å ikke glemme sine egne drømmer og mål heller.

– Det har ikke vært så ille som man kunne frykte. Jeg var redd for at motivasjonen skulle få en knekk når jeg ikke hadde noe å jobbe mot, men det har gått overraskende bra.

Likevel har følelsen av at de beste årene i karrieren er i ferd med å renne ut av fingrene vært der.

– Pappa bruker å si at man skal skynde seg langsomt. Jeg kjenner jeg av og til tenker at jeg må skynde meg litt fortere nå. Jeg tror jeg vokser mest på å være utenfor komfortsonen. Der har jeg ikke vært på lenge.

Endelig kampklar igjen

Noen dager etter drar Simen til Oslo for sparring med gode norske boksere. Samfunnet nærmer seg normalen. I 16 runder i løpet av ei helg er han utenfor den behagelige komfortsonen igjen.

– Det å kjenne på litt magenerver var jævlig godt. Kjenne at man lever litt. Jeg er klar for å bokse igjen.

Og EBU-tittelen er fortsatt et slags mål.

– Men jeg har kanskje fått øynene litt mer opp for småtitlene. Titlene Kelvyn Travis kalte bollocks-titler, tulletitler. De kan være et middel for å nå dit jeg vil.

– Jeg vil finne det ytterste potensialet mitt. Vinne noen gjeve kamper, men finne ut hvor kanten på stupet er – før jeg går over.

Og endelig skal det bli kamp. Cruiservekteren skal være hovedtrekkplasteret på stevnet som har fått navnet «This is boxing» på Jordal i Oslo 29. desember.

Så kommer omikron. Stevnet blir avlyst.

Fortsatt tålmodig

Trener Kelvyn Travis er like skuffet som Simen over at kampen i Oslo røyk.

– Simen jobber fortsatt på. Han har veldig god disiplin, sier Kelvyn Travis. Vi har hatt andre tilbud både i England, Finland og Kasakhstan, men der vet vi ikke hva som venter oss. Simen er klar, men jeg trener han for å ta vare på hans interesser, og det er med forsiktighet i bakhodet. Denne sportens natur er farlig.

Nå sikter de i stedet mot kamp i februar. Det blir nye måneder med alenetrening.

– Det er veldig kjedelig, men det er en fordel at jeg trives i eget selskap, smiler Simen.

Han har diskutert med samboer Mari hvor langt strikken kan tøyes.

– Det verste er samvittigheten overfor Mari. Hun må ta i ekstra for at jeg skal drive med disse ego-greiene her. Men – vi har blitt enige om at det er verdt det en stund til.

Det er Kelvyn også glad for.

– Det skal ikke skje at karrieren hans glir ut mellom fingrene hans. Han har klart seg bra tross alt. Han har blitt far, jobben går bra. Det er det viktigste. Den viljen som har drevet han gjennom pandemien, er den samme som skal drive han framover til en seier når det blir comeback i ringen.

Og nå har de en ny plan for å få et tittelbelte rundt livet.

Utfordringen

Simen Nysæter er både norsk og nordisk mester som amatør. Det er titler som ikke finnes i proffboksing.

Til nå.

En uke før jul åpnes pakken som ligger på kjøkkenbordet hans forsiktig og avslører et rødt belte med en stor gullmedaljong på midten.

Kelvyn Travis har gjort alvor av å lage et tittelbelte. I samarbeid med Norges Profesjonelle Bokseforbund er det opprettet en norsk tittel i cruiservekt. I øyeblikket ligger beltet urørt i leiligheten til Simen. Nå er det et spørsmål hvem som skal møtes for å avgjøre hvem som skal eie det.

– Jeg nekter å ta det på meg, ikke engang for et foto. Det er ikke mitt. I alle fall ikke ennå.

For Simen er ikke den eneste norske proffbokseren som har ligget i opplag under pandemien. Han er ikke engang den eneste cruiservekteren. Han er klar på hvem han gjerne vil møte til en kamp om tittelen «norgesmester».

I Arendal trener Norges mest kjente og høyest rangerte mannlige bokser, Kai Robin Havnaa, med håp om å få i gang karrieren igjen. Pandemien har sparket beina under en attraktiv VM-kamp for han. Nå får han en annen utfordring.

– Kai Robin og jeg kan bokse om beltet, sier Simen.

Er dette en «bollocks» tittel, en sånn som Kelvyn ikke hadde sansen for?

– Det er han som har fått laget det. Det er ikke veldig mange i Norge som kan bokse om denne tittelen, men et sted må vi starte. Det kan gi en boost, nesten en lettelse. Da får jeg tilbake litt for strevet.

Hvem vinner en kamp mellom deg og Kai Robin Havnaa?

– Jeg har såpass tro på meg selv at jeg er sikker på at jeg stiller sterkest.

Det vil kanskje en covidfri fremtid vise.