«Bestefar, hvilken lyd husker du best fra krigen?»

De tviholder hverandre i hendene. En av kroppene i spasmer. Ansiktene fulle av skitt. Hardt lukkede øyne. Brått den skarpe lyden av metall mot metall når ei luke skalkes igjen.

Hvordan danser man egentlig en tvangsevakuering? Hvordan uttrykker man sin egen bestefars redsel av det å bli stuet ned i lasterommet på et tysk lasteskip og fraktet av gårde mot en ukjent destinasjon?

– Jeg er oppvokst i Finnmark og har hatt krigshistorien tett på. Det er så mange spor etter krigen, likevel visste jeg så lite, forteller danser og koreograf Simone Grøtte.

Under Festspillene i Nord-Norge i Harstad har hun urpremiere på danseforestillingen «Glemt». Forestillingen tar utgangspunkt i en rekke historier fra Finnmark under den andre verdenskrig.

Sentral er historien om Hjalmar Pedersen, Grøttes bestefar.

Alt ble brent, absolutt alt

Hjalmar var bare en 11 år gammel guttunge fra Ytre Billefjord da han og familien fikk ordre om å pakke sakene sine og forlate hjemstedet på vestsiden av Porsangerfjorden.

– Vi fikk ingen beskjed hvor vi skulle hen, bare at turen gikk sørover, minnes Pedersen.

Tvangsevakueringen skjedde høsten 1944, da de tyske okkupasjonsstyrkene var på retrett fra Finnmark og Nord-Troms. Under tilbaketoget satte tyskerne fyr på all bebyggelse, for å unngå at styrkene fra Sovjetunionen skulle dra nytte av ressursene.

Bolighus, fjøs, kirker, skoler, forretningsbygg og fiskebruk – alt gikk opp i flammer.

Samtidig ble befolkningen tvangsevakuert sørover, men mange greide å gjemme seg bort på fjellet og i marka. Familien Pedersen hadde et håp om få å bo i en gamme de hadde bygd i skogen ett par kilometer unna gården. Gammen var delt i to, slik at de også hadde plass til dyra. Dessverre ble det bare med håpet.

– Plutselig stod det en tysk offiser på stuegolvet og leste opp evakueringsordren. Vi fikk beskjed om å gjøre oss klare, for snart skulle det komme en bil og hente oss. Vi fikk ikke ta med oss mer enn det vi klarte å bære. Vi tok med oss klær og mat, siden vi ikke visste om vi fikk noe på turen, forteller Pedersen.

Noen timer senere satt familien ombord i en lastebil, som kjørte de til nabobygda Indre Billefjord. Langs veien vrimlet det av andre finnmarkinger som også skulle tvangsevakueres. Ved kaia ventet det tyske lasteskipet «Carl Arp».

Det tok ikke lang tid før skipet var på vei sørover med 1800 finnmarkinger ombord.

De skumle lydene

«Bestefar, hvilken lyd husker du best fra krigen?» Simone Grøtte husker fortsatt det enkle spørsmålet hun stilte bestefaren for noen år siden. Samtalen var den første de to hadde om krigen. Ifølge Grøtte har alle i Finnmark et forhold til det som skjedde under de dramatiske krigsåra for mer enn 70 år siden, men mange vil ikke snakke om det.

For henne ble svaret fra bestefaren et vendepunkt, og spiren til en danseforestilling.

– Det er lett å relatere seg til lyder og lukter, og det var veldig sterkt da jeg skjønte at det var barndommen sin han snakket om, forteller Grøtte.

Selv lærte hun ingenting om krigen i Nord-Norge på skolen, og mener den yngre generasjonen har et ansvar for å lære historien sånn at den ikke blir – glemt.

– Tidsvitnene er i ferd med å forsvinne. Nå er det opp til oss å formidle historien videre, sier Grøtte.

Historien forteller om mildt sagt elendige forhold ombord i Carl Arp. De evakuerte var stuet sammen i to lasterom, hvor det var svært lavt under taket. Senere fikk de vite at det under de halmdekte treplatene var stuet krigsutstyr og ammunisjon.

Matstellet ble gjort ved et oljefyrt feltkjøkken, hvor det i hovedsak ble laget kålsuppe. Heldigvis hadde Hjalmars far tatt med et fårelår, slik at familien fikk litt kokt kjøtt.

Da var det verre med hygienen, for avføringen fløt ombord i skipet. Utedoene som var spikret sammen på dekk, var ikke dimensjonert for så mange mennesker. Snart rant de over, og urin og ekskrementer blandet seg med halmen og maten.

– Det var tilgriset med avføring overalt, til og med opp leideren, erindrer Pedersen.

Svært mange ble syke, og nærmere 20 personer døde i løpet av turen. Folk hylte og skrek, mens andre sang salmer og ba til gud nede i de trange lasterommene.

Selv har Hjalmar Pedersen det sterkeste minnet fra da alarmen gikk på dekk og de tunge lastelukene over dem ble lukket.

– Det var skummelt å høre lyden av de tunge stållukene som stengte oss inne, forteller 83-åringen.

– Var du redd?

– Ja, så klart ble man det.

– En bragd å stå i noe sånt

Simone Grøtte måtte ta motet til seg før hun turte lage forestilling om krigen. Materialet var nemlig så omfattende, og hun har lest utallige bøker og hørt timevis med intervjuer i researcharbeidet.

Slik har hun ikke bare lært om brenningen og tvangsevakueringen, men også om viljen til gjenreisning da krigen var over. Tosidigheten gjenspeiles i «Glemt».

– Det har vært viktig å ikke bare fortelle de vanskelige tingene, men også det vi kan være stolte av. Det er en bragd å stå i noe sånt, for så å reise seg igjen, sier Grøtte.

Etter fem marerittaktige døgn la Carl Arp til kai i Narvik. En befriende følelse for Hjalmar og familien, som de neste dagene fikk overnatte i en jernbanestall. Deretter gikk turen videre sørover i det okkuperte Norge, først med turistskipet Stella Polaris til Mosjøen, så med tog til Trondheim.

Til slutt ble finnmarksfamilien innkvartert på en bondegård i Stadsbygda nord for Trondheimsfjorden.

– Vi ble hentet med hest og slede, og vi fikk bo i en hytte som var eid av handelsmannen på stedet, forteller Pedersen.

Barnebarnet Simone Grøtte har også i sine tidligere danseproduksjoner latt seg inspirere av sterke historier fra Nord-Norge. I 2014 lagde hun forestillingen «Mannen som stoppet hurtigruta», om den samiske sjamanen Johan Kaaven fra Indre Billefjord.

Kaaven var kjent for sine overnaturlige evner, og skal blant annet ha reddet Grøttes oldemor, da hun lå dødssyk i tuberkulose.

– Det er alltid noe å lære, mener Grøtte, som i «Glemt» også forteller historier om hvordan kvinnene holdt hverdagen gående hjemme under krigsåra, og hvordan krigen påvirket den samiske befolkningen.

– Det handler om noe så enkelt som identitet og tilhørighet, det handler om det å være menneske, sier Grøtte.

– Det var så øde

Familien Pedersen ble boende i Trøndelag i nesten ett år. Men så, i juli 1945, fikk faren og Hjalmars eldste bror endelig reise nordover for å ordne familien et innsmett i et ødelagt Finnmark. Hver dag gikk moren til postkassen med håp om nytt nordfra og i august kom endelig beskjeden om at de kunne komme etter.

– Det var så øde, minnes Hjalmar Pedersen, for i Ytre Billefjord var alle hus borte, ja til og med utedassene var jevnet med jorden.

Det eneste som stod, var noen små, enkle kåker bygd av det eneste som var å finne: materialer fra sprengte tyskerbrakker. Et slikt lite krypinn hadde også Hjalmars far bygd til familien.

– Jeg husker at været var nydelig og at vi gikk i land noen hundre meter unna huset. Vi gikk langs gressgrodde veger. Det var nesten idyllisk, selv om vi underveis passerte flere bombekratre, sier Pedersen.

Tapt skolegang

Hvordan danser man egentlig en tvangsevakuering? Og hvordan danser man tilbakekomsten? I flere måneder har Grøtte og fem dansere forberedt «Glemt» i et øvingsstudio i Hammerfest.

Ifølge Grøtte gir dansen et rom for publikum til å tolke, tenke og spinne videre.

– Dansen åpner opp for andre følelser enn når man leser en bok, mener Grøtte, som i forestillingen også har med dem som opplevde krigen på lydbånd. Historier fra dem som tilbrakte vinteren i huler på fjellet eller om de som bodde under hvelvede båter. Historier om det å aldri se hjemstedet igjen, og historier om tapt undervisning.

Tapt skolegang opplevde også Hjalmar Pedersen, som kun hadde gått på skole i fem uker da tyskerne invaderte Norge i 1940.

Mangelen på undervisning preget han i mange år etter krigen, men der og da var det å slippe skole helt greit for en liten pjokk.

– Vi var jo bare guttunger som ikke så alvoret i alt. Da var det verre med de voksne. Foreldrene som skulle ta seg av en stor ungeflokk må ha hatt det forferdelig, sier Pedersen, som den dag i dag bor i Finnmark.

Et enkelt spørsmål til bestefar har vokst til en hel forestilling. Etter premieren i Harstad skal Glemt ut på turne i resten av Nord-Norge. Historiene om krigen må ikke glemmes, sier Simone Grøtte, som håper flere gjør som henne etter å ha sett forestillingen.

– Jeg håper de drar hjem og spør sine besteforeldre om krigen.