– Nå kjørte vi nesten på et lemen som prøver å grave seg ned til matplantene her!

Professor Rolf Anker Ims har gått av snøskuteren. Når vi tar ham igjen, har han noe på lur i votten.

– Det er tydeligvis et dyr som har kommet opp på snøen og har problemer med å komme seg ned igjen.

Dagens første møte med lemen er av det trivelige slaget. Sjarmøren er slett ikke hissig, men plirer godlynt mot oss.

Lemenet er viktig mat for den utrydningstruede fjellreven, som yngler her oppe på Varangerhalvøya. Selv den sjeldne snøugla kan finne på å hekke her når det er mye lemen.

Dyret som nå er fanget, er heldigvis i klørne på en fredelig skapning.

Professoren er ute på sin faste, årlige rute for å sjekke snøforholdene.

Snøen er ikke noen trussel for dyrene som er tilpasset vinterfjellet. Den er like mye en livsforsikring – hvis den er av det rette slaget, vel å merke.

Derfor graver Ims og hans kollega Nigel Gilles Yoccoz hull etter hull. De måler dybden på snøen og hvor fast den er, og veier utvalgte prøver.

– Det er viktig for å forstå hvordan dyra har det her på vinteren: Hvor lett det er for reinen å komme ned til matplantene på bakken, og hvor lett det er for smågnagere – som tross alt lever under snøen hele vinteren – å bore seg gjennom snøen.

Akkurat det er umulig her vi står nå. Snøen er for hard, og lemenet finner ingen naturlig vei ned til maten.

Men et par professorale spadetak får hull på skaren, og vår lille lemenvenn finner tryggheten blant lyng og mose.

Der nede under snøen kan den pare seg og få unger vinterstid når forholdene er gode nok.

Oppe på 470 meters høyde er vi for lengst over tregrensa i Varanger. På Reinhaugen i Nesseby kommune er det såkalt lav-arktisk tundra.

Ims og Yoccoz tar fatt på et nytt hull. Den første snaue meteren går greit. Så kommer lyden av spaden mot noe veldig hardt.

Ims løfter opp en prøve på seks–sju centimeter.

– Dette er den første snøen som kom i høst, som veldig våt. Nå er den frosset. Det er nesten et sementlag som kommer til å ligge helt til våren.

– Dette kommer ingen gjennom, verken lemen eller markmus. Og selv for reinen, med kraftige klover, er det et stort problem å slå igjennom dette, sier Ims.

– Slik er det over store deler av Finnmark nå. Noe variasjon er det jo, men her ser det virkelig ille ut.

Det som skulle vært tørr, myk snø, er oftere enn før delt opp av harde lag.

– Det blir stadig verre for planteeterne som skal finne maten under snøen. Det skyldes at vintrene blir mildere, med mer variable temperaturer over og under null. Da får vi veldig harde sjikt, nærmest is, i snøprofilene nedover, sier Ims.

– Dette kommer nok til å bli vanligere og vanligere. Reindriften opplever dette som et problem, selvfølgelig, med krisevinter som følger krisevinter.

Værstasjonen på Reinhaugen satte rekord sist sommer. Aldri før er det registrert en så lang vekstsesong her.

I løpet av 102 dager var temperaturen i gjennomsnitt 9,4 grader. Hvis dette blir den nye normalen, vil det etter hvert vokse skog her.

– Men hvor fort dette skjer, det er det vanskeligere å si noe om, sier Ims.

Det er komplisert og usikkert:

Islag på bakken kan gi oksygenfattige forhold og føre til isbrann, som dreper vegetasjonen. Varme sommere kan gi flere skadeinsekter; skogen i Finnmark har flere ganger vært angrepet av larvene til bjørkemålere og andre små sommerfugler.

Trenden ser likevel ut til å være klar.

– På lang sikt forventer vi at skogen kommer til å bre seg oppover på tundra og fjell. Det ser vi i hele Arktis, sier Ims.

Dårlige vintre kan også gi kollaps blant planteeterne.

Forskerne har sjekket hva som i så fall vil skje. De har gjerdet inn flere små områder der ingen firbeinte vegetarianere – verken mus eller rein – slipper til.

– Bare noen få år etter at rein og gnagere er holdt ute, så spruter det opp vier, sier Ims.

På vei til neste værstasjon finner vi enda et lemen. Dødt.

Professoren plukker opp dyret og benytter anledningen til en naturfagtime.

– Se på de der kraftige klørne på framlabbene. Det er noe de utvikler på høsten for å få redskap til å grave i snøen.

– Hvis den hadde levd fram til våren, hadde den felt disse klørne, og så hadde det kommet sommerklør som ikke er så store.

– Du ser jo, de er nesten som svære gafler, disse klørne. Og det fungerer forholdsvis godt i løs snø, sier Ims.

– Men når vi har isete og veldig hard snø, så klarer selv ikke lemen – som er tilpasset til å grave i snø – å komme seg igjennom.

Professorene Nigel Gilles Yoccoz (til venstre) og Rolf Anker Ims er ansatt ved UiT – Norges arktiske universitet. De to er prisbelønt både for fremragende forskning og for sin formidling. Klimaforskningen deres er en del av prosjektet COAT – Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra, som Ims leder. I prosjektet deltar UiT, Nina, Norsk Polarinstitutt, Meteorologisk institutt, UNIS og Århus Universitet.