Guro Brandshaug
Foto: Bård Henrik Mathisen

Iskrigerne som tror de kan vinne freden

De får aldri fredsprisen, men mener på ramme alvor at puck, kølle og sure susper er med på å sikre verdensfreden.

Lyden av knivskarpe skøyteblad som skrenser høres godt i stillheten som følges av et skudd mot mål. Redning. «Åh.»

Vi befinner oss på Lillebanen i Kirkenes sentrum.

Kirkenes Puckers spiller mot det beste ishockeylaget i serien Barents Hockey League, laget fra Murmansk: Isbryterne.

Vanligvis er dette en lett match for russerne. Selv om det er en amatørliga, så er Isbryterne som et maskineri.

Det de får til på isen, ser ut som magi.

Men Kirkenes Puckers har et hemmelig våpen.

Guro Brandshaug skyter pucken i mål under oppvarming før kamp mot Murmansk

Isen som slagmark

Man skulle ikke tro det: Den minst bredskuldrede spilleren på laget er helt klart den beste. Dette er egentlig en old-boys-liga for menn, men våpenet er en kvinne.

Guro Brandshaug har spilt på ishockeylandslaget i Norge. Hun er uredd og kjapp. Nylig taklet hun en motstander så hardt at han brakk nesa. Men han var vant til harde tak og tok det fint. Så fint at vennene hans aldri hadde sett ham så forelsket i noen som etter dette sammenstøtet. Alt blod er ikke ondt.

Publikum roper «kom igjen, Puckers!» mens de rasler med nettinggjerdet.

Guro har fått tak i pucken, sentrer, får den tilbake. Men før hun rekker å prøve et nytt skudd mot mål dundrer en svær russer i stor fart inn i henne, slik at hun lander paddeflat på isen. Et unisont gisp høres fra sidelinjen.

Puckers ligger nederst i ligaen. Vintersportslandet Norge er helt klart dårligst i ishockey av nabolandene våre her i nord. Men klarer de å slå russerne i dag, er det en seier verdt gull for Guro og co.

De kan klare det, de har spilt seg stadig bedre gjennom sesongen.

Du skal få bli med videre på kampen, men først, la oss kikke litt nærmere på denne byen som ligger helt på grensa mellom øst og vest. Midt mellom «de» og «oss».

Publikum Puckers

Publikum heier frem hjemmelaget Kirkenes Puckers.

Foto: Baard Henrik Mathisen

Et storpolitisk ingenmannsland

Oktober 2020. Guro haster gjennom Kirkenes sentrum. Innflytteren fra Trøndelag har bodd her siden endte studier, hun er en travel næringslivssjef, trener for barnas ishockeylag og av og til – så ofte det passer – med som stjernevikar for Puckers.

Guro møter Russland og russere både i jobbsammenheng og på fritiden. Det er normalen i dette området, som kan fortone seg som et storpolitisk ingenmannsland; her gjelder ikke vante normer om Russland som «fiende» eller Vesten som «helt».

Guro Brandshaug i Kirkenes.

Guro Brandshaug i Kirkenes sentrum.

Foto: Gyda Katrine Hesla / NRK

I nabofylket over grensen bor det over 700.000 mennesker. I Kirkenes er gatene skiltet på begge språk. Folk fra Norge reiser over til Nikel for billig bensin og alkohol, russerne kjører til Kirkenes for å handle klær, interiørting på Sparkjøp og Europris, og te, ost og bleier på Kiwi. Er man singel og sulten på kjærlighet, kan man få opp russiske matcher på Tinder.

For ti år siden kom avtalen som lar såkalte grenseboere reise fritt mellom landene. De som bor inntil 30 kilometer fra grensen, på både norsk og russisk side, trenger ikke visum, noe alle andre må ha.

Målet med en åpnere grense var å øke handels- og kultursamarbeidet, men grenseboeravtalen ble regnet også som begynnelsen på noe mer.

Forholdet mellom Russland og Vesten var preget av åpenhet og optimisme.

Nå, i 2020, har det som var et gryende vennskap, frosset til is.

Må det være sånn?

Kan den lille boblen av naboskap og vennskap i nord ha noe for seg utover at det er praktisk og hyggelig?

Satt på spissen: Er ishockeyligaen her i Barentsregionen fredsarbeid i en stadig kaldere og mer polarisert verden og virkelighet?

Fredsarbeid

– Ja, mener Guro Brandshaug.

Hun har tro på at alle møter mellom mennesker er med på å skape lavere spenning. Tro på at når folk møter hverandre, så ser vi hverandre som mennesker i stedet for noe skummelt, fremmed og farlig.

– Der tror jeg ishockey som idrett er med på å skape en mer nær relasjon mellom mennesker, uavhengig av nasjonalitet, sier Guro.

Samtidig har Norge tydelig valgt side med USA – med Russland som motsetning, fiende, antagonist.

Guro mener det er paradoksalt at vi støtter opp om en svart-hvitt-fortelling om Russland.

– Den naboen du deler gjerde med, den må du forholde deg til. Men i Norges Russland-forhold holder vi oss tettere på amerikanerne enn med vår nærmeste nabo, sier Guro.

Hun mener Norge i større grad kunne vært en klar og tydelig stemme med mål om å virke samlende i stedet for splittende i en stadig mer polarisert verden.

Grenseboerne sier at det er mulig å nyansere bildet.

De sier at de kan skape en bro mellom de parallelle virkelighetene Russland og Vesten står i. De er på en måte privatpraktiserende diplomater.

Men lytter noen til det de sier?

Guro Brandshaug og William Sjøstrand

Guro Brandshaug konfererer med Puckers-trener William Sjøstrand i forkant av en kamp.

Foto: Baard Henrik Mathisen

Kald krig 2.0

Julie Wilhelmsen er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Hun tror at vi må være ydmyke med tanke på hvor stor innvirkning det Norge gjør, eller mener, kan ha.

Supermaktene trenger nemlig å se på hverandre som hverandres verste fiende. Det å ha en ytre fiende fungerer som sosialt lim innad.

Da Donald Trump og Joe Biden holdt sin siste valgkampduell før presidentvalget, kranglet de mest om hvem av dem som ville klare å være tøffest mot Russland.

Og det at Russland fortsatt blir tildelt rollen som USAs hovedfiende er troverdig, fordi denne rollen allerede var godt etablert fra den kalde krigen.

Da var verden på randen av atomkrig, og forholdet mellom Sovjetunionen og USA var preget av intens spenning, frykt og trusler.

Så når Russland og Vesten igjen fremstiller hverandre som fremmede og farlige i økende tempo, oppstår det en eskalerende effekt. På ny. Kald krig 2.0.

Hvor langt kan det eskalere?

Sport og spill

I denne nedadgående spiralen av kniving mellom øst og vest kan også ishockey brukes som våpen – i propagandakrig. Også denne type arena kan nemlig bli sugd opp i en storpolitisk konflikt og bli brukt politisk, og blir det.

Sport og politikk hører ikke sammen, heter det.

Men det skjer likevel.

– Man bruker alle mulige saksfelt for å hevde seg og vise at man er flinkest. Om det så er å være først ute med å utvikle covid-19-vaksinen eller det er å være best på ishockeybanen, sier Julie Wilhelmsen.

Sovjetunionen og USA brukte begge idrett til å vise muskler under den kalde krigen. Enhver seier var også en seier for propagandamaskineriet for landets ideologi og politikk.

Kald krig, varm is

Særlig ishockey var en idrett der det var mye på spill når lagene og landene barket sammen til hete kamper.

La oss spole tilbake til vinteren 1979/1980.

USA, miraklenes land, der den amerikanske drømmen var prentet inn i folkesjela: Alt er mulig bare man jobber hardt nok. Nå var landet i en kinkig situasjon både hjemme og ute.

De hadde tapt Vietnamkrigen, forsvarsbudsjettet eskalerte, oljeprisene føyk i været og inflasjonen var stor.

Den kalde krigen nådde bunnpunktet med Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.

USA svarte med å true med å boikotte sommer-OL i Moskva.

Verden spekulerte da i om Sovjetunionen ville droppe OL i Lake Placid i februar, men de valgte i stedet å kjempe denne kampen på idrettsarenaen.

Litt sånn «la oss vise dem hvem som er best og sterkest på amerikanernes egen jord».

Norges OL-tropp under åpningsseremonien av OL i Lake Placid.

Norges OL-tropp under åpningsseremonien av OL i Lake Placid.

Foto: NTB

Litt inn i mesterskapet dukket det opp en gylden mulighet for nettopp det. De to supermaktene skulle møte hverandre til krig på ishockeybanen.

Som regel var det Sovjetunionen som vant alle mesterskap og titler. Som en rød tsunami feide de over konkurrentene. Teknisk sett var de en del av Den røde armé, den sovjetiske hæren.

Mens ishockey var brutal og lite intrikat på det amerikanske kontinentet, var sporten nærmest en egen kunstform i Sovjet.

Spillerne bodde i en treningsleir elleve måneder av året. De pustet, åndet og levde ishockey. De besøkte til og med Bolsjoj-balletten for å lære seg å skape magi på isen.

Så selv om amerikanerne var på hjemmebane i Lake Placid, var det ingen som trodde de hadde noen sjanse.

I en treningskamp like før OL hadde Sovjet filleristet dem som en bjørn med et skrekkslagent bytte mellom labbene.

Nå var det amerikanske målet egentlig bare å ikke skjemme seg ut.

En seier ville være et mirakel.

Mirakelet på isen

Dette var en kamp som betydde mye mer enn bare sporten ishockey.

Dette var krig, på is.

Øystein Jarlsbo på isen for Norge under OL i Lake Placid i 1980. Her mot Vest-Tyskland. Vest-Tyskland vant forøvrig 10-4.

Øystein Jarlsbo på isen for Norge under OL i Lake Placid i 1980. Her mot Vest-Tyskland. Vest-Tyskland vant for øvrig 10–4.

Foto: Digitalsport

Møt ishockeyblogger i VG og tidligere ishockeyspiller Øystein Jarlsbo. I 1980 er han 18 år, og deltar i sitt første OL som spiller på det norske ishockeylandslaget.

Norge er slått ut av turneringen, og Øystein har tid å slå i hjel. Han har fått tak i billetter til kampen mellom Sovjetunionen og USA. En kamp han tipper blir lett match.

Det sovjetiske laget består nemlig av spillere som den dag i dag er ansett som blant de beste som noensinne har spilt i verden.

Øystein husket sist han spilte mot noen av dem. Det var med juniorlandslaget i Sverige to år tidligere. De tapte 17–0. Skikkelig rundspilt.

Øystein sniker seg inn i en VIP-boks ganske høyt oppe i ishallen med navnet Field House. Det er klamt og varmt inne i boksen. Hjemmepublikum jubler når USA skøyter ut på isen. Øystein hoier med.

Det er en uventet jevn kamp. Han lener seg spent frem for å se bedre ned på isen. I siste periode utligner USA til 3–3. Med ti minutter igjen av kampen tar USA for første gang ledelsen, 4–3. Stemningen i hallen er elektrisk. Publikum kan nesten ikke tro det de ser. Kan det gå?

Tilskuerne Øystein deler VIP-boks med, blir ekstatiske. Fyren ved siden av ham har klatret opp på stolen sin og står og hamrer neven i jevn takt opp i blikktaket. Så blåser dommeren i fløyta. Mirakelet har skjedd! USA har beseiret den store russiske bjørnen!

En dame kaster seg om halsen på Øystein og roper: «We beat them, we beat them!» Tårene triller nedover kinnene hennes. Hele greia er litt surrealistisk. Magisk.

USA slår Sovjetunionen i OL på hjemmebane i Lake Placid, februar 1980.

Så glade ble de amerikanske spillerne da seieren over Sovjetunionen var et faktum.

Foto: Uncredited / Ap

Jarlsbo forteller at det sovjetiske landslaget var veldig omspunnet av mystikk.

– Alle visste navnene deres, men ingen visste egentlig noe særlig om dem. Dette var jo veldig, veldig lenge før verden ble digitalisert og man liksom kunne grave noe frem fra alle kriker og kroker.

– De omgikk ingen, det var ingen som omgikk dem, det hadde de sikkert ikke lov til. De ble veldig godt passet på av mystiske menn, i alle fall var det myten – at det var folk som hele tiden passet på dem.

I 1999 kåret magasinet Sports Illustrated kampen til det største sportsøyeblikket i det tjuende århundret.

Det er Øystein Jarlsbo enig i, den dag i dag, 40 år etter kampen.

– Det var en idrettshendelse som traff meg voldsomt følelsesmessig. Det å få være vitne til et slikt øyeblikk, i en periode i mitt liv der ishockey var alt for meg, det var stort.

Kampen hadde betydning utover seg selv: Den virket samlende for et USA som før mesterskapet hadde stått med knekk i ryggen etter tunge år. Det ble en ny dose selvtillit på veien inn i det nye tiåret.

USA vant gull i ishockey

USA vant det gjeveste metallet i ishockey under OL i Lake Placid.

Foto: Ap

Puckers

La oss komme oss tilbake på isen i Kirkenes. Kan dette også være en kamp og en liga med større betydning enn seg selv? Kan det skje et mirakel her også?

Kampen har begynt bra.

Noen av spillerne fra Murmansk er opp mot 60 år gamle. De ser utrente ut, og brorparten har en svulmende vom, godt synlig under drakta.

Men det ser ikke ut til å hemme dem. Russerne kan ishockey. Pucken ser ut til å finne veien av seg selv mellom de russiske køllene.

De trenger ikke bevege seg like mye som Guro og Puckers, som halser rundt for å veie opp for det litt mindre imponerende pasningsspillet.

Men Kirkenes-laget har blitt mer samkjørt i løpet av sesongen. Og Murmansk har ikke like mye å spille for; de vinner sammenlagt, selv om de skulle tape i dag. Man kan håpe at de mister fokus og begynner å slurve.

At de senker guarden og blir mindre farlige.

Alternative historier

Her i Kirkenes hører du andre historier om Russland enn de som forteller om en farlig fiende. Historier som ikke nødvendigvis sammenfaller med denne vedtatte «sannheten».

Her har du historien om russere som redningsmenn for oss nordmenn under den andre verdenskrig.

KRIGSARKIVET - 2. verdenskrig

Sivile som hadde skjult seg i gruvegangene i Bjørnevatn gruver i Kirkenes, kom lykkelige ut med flagg under frigjøringen. Her møtte de sovjetrussiske soldatene som hadde reddet dem.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Nettopp fordi forholdet mellom Russland og Vesten er så polarisert, er det verdifullt med historier som kan utvide horisonten til dem som lytter.

Guro husker sitt første møte med Russland. Som 15-åring deltok hun i EM for kvinner i ishockey i byen Jaroslav utenfor Moskva. Det var en opplevelse som gjorde varig inntrykk.

Kanskje aller mest fordi det hun opplevde, ikke stemte overens med det bildet hun hadde av Russland fra før. Hun husker formaninger fra besteforeldrene om å være forsiktig «der borte». Men russerne hun møtte var alt annet enn lukkede og skumle. Hun møtte et folk som syntes det var et eventyr å få komme tett på gjestene fra vesten. Russerne var gjestfrie og varme.

På vei til og fra ishallene satt hun seg foran i bussen og snakket med den russiske bussjåføren. Før avreise ga han Guro et skrin med gamle russiske mynter som en gave. Enda det var et land i økonomisk krise, hadde folkene hun møtte fokus på hva de kunne gi henne som gjest i landet.

Guro Brandshaug på landslaget i ishockey i Russland.

Guro Brandshaug og noen av lagvenninnene poserer utenfor hotellet de bodde på under ishockey-EM i Russland.

Foto: privat

Dette bildet har fulgt Guro videre i hennes møter med Russland og russere.

– Når du blir venn med en russer, da er du venn for alltid. For russerne betyr vennskap veldig mye.

Guro tror den alternative fortellingen om Russland som finnes i nord, handler om nærhet.

– De fysiske møtene og den nære relasjonen vi har på tvers av grensa bryter med det forutinntatte bildet av hvordan vi er som nasjoner, fra begge sider. Du møter mennesker.

– Jeg tror de vanskelige sakene blir lettere hvis man bygger dem på gode mellommenneskelige relasjoner. Og da må vi søke kontakt. Og søker vi kontakt på andre arenaer enn der konfliktene står, så vil det ha en positiv verdi.

– Så er det kanskje et naivt syn i forholdet til det store geopolitiske bildet, men jeg tror likevel det er viktig.

Det er ikke lenge siden også politikerne i Oslo delte dette synet.

I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning så en norsk utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, muligheten for samarbeid og fredsskapende arbeid. Dette var starten på noe som fortsatt regnes som et banebrytende samarbeid av og for menneskene i grenseland.

Stoltenberg var opptatt av at myndighetene på begge sider av grensen skulle snakke sammen. At de skulle møtes. Han mente det var en god strategi for å skape gjensidig respekt mellom de to nabolandene.

Nå, i denne nye kalde krigen, er det færre møter, i alle fall utenom det lille grenseområdet i nord. De siste fem årene har nesten ingen vestlige statsledere besøkt Moskva.

Guro tror forskerne, ekspertene og politikerne har rett i at fredsarbeidet de gjør i nord kanskje bare er en dråpe i havet.

– Men vi må bare fortsette å ha tro på at det kan ha en betydning! Selv om det er en liten dråpe, så må vi ha tro på at mange nok dråper vil påvirke i en positiv retning, også på et høyere maktpolitisk nivå.

– Kanskje kan vår styrke, i Norge, ligge i at vi heller er med på å bringe øst og vest sammen i stedet for at vi bare hekter oss på den ene part. Kanskje er det vår rolle å være en brobygger og en diplomat?

Fiendens menneskelige ansikt

Russland-forsker Julie Wilhelmsen er enig i at samarbeidet i nord er fredsarbeid.

Samarbeid på tvers av grensa er med på å gi fienden et menneskelig ansikt.

Hun forteller at noe av det farligste i det mediepregede samfunnet vi lever i i dag, er at det kan utvikle seg bobler, eller parallellverdener, i forståelsen av hvem den andre en, hvem russerne er – eller hvem Russland er.

Bobler som veldig fort sprekker hvis du reiser til Russland eller forholder deg til russere.

Guro Brandshaug med russiske barn under ishockey-EM i Russland

Russiske barn kom bort til Guro Brandshaug og de andre norske landslagsspillerne for å få autografen.

Foto: privat

Wilhelmsen mener også at man kan tro og håpe på at de fortellingene som dannes når naboene møtes i nord, kan fôres i de større narrativene om motparten og dermed indirekte prege politikken.

Dermed kan noe så banalt som en ishockeyliga være både brobygger og en bidragsyter til fredsarbeid.

– Jo flere aktører du har på hver side av grensa som er mer opptatt av sporten enn sikkerhetspolitikk, jo flere røster vil du få som kan forpurre det forenklede fiendebildet som du finner i den nasjonale offentlige debatten om Russland.

Wilhelmsen er enig med Guro Brandshaug i at Norge kunne prøvd å utøve en mer diplomatisk rolle mellom Øst og Vest.

– Norge kunne – men tilfellet er at Norge ikke har gjort det.

Hun peker på at Norge i stedet har vært opptatt av å bringe USA og Nato til nordområdene, med stadig større militærøvelser som resultat, på begge sider av grensa.

– Er det nødvendigvis slik at Norge vil det USA vil? Synes Norge at USAs måte å tenke sikkerhet på er klok? Det er det vi handler ut fra, men jeg tenker at man kunne valgt å ha hatt en mye grundigere diskusjon rundt dette.

Ishockeyspråket

På Lillebanen i Kirkenes snakker alle samme språk. Men russerne snakker unektelig mer flytende ishockey.

De treffsikre pasningene deres er i ferd med å slite ut Puckers, der spillerne har måttet skøyte febrilsk frem og tilbake for å klare å stanse de stadige angrepene fra Isbryterne.

Dampen fra de svette kroppene får spillerne i de oransje draktene til å se ut som glødende, rykende kull i møtet med frosten.

Puckers tror fortsatt at en seier er innenfor rekkevidde.

Hockeyfolket i nord vet at mirakler kan skje; fiender kan bli venner.

Og kampen på ishockeybanen er i seg selv en seier.

Guro Brandshaug fra Kirkenes Puckers sammen med spillerne fra Murmansk
Puckers
Puckers på Lillebanen

Kirkenes Puckers på hjemmebane.

Guro Brandshaug

Guro Brandshaug og spiller-kollega etter å ha kjempet godt på banen.

Puckers på Lillebanen i Kirkenes

I Kirkenes finnes det ikke noen ishall. Kampene spilles ute på Lillebanen, nesten midt i sentrum.

Puckers i kamp

Puckers i aksjon på hjemmebane.

Puckers
Ishockeyspillere, PUCKERS

Det er ikke så ofte det går veien for Puckers. Lett oppgitte spillere midtveis i en kamp.

Puckers på Lillebanen

Kirkenes Puckers har spilt mot nabolandene i nord i ti år.

Puckers på Lillebanen

Varme kropper i kalde nord.