NRK Meny
Normal

1850 finnmarkinger ble tvunget om bord i dette «katastrofeskipet»

I 1944 ble Ruth Nordli og hennes familie revet fra deres hjemsted i Olderfjord i Finnmark, og sammen med flere andre familier tvangsevakuert med lasteskipet «Carl Arp». Det ble en katastrofal reise, som kostet mange liv.

Carl Arp

«Carl Arp» var 4500 tonn og fraktet flyktninger fra Finnmark mot Trondheim ved tvangsevakueringa under 2.verdenskrig.

Foto: Erling Skjold / Arkivbilde

– Vi trodde det var bare tull, jeg tror ikke noen tok det alvorlig. At vi måtte

forlate hjemmene våre og flytte. Og at tyskerne skulle brenne, det kunne ikke noen tro på, det tror jeg ikke, sier Ruth Nordli.

Ruth Nordli

Ruth Nordli var bare 13 år da hun ble tvangsevakuert fra Finnmark med skipet «Carl Arp». Her er hun som speider på Russenes i 1945 eller 1946.

Foto: Privat

Ruth og hennes familie kom fra Russenes i Porsanger. I den lille bygda innerst i Olderfjorden, drev de et lite småbruk og fiske. Gården hadde 4-5 melkekyr, 2 hester og noen få sauer i tillegg til at de var selvforsynt med grønnsaker og poteter.

Tyskerne etablerte seg rundt om i fylket sommeren 1940, men Ruth og hennes familie hadde ingen tro på at de ville bli tvunget til å forlate alt de hadde.

Selv om de var omgitt med tyske soldater i hverdagen, var det utenkelig at krigen ville gå så langt.

Men så kom beskjeden.

Var bare 13 år

Nordli-familien ble tvangsevakuert fra sitt hjem høsten 1944. En av de første dagene i november fikk de beskjeden ingen trodde ville komme.

– Det kom en tysker og snakka med faren min og sa at vi måtte evakuere. Vi var nødt til å komme oss avgårde, for nå var det så mange som var reist og nå har vi en siste sjanse til å komme oss avgårde, forteller Ruth Nordli.

Ruth var den gang bare 13 år, og var den yngste i en søskenflokk på ni. Mor, far og fire søstre ble hentet av en åpen lastebil og fraktet til Billefjord. De fikk kun litt håndbagasje med på lastebilen, og Ruth fant trygghet i en dukke hun fikk tatt med seg i tillegg til en bok.

Og der sto det store lasteskipet da de kom fram. Båten som senere er blitt kalt for «katastrofeskipet» og «redselsskipet». På havna sto de tyske soldatene og venta.

– Da var vi bare nødt å følge ordren. Vi ble kjørt til Carl Arp og fikk beskjed om å gå om bord i båten. Da så vi noen andre familiemedlemmer som kom med en annen bil. Jeg så bestefaren min stå på kaia og gråt, da snudde han seg og så utover fjorden. Jeg var så veldig glad i bestefaren min og det, det husker jeg var vondt.

(Saken fortsetter under bildet.)

 : Ruths reise med Carl Arp

Båtturen ingen visste hvor skulle ende

«Carl Arp» var 4500 tonn og skulle frakte familiene fra Indre Billefjord. Hvor de skulle, fikk de ikke vite.

1850 mennesker ble tvunget om bord for å bli sendt bort. Noen av dem skulle aldri komme hjem igjen.

– Og vi gikk om bord i den båten, men vi trodde jo selvfølgelig at det var lugar og vi skulle ligge i køyer og at der var dusj. Vi hadde jo reist både med Hurtigruta og lokalbåt, så vi visste jo at det var sånn. Men da vi så det svære lasterommet, det var helt mørkt der nede og bare halm som lå strødd overalt. Ikke sånn høy som vi hadde, som var mykt og fint å kunne ligge i. Det var to lasterom og noen var i det ene, bestefaren min og tanta min blant annet, og vi var i det andre. Dermed så fikk vi ikke kontakt med hverandre, forteller Ruth.


I lasterommene var det også kasser med våpen og ammunisjon. Ingen fikk vite hvor de skulle.

– Nei, båten skulle gå sørover og vi måtte evakueres fra Finnmark. Bare sørover, hvor hen, det visste vi ikke.

Familiene fra Finnmark som ble tvunget om bord fikk ingen informasjon. De visste ikke hvor lenge de skulle være om bord i det store lasteskipet, og ingen visste hvor katastrofal reisen skulle ende opp med å bli.

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

Da katastrofen inntraff

– Vi sov med hodet oppå de der sekkene og jeg husker at vi sov jo godt de første netterne. De første dagene gikk det bra, vi hadde litt mat og vann med oss. Og da fikk vi jo også rent vann og vi fikk også mat om bord. Laura, som var eldst av søsknene mine, hun var med og lagde mat og gjorde så godt hun kunne oppå dekket, men det var veldig kaldt å stå der oppe i blåst å arbeide, forteller Ruth Nordli.

I starten gikk det greit ombord, til tross for omstendighetene. Familiene var redde og lurte på hvor de skulle fraktes med skipet.

Men så gikk alt galt og opplevelsen ombord gikk fra å være ille, til å bli et mareritt som skulle sette dype spor for mange.

– Det var en svær matkjele og det var mange toalett som var bygd oppå dekket, som kunne brukes, med bare sånne bøtter i innfor de toalettene. Og det så noenlunde ordentlig ut, men etter hvert så fyltes det på og det ble jo bølger og sjø og alt skvatt jo over bøttekanten og det lå jo og fløyt på dekk. Der var jo de melsekkene og den maten som skulle lages til folket, minnes Ruth.

(Saken fortsetter under bildet.)

Carl Arp

Skipet «Carl Arp» under flyangrep ved Mandal.

Foto: Erling Skjold / Arkivbilde

Toalettkøene var lange og varte i timesvis hver dag. Flere klarte ikke å holde seg til det var deres tur og barn klarte ikke å vente og måtte gjøre sitt fornødne på dekket. Bøttene i toalettene skvulpet over på dekk og maten ble rammet.

– Så begynte folk å bli syke. De fikk ondt i magen og de klarte ikke å komme opp på dekk og de måtte gjøre ifra seg i halmen inne i lasterommet. Da kan jo alle tenke seg til hvordan det lukta og hvordan det så ut. Så masse folk som måtte gjøre sitt fornødne nede i halmen der hvor vi skulle sove og spise.

Det var ingen som hadde ansvar for hverken familiene eller logistikken ombord. De var overlatt til seg selv.

– Når man reiser med båter så er det jo betjening, ikke sant, som hjelper til over alt. Men der var vi liksom prisgitt overlatt til oss selv. Det var liksom ingen som styrte det hele eller hjalp til på noen måte. Ingen som gikk å tømte de bøttene over bord. Det var absolutt ingen hjelp å få, alt ble gjort av folk i lasterommene, forteller Ruth Nordli.

– Det var flydur, det var sirener som gikk, det var bombealarm titt og ofte

1850 mennesker, både voksne og barn fra Finnmark var plassert inn i de to lasterommene. I tillegg var rundt 400 tyske soldater tatt om bord som var på retrett fra Murmanskfronten.

Med så mange mennsker så tett under forferdelige forhold, gikk det ikke lang tid før mange ble syke. Mange døde av følgene.

– Det var mange syke og mange som døde. Det jeg hadde inntrykk av var at de la de som var døde under trappa, så vi var i samme lasterommet som de. Det var en dame som døde, som ikke lå så langt ifra der vi var og de hadde hatt noen sekker over henne. Jeg hadde vært oppe og lekt og kom ned og satte meg. Jeg trodde det var en sekk som vi hadde puter i, men mamma kom bort og sa at det var en død dame, «så ikke sett deg der Ruth».

Carl Arp

Lasteskipet «Carl Arp» var et av skipene som ble brukt under tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms. Også båten «Adolf Binder» brakte flere flykninger fra disse områdene inn i en katastrofal skjebne under 2.verdenskrig.

Foto: Erling Skjold / Arkivbilde

Totalt var det over 2000 mennesker ombord i «Carl Arp», som til slutt skulle ende opp i Narvik. Men med redningsutstyr for bare 200 personer.

– Det var flydur, det var sirener som gikk, det var bombealarm titt og ofte. Vi fikk ingen informasjon om noe. Vi trudde og håpte at vi skulle av i Tromsø, men båten gikk til Narvik, forteller Ruth.

Forsyningene tok slutt

Båttransporten varte i fem døgn. Da de kom til Narvik var nesten alle om bord blitt syke.

– Og før vi kom dit så fikk jeg difteri og ble syk. Jeg kunne ikke være med på dekk så jeg lå nede i lasterommet i den stanken. Uten mat, uten vann, helt avkrefta, minnes Ruth Nordli.

Hun kan minnes den forferdelige tiden da hun måtte bli liggende nede i stanken i lasterommet, uten å kunne dra opp på dekk for å få frisk luft. Nå hadde også forsyningene ombord tatt slutt.

– Vi hadde ikke vann, så jeg var så tørst. Jeg var så sulten. Ja, jeg tørsta veldig veldig. Å være tørst, å være sulten, ja det fikk jeg virkelig oppleve, forteller hun.

Sykdommen gjorde henne så svak videre på reisen mot Narvik, at hun kun husker korte trekk av ankomsten til byen. «Carl Arp» kom til havn i seks tiden på kvelden den 10. november 1944.

– Det eneste jeg husker når vi kom til Narvik er at det kom folk fra sykehuset med gummihansker, munnbind og hvite frakker. Og så såg jeg den lange sprøyta. Men om jeg besvimte da eller om de satt en sprøyte i meg som virka slik at jeg var borte, jeg visste ikke av noe. Vi ble kjørt på land, jeg husker ikke sykebilen. Jeg våkna på sykehuset et par dager etterpå.

Laster innhold, vennligst vent..

Tvangsevakueringa satte dype spor

Mens Ruth ble liggende på et sykehus i flere dager, fikk familien hennes hjelp fra en annen familie i Narvik. Der fikk de vasket og stelt seg, og endelig fikk de mat etter flere døgn uten. Men ikke alle kunne reddes etter den katastrofale reisen.

– Eldste søstera min Gudrun var også med på båten, og mannen hennes. De hadde en baby og han ble syk. Han fikk difteri han òg, og døde da de reiste videre fra Narvik.

Senere fikk de beskjeden om hvordan det hadde gått med resten av familien. De var blitt sendt til Trondheim.

– Bestefaren min døde og tante Ane Malene døde. Vi fikk bare vite det etter at de var død. De døde i Trondheim, forteller Ruth.

For Ruth har krigsopplevelsene satt sine spor.

– Jeg reagerer når folk kaster mat. De har aldri opplevd den sulten som jeg følte. Og de har aldri vært så tørst. Og enda så må jeg ha vann, vannglasset må jeg ha med meg overalt. Jeg må ha vann med meg hvis jeg skal kjøre en tur, da må jeg ha en vannflaske med meg i bilen. Det sitter igjen, jeg kan ikke bli tørst for da får jeg panikk, forteller Ruth.

Ruth Nordli er nå 83 år gammel og er pensjonist i Hammerfest.
Etter krigen vendte familien tilbake til Olderfjord for å bygge opp det de hadde tapt i brannruinene under brenninga av Finnmark.