Med kniven mot strupen
Han maner fram et flere hundre år gammelt sagn mens han slår kniven mot jerntriangelet. – Her skal gruvedrift aldri lykkes, sier Olof Anders Kuhmunen.
Lyden av jern mot jern bryter den susende vinden. Snøen virvles opp mellom steinene og piskes avgårde nedover foten av fjellet.
– Her ble samene satt til tvangsarbeid og pint. Etter at gruvedriften var over, gandet en gammel same på at noe lignende aldri skulle skje her. Jeg gjentar gandingen nå, sier han mens han slår taktfast.
Så stikker 68-åringen kniven i slira.
Kuhmunen står på en fjellknaus like sør for polarsirkelen i Nordland.
Reineieren har tatt oss med til Nasafjell på Saltfjellet. Her hadde svenskene sølvgruve både på midten av 1600- og begynnelsen av 1800-tallet, og herfra tvang svenskekongen samene til å frakte malmen med rein til Bottenviken.
Stolpen med jerntriangelet markerer stedet hvor gruvearbeiderne ble begravd på den tiden.
Igjen skal det graves, bores og sprenges. Ikke etter sølv, men kvarts. Kinesiskeide Elkem har allerede fått ja fra regjeringen, men selskapet har ikke kommet til enighet med Olof Anders og de andre samene som bruker Nasafjell.
Neste grep for Elkem er derfor tvangstiltak. Nå behandler myndighetene selskapets søknad om ekspropriasjon slik at det får raskest mulig tilgang til området.
Fjellet er hjem for 25.000 rein fra Norge og Sverige. Etter kalvingen på våren stiger tallet til 40.000.
Olof Anders prøver «magisk tankegods» som siste utvei for å stoppe det hele.
– Kommer Elkem i gang vil det være slutt for mange av oss. Reinen vil skremmes bort, kalvingen forstyrres og trekkveier blokkeres. Nye områder andre steder finnes verken for oss eller dyrene, sier Kuhmunen.
– Vi klarer ikke mer
400 kilometer øst for Nasafjell ligger halvannen meter tettpakket og tung snø i de svenske skogene.
Dyrene har ingen sjanse til å grave seg ned til maten. For samene i Sverige har fóring med pellets og høy blitt en livsnødvendighet.
Derfor ser Julia Omma (22) fram til å flytte reinflokken sin fra Västerbotten og til de svalende fjellene og frodige dalene på begge sider av den norsk-svenske grensen i Nordland.
– Men tankene surrer hele tiden om gruven som kommer. Det er så tungt at man også bruker masse energi på å la være å tenke på det, sier 22-åringen.
Sammen med pappa Nils Olof holder hun flokken samlet.
– Det er vårt levesett de setter på spill. Vindparker, hyttebyer, snøskuterfolk, veier og gruver presser oss fra flere kanter. Til slutt finnes det ikke noe plass til reinen eller oss. Vi klarer ikke mer, sier Julia.
Fóringen har gjort dyrene tammere enn det som er vanlig.
– De er lykkelig uvitende om det som skal skje, men det er reinen som kommer til å ta smellen. Vi har vårt kalvingsland på Nasafjell. Med lyden fra maskinene, drønn fra sprengningene, støv og lukter som kommer med vinden og trafikk langs den nye veien, vil reinen skremmes bort, sier Julia og spytter snusen i snøen.
– Men jeg vil ha framtidstro. Jeg er ikke redd for å ta en fight og kjempe. Det spiller ingen rolle hvor store og mektige de er, sier hun.
– Verden klarer ikke å fortsette sin utvikling
Direktør Ove Sørdahl (46) sluser oss gjennom porten. Å komme seg inn på området til Elkem Salten i Sørfold er ikke like lett som å ferdes på Nasafjellet.
Et smelteverk må ha sikkerhetstiltak.
– Hvis det skulle skje noe må vi til enhver tid vite hvem som er innenfor, forklarer verksdirektøren.
Ti mil sør for smelteverket ligger Nasafjell. Der finnes altså kvartsen selskapet trenger til å fremstille silisium og mikrosilika.
Silisium finnes i mye av det du bruker og har rundt deg daglig: Elektronikk, hudpleie, kosmetikk, tannkrem, bygg, bakepapir, biler, solceller, klær, plastrør, snøscootere, tunneller, bruer og silikonpupper.
– Nasakvartsen er et av de reneste som finnes i verden. Renere silisium fra blant annet vår produksjon hjelper utviklingen videre. Uten slike råvarer klarer vi ikke å levere det, og da klarer heller ikke verden å fortsette sin utvikling, sier Sørdahl.
– Utenfor vår egen stuedør
I mer enn ti år har Elkem undersøkt fjellet i Nordland. Nå håper de å få åpnet permanent gruve om et eller to år.
Selskapet er eid av China National Bluestar. Dette selskapet eies igjen av det statlige ChemChina.
– Vi kan hente høyverdig kvarts rett utenfor vår egen stuedør. Både for miljøet og transportmessig vil dette være en bra sak. Bare det ypperste av materialet når fram til elektronikk og mobiltelefoner, sier direktøren.
På fjellturen stanser Olof Anders Kuhmunen snøskuteren ved et gult skilt som stikker opp av snøen. Han stiller seg bredbeint ved siden av.
– Den ene foten min er i Sverige, den andre i Norge, men begge er i Sápmi. Vi samer har brukt disse områdene i hundrevis av år og vi har ingen grenser, sier han.
Fra innerlomma ringer det. Olof Anders tar opp mobiltelefonen.
– Jeg ringer deg senere, svarer han kort og legger på.
– Hvordan er det liksom å ha en del av fienden i lomma? Noe av det som finnes her, brukes jo til å lage deler til slike telefoner.
– Ja. Si det du? Det blir litt kollisjon, sier han og setter seg på skuteren.
På kantinen til hjørnesteinsbedriften i Sørfold er det lunsjpause. Nærmere 200 mennesker i den lille nordlandskommunen har sin arbeidsplass her.
Direktøren skiller seg ikke ut fra «guttan på gølvet». Ove Sørdahl har samme arbeidsklær som resten, men både jakka og buksa er mye renere.
– Har du forståelse for den store motstanden fra samene?
– Det vil være nesten rart å ikke ha en sånn forståelse. At vi vil påvirke et område som er viktig for dem er klart, svarer han.
– Utfordringen har vært at vi ikke har klart å komme i god nok dialog. Det er derfor vi har tatt grep underveis fordi vi ikke har kunnet sitte å vente, fortsetter Sørdahl.
Og dialog er et sentralt begrep om Nasafjellets framtid.
På vegne av regjeringen underskrev daværende kommunalminister Jan Tore Sanner (H) godkjenningen av planen som åpner for gruvedrift. Det skjedde i februar i 2016.
«...dialog mellom tiltakshaver og berørte reinbeitedistrikter og samebyer, er med på å sikre en videreføring av reindriften og den samiske kulturutøvelsen i området», skrev han.
Men Elkem har gitt opp håpet om å få til avtaler med 65 reindriftsforetak som har historiske rettigheter til området. Tilsammen utgjør foretakene omlag 300 mennesker. Dialogen gikk altfor trådt med samene.
Derfor sendte Elkem i fjor høst søknad om ekspropriasjon av rettigheter for å gå i gang med utvinningen.
– Dette setter Elkem i en vanskelig tvangssituasjon, skrev advokat Tor Gresseth til regjeringen.
Enkelt forklart betyr ekspropriasjon at samene på Nasafjell, om nødvendig med tvang, blir fratatt eiendom eller rettigheter mot erstatning.
Det er grepet direktør Sørdahl snakker om.
– Noen av oss må bort
Vi kjører E6 på vei til Lønsdalen hvor de norske reineierne har sine vinterboplasser. Enkelte steder går jernbanen parallelt. På rabbene i nærheten går beitende rein.
I mange år har det vært blodbad langs Nordlandsbanen. Hundrevis av rein er drept av toget – hver eneste vinter.
Også med Per Thomas Kuhmunen kunne det gått helt galt. For åtte år siden gjetet han reinen langs jernbanen slik at de ikke ble kjørt ned av toget. I snøfokken havnet han utfor en skavle og knuste en ryggvirvel.
Det er han vi har avtalt møte med, ikke for å snakke om ulykken, men om framtida.
– Noen må jo antagelig slutte, og det kan jo være hvem som helst av oss. Vårt distrikt har behov for hver eneste av oss som er her i dag. Likevel kan jeg ikke gå å tenke på at dette skal være slutten for oss, sier 34-åringen alvorstungt.
Han har tidligere vært leder i Saltfjellet reinbeitedistrikt og har siden Elkem begynte reguleringsplanen i 2011 for Nasafjell, hatt saken i hodet.
– Presser oss
– De presser oss til å gi i fra oss et område som vi er avhengige av for å kunne drive med reindrift, sier Per Thomas Kuhmunen.
Lenge forklarer og beskriver han konsekvensene:
Bråket og aktiviteten fra kvartsbruddet vil skremme reinen bort. Så blandes de inn i flokkene til andre reineiere fra nabodistriktene. Det gir masse ekstraarbeid. Dyrene vil presses mot både E6 og jernbanen, og resultatet kan bli enda flere påkjørsler. Kalvingen forstyrres. Trekkruter blokkeres.
– Så skal liksom dialog løse alt dette. Men vi må kjempe videre for at det ikke blir slik. Selv om Elkem og eierne deres er mektige, er vi også store, sier reindriftssamen.
Vil leve side om side
Nordlendingen på Elkems møterom i Sørfold snakker om «avbøtende tiltak». Dette er tilpasninger selskap har forpliktet seg til å gjøre slik at reindrifta fortsatt skal kunne bruke Nasafjell.
– Det er ingen som ønsker at reindrifta skal bli borte. Vi ønsker at den skal fortsette, sier Ove Sørdahl.
– Hvis det skulle vise seg at det av en eller annen grunn skulle være umulig, så må man virkelig sette seg ned og vurdere. Det må være mulig å kombinere de to industriene, og da kaller jeg også reindriftsnæringen for industri, sier han.
Mellom 35 og 49 Elkem-ansatte vil ha jobben med å sprenge, grave, knuse og kjøre den verdifulle kvartsen når driften kommer i gang. Omlag 115 lastebillass skal ned fra Nasafjell hver eneste dag i perioden 1. mars til 31. oktober.
Det er da Sara Ajnnak (38) og reineiere fra tre andre svenske distrikter også bruker fjellet på begge sider av grensen.
– Nei, det kommer ikke til å gå. Det er helt urealistisk å leve side om side. Om våren er reinflokken mest sårbar, spesielt når kalvene blir født. Det er ikke så rart at folk sjelden ser dyr i skogen. Årsaken er at de flykter nettopp på grunn av mennesker, sier reineieren.
Også Sara har vært nødt å fóre dyrene sine med pellets og høy denne vinteren. Men det er på Nasafjell dyrene bygger seg opp gjennom hele våren, sommeren og høsten.
Allerede i 1751 ble det fastslått at grensen mellom Norge og Sverige ikke skulle skape hindringer for samene. Det ble laget en egen grensetraktat om dette: Lappekodisillen.
Derfor kan Sara og de svenske reindriftssamene bruke Nasafjellet året rundt fordi de har rettigheter gjennom uminnelige tider.
– Ensomme i kampen
– Vår stemme er dysset ned. Jeg kjenner meg maktesløs. At den norske regjeringen er for denne etableringen viser at den ikke har noen respekt for urfolksrettigheter. Dette er strukturell usynliggjøring av oss, sier 38-åringen.
I fjor høst var hun og mannen på toppen av Nasafjell før flyttingen tok til østover. De hadde med seg det samiske flagget.
– Dette er Goliats kamp mot David. Vi har følt oss veldig ensomme i denne kampen, men jeg håper dette vil endre seg når flere får se hva som er i ferd med å skje, sier Sara Ajnnak.
Vårflyttingen mot Nasafjell i vest er i gang. Dette kan bli den siste sesongen med ro og fred der.
Sara Ajnnak sitter taus på snøskuteren. Hun sukker. Ser på dyrene som spiser maten.
– Jeg har vært så deprimert av det jeg har sett og hørt, sier hun.
– Får dårlig smak i munnen
I skogen er Julia og Nils Olof Omma ferdig med fóringen. De slår ned hengelav som fortsatt finnes i noen av trærne.
Alt Julia Omma kan om reindrift har hun lært av sin far og besteforeldre. I fjor omkom bestefaren i en ulykke.
22-åringen ser ned i snøen og sukker.
– På sett og vis er det bra at de ikke får oppleve det som skjer nå, sier hun og tar en lang pause.
– Hvis vi taper mer land nå må også vi kanskje velge bort dette livet. Man mister en del av seg selv. Det er så surrealistisk fordi det er så sykt at vi skal kjøres ned.
– Du bruker jo selv mobiltelefon og andre ting som har noe i seg av det som finnes i Nasafjell. Ser du ikke at dette er verdifullt for resten av verden?
– Jag skiter i dom, smeller det kontant fra henne.
– Det er jo alltid slik. Interesser skal veies opp mot hverandre. Her presser et kinesisk selskap seg inn mellom Norge og Sverige i et område som allerede er i bruk. Nei, jeg ser ikke den andre siden, og jeg er heller ikke villig til å se den. Og er det sånn at jeg må kaste min telefon så gjør jeg det.
Pappaen har sittet i bakgrunnen og hørt på datteren. Rolig bryter han inn.
– Alle vet at kineserne ikke bryr seg om menneskerettighetene i sitt eget land. Derfor er det ganske ironisk at den norske stat vil ha et kinesiskeid selskap til Sápmi som kommer til å slå oss ut. Samtidig har Norge ratifisert internasjonale avtaler som skal sikre våre liv og videre eksistens. Jeg får dårlig smak i munnen, og det kjennes fryktelig bittert, sier Nils Olof.
NRK har bedt om intervju med både den norske og svenske regjeringen, men representanter for begge har avslått forespørselen.
– Sverige har kjennskap til prosessen og følger utviklingen, men dette er en sak som håndteres av Norge, skriver pressesekretær Maria Soläng i det svenske Landbygdministeriet.
Næringsdepartementet i Norge kan ikke kommentere saken nærmere ettersom Elkems søknad om ekspropriasjon er til behandling.
Avgjørelsen kan gi Elkem eksklusiv tilgang til et 5 kvadratkilometer stort område. En liten bit av Nasafjell, men som likevel er stort nok til å gjøre resten av fjellet ubrukelig for reindrifta, frykter samene.
Kommunikasjonsrådgiver Camilla Pettersen i departementet skriver imidlertid også:
– Hvem som er eier tillegges ikke vekt i saksbehandlingen og vurderingen i denne type saker. Det er imidlertid av vesentlig betydning for oss at eiere og drivere av mineraluttak er seriøse.
Presset inn i jerntriangelet
På Nasafjell har vindet løyet og sola gjør snøen til en sølvskinnende overflate.
Olof Anders Kuhmunen tar opp kikkerten. Han har oppdaget noen rein som går langs fjellet.
– Det er fortsatt fredelig her. Her har jeg hatt det godt i over 60 år, men jeg får vondt i hjertet nå. Igjen skal det brukes tvang, og nå er det vi som skal bort. Men vi får se, vi har ikke gitt opp og tapt, sier han stille.
Den gamle samen kaster et siste blikk på jerntriangelet på stolpen før han starter snøskuteren og kjører avsted.
Tankegodset hans ligger igjen.