– Vårt land er ikke til salgs

Loga ášši sámegillii.

Siden 2005 har selskapet Nussir jobbet for kobbergruve i Repparfjord.

EU trenger kobber som en del av det grønne skiftet. Men det er fortsatt i det blå om utvinning kan starte.

– Vårt land er ikke til salgs, sier reindriftsutøver Nils Mikkelsen Utsi (58).

Han har kjempet mot gruvedrift i Repparfjord siden starten.

Han har hytte midt mellom Karasjok og Kautokeino, ved Šuoššjávri. Her tilbringer han mye av tiden sin.

25 minusgrader utenfor er hverdagskost.

Hele livet har Utsi gjett rein, fra han var stor nok til å være med slektningene sine på vidda. Det er her han føler seg hjemme.

Arbeidet pågår i flere uker, døgnet rundt, når reinen skal fra sommer- til vinterbeite.

I perioder sover han knapt.

Når det står på som verst, under vårflyttinga eller slaktinga, gjelder å være årvåken, sier Utsi.

En rein på 140 kilo sparker nemlig kraftig fra seg når et menneske får tak i geviret.

Reinen hans har sommerbeite på Finnmarkskysten, blant annet i det samme området der Nussir ASA vil drive gruve.

Når dyrene er skilt, fraktes de til vinterbeitet litt nærmere Karasjok. Der blir de fram til våren. Da går ferden igjen til kysten av Finnmark.

Reinen beiter på mineraler

Områdene reinsdyrene i Nord-Norge beiter på er ikke bare viktige for reindriften.

Snø og lav skjuler store mengder kritiske mineraler som er viktige for Europas grønne skifte.

I dag kontrollerer Kina store deler av det globale mineralmarkedet. Det gjør europeiske regjeringer bekymret.

Idéen er å minske risikoen for å miste forsyning ved å gjenopplive gruvedrift på eget kontinent.

Spania, Portugal og Norden har de største kartlagte reservene av mineralene som Europa trenger.

Her i landet har regjeringen ønske om ny gruvedrift i form av «verdens mest bærekraftige mineralnæring».

Sametingspresident Silje Karine Muotka sier hun fikk en marerittaktig følelse første gang hun fikk se et kart over mineralressurser i Norge.

– De fleste mineralene var i reinbeiteområder, sier hun til Investigate Europe.

I 2021 hadde Norge rundt 250 000 tamrein, aller flest i Finnmark. Til sammenlikning er det rundt 800.000 kyr og rundt én million sauer i Norge.

Flere selskaper har fått letetillatelser etter mineraler i Kautokeino, Karasjok og Porsanger. Dette er store kommuner i areal, med mange kvadratkilometer utmark.

Hyttefelt, kraftlinjer og veibygging utfordrer reindriften fra før.

– Vi mister areal, bit for bit. Og kampen om det arealet som blir igjen, blir hardere, sier Utsi, som er jurist og sitter på fylkestinget i Finnmark for Samelista.

Han har kjempet lenge. Siden 2005 har gruveselskapet Nussir ASA jobbet for å starte uttak av kobber i Repparfjord, et område der Utsis rein beiter fra mai til oktober.

Reindriften har systematisk avvist alle avtaler med selskapet.

– Jeg var ikke villig til å grave min egen grav. Det grønne skiftet for oss er ikke noe annet enn grønn kolonialisering, sier han.

18 år og like langt

Etter en 10 år og 21 dager lang vei gjennom det norske byråkratiet, fikk Nussir i 2019 lov til å drive gruve.

En tysk kjempekunde var også i boks da sjefen i gruveselskapet sommeren 2021 dro på kaffebesøk til teltleiren til Natur og Ungdom.

De protesterte mot kobbergruva ved Repparfjorden med bannerne «Nei til dumping» og «Gi fjorden kjærlighet».

Både sjødeponi for gruveavfall og konsekvenser driften vil ha for reindriften, har vært diskutert i en årrekke.

Da Nussir fikk driftskonsesjon februar 2019, klaget Sametinget, reindriften, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Vest-Finnmark Jeger- og fiskarlag.

Et drøyt halvår senere stadfestet regjeringen sin beslutning: Jo, tiltaket vil kunne ha negative konsekvenser for reindrift, samisk kulturutøvelse og natur og miljø. Men de positive samfunnsøkonomiske virkningene veier tyngre.

Det formelle lå dermed tilsynelatende til rette for kobbergruve i Finnmark. Hvorfor er den da fremdeles ikke i gang? En detalj i driftskonsesjonen gir svaret: Nussir må bli enig med reindriften om avbøtende tiltak.

Men partene har ikke hatt formell kontakt på flere år.

«Made in China»

Ikke mange europeere kan finne Repparfjorden på et kart. Men gruveplanene der plasserer fjordarmen i Finnmark midt i et geopolitisk drama:

I 2035 skal alle biler i Europa være utslippsfrie og elektriske.

Hver elbil krever inntil 80 kilo kobber og store mengder andre mineraler til batterier og magneter.

Metallindustrien anslår at 60 prosent av behovet for mineraler fram mot 2050, vil komme fra transportbransjen.

Mineraler skaffes fra gruvedrift, som er omstridt og som europeiske land har flagget ut i flere tiår.

I dag er nordmenn og andre europeere storforbrukere av sjeldne jordarter og andre kritiske mineraler, men fullstendig avhengig av andre land for å få dem: Kina, Russland, Chile og Den demokratiske republikken Kongo.

Aller mest avhengig er Europa av Kina.

Dette ene landet er Europas kilde for over 90 prosent av sjeldne jordarter, gallium og magnesium.

Kina er verdens tredje største kobberprodusent og har dessuten foredlingsindustrien som Europa mangler.

Nussir er et av Norgeshistoriens mest omtalte og omdiskuterte gruveprosjekt. Kobberforekomstene under fjellet Nussir ved foten av Repparfjorden i Hammerfest kommune kan gjøre gruva til en av Europas største om den kommer i drift.

Gruva kan produsere 25.000 tonn kobber årlig, mener selskapet. Driften vil bli den mest bærekraftige verden har sett, ifølge Nussir.

Produksjonen skal gå på elektrisitet, ikke diesel. Nussir er en «nullutslipp-kobbergruve», heter det på selskapets hjemmeside.

Administrerende direktør Øystein Rushfeldt har frontet prosjektet fra dag én.

– Vi har gode nyheter å presentere til kapitalmarkedet, sa han til NRK i 2013.

Prøveboring viste at Nussir ikke bare var Norgeshistoriens største kobberfunn, men også i ferd med å nå «internasjonal størrelse». Nå måtte nasjonale myndigheter våkne og gi selskapet nødvendige tillatelser.

En lang vei å gå

Historien om kobbergruve-planene ved Repparfjorden kan være en realitetssjekk både for norske myndigheter og for regjeringer over hele Europa, som nå vil gjenopplive gruvedrift på europeisk jord og innføre hurtigspor i saksbehandlingen.

Bare mellom 40 og 50 gruver utvinner kritiske råmaterialer i EU/EØS-området i dag. Tre av dem ligger i Nord-Norge: En grafittgruve på Senja, en kvartsittgruve i Tana og et uttak av nefelinsyenitt på Stjernøya nord for Alta.

Til sammen finnes rundt 100 metallgruver i Europa. Sjefen i gruvebransjeorganisasjonen Euromines, Rolf Kuby, drømmer om å doble dette antallet.

Regjeringer og industrien har våknet til tung avhengighet av Kina for råmaterialer til nødvendig klima-omstilling. Frykten er at Kina kan bruke dette maktmiddelet til å lamme europeisk industri.

– Vi må bevise at det grønne skriftet ikke er Made in China, sier Kuby.

To ganger i fjor ble industrien minnet om at den er sårbar: Da Kina innførte eksportbegrensninger på gallium og germanium og senere varslet om restriksjoner på eksport av grafitt.

Overdreven avhengighet av strategiske materialer truer vår økonomiske og sosiale velferd og sikkerhet, sier Thierry Breton, EU-kommissær for det indre markedet, til Investigate Europe.

– Hvis vi er avhengige og Russland er i krig, eller Kina forbyr eksport, eller det er jordskjelv i Chile, kan vi få problemer.

Investigate Europe har kontaktet Kinas EU-delegasjon i Brussel med spørsmål rundt Kinas dominans, men har ikke fått svar.

Næringsminister Jan Christian Vestre deler ønsket om å gjenopplive gruvedriften og få mer kortreiste mineraler, også i Norge. Strategien som skal vise vei inn i nye gruveganger, presenterte han med vanlig begeistring før sommeren i fjor.

– Dette er en stor dag for mineralnasjonen Norge. Med denne strategien tar vi sats for å utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring, sa ministeren.

Ingen forhandlinger

– Dette startet på feil sted, sier Nils Mikkelsen Utsi. I 2014 meldte reinbeitedistriktet at forhandlinger om avbøtende tiltak ved Nussir-gruva mislyktes.

For Utsi er det ikke aktuelt å sette seg ned ved noe forhandlingsbord.

– Jeg er helt imot å inngå avtaler som bare har en kortsiktig økonomisk gevinst for oss, men som vil ødelegge grunnlaget for reindrift i området for neste generasjon. Hva andre reineiere i framtiden måtte mene, må de svare for. Men jeg ser det som helt urealistisk at distriktet skal komme til en avtale med Nussir nå, sier Utsi.

Det er stor fare for konflikt rundt gruveprosjekter framover hvis gruveinteressene ikke tar hensyn til samiske rettighetshavere, tror Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet.

Om samiske rettigheter avklares før gruvene utvikles, kan gruvedrift skje i områder som ikke er like viktige for reinbeitedistriktene. Og dem er det mange av, mener Gulowsen.

– Det hjelper ikke å snakke med folk hvis man ikke også utformer prosjektet slik at det ikke får enorme følger for rettighetshavere. Alternativet er å finne måter å kompensere dem på. Hvis dette ikke er mulig, blir det i alle fall avklart før man starter, sier Gulowsen.

Vil Norge og Sverige velge stein foran rein i årene framover? Kan de to interessene forenes? Eller kan samiske interesser stoppe regjeringenes store planer for massive uttak av mineraler?

Endeløst behov

Mineraler blir for 2000-tallet det olje var for 1900-tallet.

Uten grafitt, litium, kobolt, nikkel, sjeldne jordarter og mange andre råmaterialer ville du ikke hatt mobil, PC eller elbil. Ikke ville det vært mulig å bygge nye overføringskabler for strøm, bygge vindturbiner eller legge solceller på taket, heller.

Det anslåtte behovet for mineraler i Europa i 2050 er nesten ikke til å fatte: 35 ganger mer litium enn i dag, tre ganger mer kobolt, inntil 26 ganger mer sjeldne jordarter.

De neste 30 årene vil menneskeheten måtte ha mer gruvedrift enn noen gang på 70 000 år.

– Vi, 8 milliarder mennesker, kommer til å bruke mer metall enn de 108 milliardene som har levd før oss, skriver journalisten Guillaume Pitrón i boka Rare Metal Wars.

Hurtigspor kommer

Norge har forpliktet seg til å kutte klimagassutslipp. Innen 2030 skal utslippene ned med 55 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Dette betyr massiv elektrifisering av samfunnet. Det igjen betyr behov for mineraler – raskt.

Nå vil EU innføre hurtigspor for nødvendige tillatelser til å åpne gruver i Europa, noe gruveindustrien har ivret for.

Industrien har hatt enorm innflytelse på EUs lovforslag om kritiske råmaterialer ifølge miljøorganisasjonen Friends of the Earth, i Norge kjent som Naturvernforbundet.

Når det nå er vedtatt, blir det en bindende forordning som er EØS-relevant og dermed også vil gjelde i Norge.

Siden 2014 har lobbygrupper årlig brukt over 21 millioner euro, over 200 millioner kroner, og holdt nesten 1000 møter med beslutningstakere i EU. Lovforslaget har brast gjennom EU-systemet i rekordfart.

Mange av industriens ønsker kom med i loven, blant annet hurtigsporet. EU-kommisjonen foreslo å kjøre parallelle spor. Til slutt ble tidsfristen satt til to år og tre måneder.

Norske myndigheter vil også ha hurtigspor. Men to år er urealistisk raskt, ettersom gruvedrift i Norden ofte vil kreve rådslag med samiske interesser. Det trengs nok tid til å sette partene i stand til å gjennomføre reelle og effektive konsultasjoner, skrev regjeringen i sitt innspill til EUs forslag.

– Vi skal selvsagt fortsatt ha grundige prosesser knyttet til mineralvirksomhet her til lands, men det er nødvendig å effektivisere arbeidet. Derfor blir hurtigsporet viktig, sa næringsminister Jan Christian Vestre i 2022.

Bransjeorganisasjonen Norsk Bergindustri støttet et tak på to år, ifølge generalsekretær Anita Helene Hall, men la til at dette fortoner seg som «en utopi» i norsk sammenheng.

Sametingspresident Silje Karine Muotka frykter hurtigspor betyr overkjøring av samiske interesser.

– De nordiske statene spekulerer i å kjøre i gang store gruveprosjekt der folk ikke er rustet til å kunne ivareta sine interesser. Myndighetene har mer erfaring med rå makt enn med dialog og involvering for å få gjennom gruveprosjekter, hevder hun.

Ti år, ti statlige aktører

Ti statlige aktører var inne i bildet i alle årene det tok for Nussir å få nødvendige tillatelser, anslår Øystein Rushfeldt. I tillegg kom halvstatlige institusjoner, som Havforskningsinstituttet. Og Sametinget.

Regjeringen har lyttet til Nussir og andre i industrien som har bedt om en «one-stop-shop» – ett sentralt organ som håndterer alt, med parallelle prosesser.

Systemet for å behandle søknader om gruveprosjekter i Norge er «fryktelig rotete» og foregår i ulogisk rekkefølge, mener Miljøvernforbundet.

– En kommune åpner en gruve kanskje én gang i løpet av hundre år, men i hele Norge etableres det kanskje en håndfull. Vi må bygge kompetanse om ulike typer deponi, om tilbakefylling, om sikkerhet, om veibygging og om konsekvenser for samfunnet. Alt bør håndteres i ett organ som alle vet de skal gå til hvis de vil utvikle en gruve, sier Truls Gulowsen.

Vestlandsfirma har festekontrakt

Reindriften er ikke den eneste humpen i veien for gruveplanene i Repparfjord: Finnmarkseiendommen (FeFo) eier grunnen som Nussir vil bruke til gruvedrift. Store deler av området er utleid til selskapet Repparfjord Eiendom.

Festekontrakten går til 2030, men er i prinsippet evigvarende, opplyser FeFo til Investigate Europe.

Det er ingen formell dialog mellom partene, sier Hugo Birkeland-Sleire, daglig leder i Repparfjord Eiendom, som driver pukkverket i området.

– Vi er ikke negative til Nussir. Men vi har brukt mye tid på dette prosjektet uten å komme noen vei. Skal Nussir ha bruksrett i området, må de forplikte seg, sier Birkeland-Sleire.

Han understreker at selskapet skal ha betalt hvis Nussir vil starte gruvedrift.

Nussir-direktør Øystein Rushfeldt vil ikke uttale seg om status i forholdet til Repparfjord Eiendom, men sier det har vært løpende kontakt mellom partene siden 2009.

Reindriften vil han svært gjerne komme til enighet med, sier han.

Nussir-direktøren husker «mange og lange diskusjoner med Sametinget» i flere år fra starten i 2009. Sameksistens er fullt mulig, mener Rushfeldt fortsatt, og viser til at det i dag allerede er pukkverk i beiteområdet for rein.

– Vi skal ikke etablere oss inne i beiteområdene til reindriftssamer, vi skal ikke bygge nye veier. Vi skal inn med underjordsdrift. Fjellet Nussir vil fremdeles være intakt, sier han.

Rev i stykker avtale

I 2010 inngikk Sametinget, da styrt av Arbeiderpartiet, en intensjonsavtale med Nussir. Dette skjedde etter at de folkevalgte hadde satt foten ned for regjeringens nye minerallov.

Avtalen mellom Nussir og Sametinget betød at partene skulle forhandle om en eventuell søknad.

Men i 2013 overtok Norske Samers Riksforbund presidentstolen i Sametinget. Dialogen mellom Sametinget og Nussir ble mer og mer sporadisk. I 2016 vedtok de folkevalgte å gå imot alle gruveplanene i Repparfjord.

Det toppet seg i mars 2016. Da gikk Beaska Niillas fra Norske Samers Riksforbund på talerstolen og rev intensjonsavtalen i stykker.

Selskapet kan søke Nærings- og fiskeridepartementet om ekspropriasjon. Men en ekspropriasjonssak vil høyst sannsynlig føre til nye, lange runder i minst to rettsinstanser.

Høyesteretts avgjørelse fra 2021 om at vindkraftanleggene på Fosen er i strid med FNs konvensjon 27 om sivile og politiske rettigheter, vil også kunne ha betydning for en rettstvist om land og areal i Repparfjord:

Fosen-dommen vil få betydning for rettspraksis i andre saker om inngrep i samiske områder, mener Kirsti Strøm Bull, professor emerita ved Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.

Ekspropriasjon er ikke noe Nussir vurderer, ifølge Øystein Rushfeldt.

Storkunde trakk seg

Gruvedrift tar ikke bare lang tid å få grønt lys for. Det er også dyrt, og risikovillig kapital til slik omstridt industri er vanskelig å finne. Nussir trenger mellom én og 2 milliarder kroner for å komme i gang, anslår Rushfeldt.

Fra 2020 hadde selskapet en intensjonsavtale med kjempekunden Aurubis, som forpliktet seg til å kjøpe kobber verdt 10 milliarder kroner.

Men i august 2021, etter at gruvemotstandere hadde campet rundt leirbål i grasbakker langs Repparfjorden i to måneder, trakk det tyske kobberselskapet seg fra kontrakten.

«Enkelte sosiale aspekter må tas mer hensyn til», het det i Aurubis’ begrunnelse.

Sametingsledelsen noterte seg en stor seier.

– Det er et tankekors at et multinasjonalt selskap og en av verdens største kobberprodusenter trekker seg fra et gruveprosjekt som regjeringen har godkjent, fordi de ser at det kommer i konflikt med urfolksvernet i menneskerettighetene, sa daværende sametingsråd Silje Karine Muotka.

Rushfeldt vil ikke kommentere storkundens kalde føtter.

– Vi har et av de reneste kobberkonsentratene i verden. Å selge det er ikke noe problem, sier han.

En sein oppvåkning

EU og nasjonale myndigheter over hele Europa tråkket hardt på gassen for å få vedtatt Critical Raw Materials Act.

Lenge var avhengigheten av Kina ikke sett på som noe stort problem. Utflagging av gruvedrift og mineralforedling til land der det er billigere å produsere lønnet seg for næringslivet, og vi forbrukere fikk dingsene vi ønsket oss.

Barnearbeid i koboltgruver i Kongo var kjent, i likhet med giftig forurensning i Kina. Men dette skjedde langt borte.

Da Russland invaderte Ukraina i februar i fjor, bråvåknet Tyskland og andre EU-land som var helt avhengige av russisk gass.

I 2030 kan Europa være like avhengig av litiumbatterier og brenselceller fra Kina, advarte den spanske regjeringen sine kolleger før EU-toppmøtet i fjor.

Ettersom EU ser på et stadig mektigere Kina som en «systemisk rival», er de fleste nå enige om at denne avhengigheten utgjør en stor forsyningsrisiko.

«Flere må leve som oss»

Mineralene lar seg ikke flytte bort fra reinbeiteområder, erkjenner Silje Karine Muotka. Men gruvedrift er også verdispørsmål, påpeker sametingspresidenten.

– Spørsmålet er om man bruker disse mineralene klokt nok. Det grønne skiftet kan ikke være et skifte for å vedlikeholde en levemåte som ikke er bærekraftig. Mye taler for at vi må ta dramatiske valg og finne andre måter å leve våre liv på.

– Hva sier du til påstander om at samer ikke er opptatt av det grønne skiftet?

– Samene er opptatt av å hindre klimakrise. Vi vil sikre naturmangfoldet, og vi vil kunne videreføre bærekraftige levemåter. Det høres kanskje litt forenklet ut, men flere må faktisk leve som oss, sier Muotka.

Men dyp livsstilsendring i stedet for ny industri, som også miljøaktivister argumenterer for i det grønne skiftet, står ikke høyt på dagsordenen, verken i bilindustrien, i EU eller i regjeringskontorene i Oslo.

«Kan ikke leve av luft og kjærlighet»

Heller ikke det samiske samfunnet er samstemt om gruvedrift. Nesten hver femte samiske velger stemte i 2021 på Nordkalottfolket, som vil vurdere ethvert gruveprosjekt for seg.

– Det er helt feil å si på generelt grunnlag at vi ikke har mer areal å gi. Vi må ha arbeidsplasser. Vi må bidra inn i det grønne skiftet. Vi er verken for eller imot gruver på prinsipielt grunnlag, sier Toril Bakken Kåven, parlamentarisk leder.

Nordkalottfolket landet på nei til gruvedrift i Repparfjord. Ikke på grunn av reindriften, men av hensyn til følgene gruveavfall har for miljøet i fjorden.

– I ett område kan det være gode beiteområder. Der kan det være vanskelig å etablere gruver. Andre steder er det ikke så gode beiteområder. Der kan man se for seg industri. De fleste samer lever ikke av reindrift. Samiske samfunn kan ikke leve av luft og kjærlighet, sier Kåven.

EUs arbeid med Critical Raw Material Act bekymrer de nordiske sametingene.

I juni i fjor minnet tre sametingspresidenter fra Norge, Sverige og Finland-EU om at EU i sin arktiske strategi fra 2021 har lovet å respektere og ta hensyn til urfolks rettigheter:

«Vi er kritiske til at den foreslåtte loven vil føre til at strategiske prosjekter vil ha tilgang til finansiell støtte og kortere saksbehandlingstid», skrev sametingspresidentene.

Svaret fra EU kom etter to måneder:

«Det vil være vesentlig å forene behovet for kritiske råvarer knyttet til Europas grønne og digitale skifte med rettigheter og interesser til alle berørte grupper og folk.»

Ødelegge natur for å redde verden

Nils Mikkelsen Utsi har overført reinflokken til sin sønn Jon Áilu.

I generasjoner har familien holdt den nomadiske tradisjonen i hevd.

Fra mai til oktober er fjellene i Repparfjord-området et viktig beiteområde.

Men sameksistens mellom gruvenæringen og reindriftssamer er umulig, mener Utsi.

– I stedet for seigpiningen som nå foregår, må man bare være ærlig og si at Norge ikke vil ha reindrift. Myndighetene må legge ned næringen, kjapt og enkelt. Ellers må man innføre et system med politisk kvotering av energi- og mineralforbruk, sier han.

Men Utsi er som andre i det norske samfunnet.

Han snakker i mobiltelefon. Den inneholder nikkel, litium og kobolt.

Han skriver på PC som inneholder kobber, kobolt og aluminium. Strømmen til huset hans i Alta kommer via strømledninger av kobber.

– Jeg sier ikke at reindriften ikke har behov for disse mineralene, sier Utsi.

– Men folk trenger ikke tre-fire PC-er og telefoner hver. Jeg tror mange klarer seg godt med veldig mye mindre. Det er en logisk kortslutning å ødelegge naturen for å redde verden. Jeg får ikke dette til å gå opp.