Nærmere hundre år siden barna lærte samisk. Nå har det snudd.

Det er lenge siden barna lærte samisk som morsmål på Hinnøya i Nordland. Det siste tiåret har flere familier gjenvunnet språket.

Peder og Máret Rávdná Buljo

I trebarnsfamilien til Peder og Máret Rávdná Buljo foregår all prat på samisk.

Foto: Simon Piera Paulsen / NRK

– Borramuš! Boahtti boradit, roper Máret Rávdná Buljo (38) i ytterdøra.

Barna, to gutter på syv og ni år, er ute på gårdsplassen å leker. Middagen er servert, formidler hun til barna på samisk.

Men slik har det ikke alltid vært.

– Nå har vi jo barn med samisk som morsmål. Og det har ikke skjedd på Hinnøya på lang, lang tid. Det er sikkert 80-90 år siden sist barna lærte samisk, forklarer ektemannen Peder Buljo (38).

For noen få år siden kjøpte reindriftsfamilien en gård med turistsenter på Kåringen i Lødingen kommune i Nordland. Der har de etablert et reinslakteri i samarbeid med andre samer i området.

Reindriftsfamilien i Kåringen

Barna til Peder og Máret Rávdná Buljo foretrekker å prate samisk.

Foto: Simon Piera Paulsen / NRK

Helomvending

Det siste tiåret for reindriftssamene på Hinnøya i Nordland har vært helt unikt. Så sent som på midten av 2000-tallet foregikk fremdeles nesten alle samtaler på norsk.

– Det eneste vi lærte som barn var stedsnavn og reindriftsord som for eksempel alder på reinen, utseende og farger. Da var det bare enkelte eldre i miljøet vårt som behersket samisk, forklarer barnefaren.

Men nå har de klart å gjøre en helomvending og prater bare samisk.

– Jeg føler at vi har kommet kjempelangt på vei, sier Peder og stråler av stolthet.

Nå begynner vi faktisk å komme opp i 15-20 personer som prater samisk. Det er kjempebra, og der ser lyst ut for de neste generasjonene.

Peder Buljo
Reinkalvsalat

Dagens middag for trebarnsfamilien er salat av en nyslaktet reinkalv.

Foto: Simon Piera Paulsen / NRK

Skolen reddet språket

Den språklige redningen for Peder Buljo ble en sameskole noen timer unna.

– Da jeg var 14 år fikk jeg begynne på en samisk skole i Målselv hvor jeg bodde på internat. Etter tre år der behersket jeg samisk veldig bra.

Spesielt første skoletime minnes han godt.

– Dát lea sámi skuvla ja dáppe mii sámástit, sa læreren. På norsk betyr det at dette er en sameskole og her skal vi prate samisk.

– Da skjønte jeg ganske fort at jeg måtte lære meg språket. Etter et år klarte jeg å kommunisere, sier Peder med et bredt smil om munnen.

– Ikke farlig lengre

Da han kom hjem i helgene og i ferier begynte plutselig de eldre samene å prate samisk til ham.

– Bestemor pratet på samisk om leksene mine. Det ble mer trygt med samisk og mer interessant. Det var ikke så farlig lengre.

– En del eldre personer kunne komme til meg fordi de hadde hørt at jeg gikk på sameskolen. Nå kunne de virkelig få utfolde seg med morsmålet sitt.

Samiske klær hos familie i Kåringen i Lødingen

I yttergangen henger disse klærne klar til bruk når barna skal ut å leke.

Kjærligheten også en redning

Året er 2004 og de fleste samene i området prater norsk seg i mellom. Men så møtte Peder sin utkårede, Máret Rávdná, som har samisk som morsmål.

I 2006 gifter de seg og Máret Rávdná flytter til Kåringen i Lødingen sammen med Peder.

– Jeg og Máret Rávdná pratet fra begynnelsen av bare på samisk oss imellom. Vi forsøkte oss på norsk en gang, men det ble helt unaturlig. Etterhvert har vi også fått tre barn. Så hjemme prater vi bare på samisk.

Også søsknene hans traff livsledsagere som er samisktalende.

– Da er det helt naturlig at vi alle kommuniserer på samisk. Når barna prater samisk seg imellom, hvorfor skal vi da prate norsk?

Må leve med samisk språk

Men å ta tilbake språket må gjøres skrittvis, mener Máret Rávdná.

– Det er veldig mye følelser i bildet.

– Med min sterke samiske bakgrunn fra Finnmark føler jeg at jeg må være hensynsfull for å ikke bli for overivrig.

Men hun må ha samisk språk rundt seg for å trives i hverdagen.

– For meg har det vært veldig viktig å få prate og høre samisk siden jeg flyttet fra Kautokeino, hvor samisk er majoritetsspråket, til et område hvor det samiske nesten ikke høres.

Må være konsekvent

Peder har en holdning om at man må være konsekvent.

– Når det er noen som forstår samisk så må jeg velge å prate samisk til dem. Selv om det er norskspråklige til stede så må vi tørre å synliggjøre samisken og forhøye verdien.

– Samisken skal jo høres. Det skal ikke være stilt. Dersom man sitter tre samiskspråklige sammen og det kommer en norskspråklig, så må vi ikke slå over til norsk, for da taper vi.

Utfordrende i skolen

Men det er fremdeles en vei å gå før alt er i boks. Spesielt i skoler og barnehager er det lite samisk.

– Det er egentlig håpløst, sier en fortvilt Máret Rávdná.

– Selv har jeg vært samisklærer i to år, men jeg har jo ikke lærerutdannelse. Egentlig har jeg ikke tid til å være lærer heller, men når jeg må...

For tiden er hun hjemme med et lite barn. Dermed ble skolen plutselig uten samisklærer.

For å si det sånn. Samiskundervisningen frem til i vår gikk ut på å fargelegge samisk flagg til samisk nasjonaldag.

Máret Rávdná Buljo

– Hva med språkundervisning?

– Nei. Ikke når jeg ikke har kapasitet til å undervise. Men nå etter påske fikk de fjernundervisning, forklarer trebarnsmoren.

Og det samiske burde være mer synlig på skolen.

– De burde i hvert fall ha samiske ting i skolehverdagen. For eksempel bilder på veggene, utstillinger og leker, slik at det blir mer synlig.

Må sende barna på internatskole

Det er ikke mulig å gi barna et helhetlig samisk språktilbud i Lødingen, mener foreldreparet. Løsningen er sameskolen i Målselv som Peder selv gikk på som barn.

– Vi har søkt plass på sameskolen 2,5 timer unna selv om barna må bo på internat. Så vi må velge mellom to onder.

Máret Rávdná Buljo