Kronikk: De kjemper mot «den sorte slangen»

To slitne forskere ankommer Standing Rock, Nord-Dakota i USA, åstedet for en massiv aksjon mot utbygging av en oljerørledning.

Det lokale Sioux-folket hevder at den statlige godkjenningen av prosjektet er ugyldig, fordi de ikke ble konsultert.

Konsekvensene av en lekkasje vil være katastrofal for drikkevannet i området, og røret i og for seg vil ødelegge hellige steder, muligens også gravsteder.

Tusenvis av mennesker

Førsteinntrykket er overveldende.

Her er hundrevis av tipier, telt og bålplasser, minst 3000 mennesker, og flere trommer, bannere og urfolksflagg enn vi noensinne har sett samlet på et sted.

Vi landet seinere på anslagsvis 300 flagg, deriblant det samiske, satt opp i lange rekker som symbolsk og konkret innrammer protesten og de folkene som står samlet om den.

Fem dager seinere er vi stadig overveldet, forhåpentligvis litt klokere, og overbeviste om at dette er stort. Flaggene alene sier noe om størrelse og omfang.

Mange har referert til Standing Rock som den største urfolkssamlingen det siste århundret. Vi mener det må dreie seg om den største noensinne.

• Les også: På tur til Nord-Dakota: – Standing Rock-folket trenger all støtte de kan få

Beskyttere av Moder Jord

Mykay kom for tre uker siden og bidrar med erfaringer fra en stadig pågående protest på Hawaii, knyttet til et planlagt teleskop på det hellige fjellet Mauna Kea. I likhet med mange av Standing Rock-demonstrantene har han startet forberedelsene til en lang og kald vinter.

Vi er «protectors not protesters», korrigerte han oss i en av våre samtaler. Beskyttere av dette konkrete stykket land og beskyttere av Moder Jord.

Beskytterne kommer fra hele verden.

Dette er «indigeneous people united», sa en ung samisk kvinne den kvelden vi ankom. Det gjorde hun fra hovedleirens scene, der en jevn strøm av nykommere presenterer seg og ønskes velkommen.

De står samlet bak kravet om å stoppe «the black snake» (oljerøret), og de er opptatt av solidaritet, miljøvern- og urfolksrettigheter.

Global bevegelse

Det finnes en bevissthet om at dette er historisk, at det er begynnelsen på en global bevegelse, tuftet på miljøvern og rettigheter. Sett fra min nordlige posisjon minner det om Alta-saken, men på et globalt nivå.

Folk står samlet om en sak. De bor sammen, lærer om og av hverandre, utvikler nye nettverk og fellesskap, og kan slik på sikt – som i kjølvannet av Alta-opprøret og Mauna Kea – tenkes å stå sterkere, og da uavhengig om oljerøret bygges. Hvorvidt det skjer er et åpent spørsmål.

Det tas i disse dager stilling til konsultasjonsspørsmålet. Juridisk kan det i neste omgang handle om hellige steder (som juridisk står relativt svakt i USA) og vern av gravsteder (der lovgivningen er langt sterkere).

• Les også: – Deres kamp er vår kamp

Religiøs dimensjon

Ved siden av det historiske momentumet, er den religiøse dimensjonen det mest slående ved Standing Rock, slik vi opplevde protestene, leiren og dagliglivet. Allerede plakatene ved inngangen markerer denne dimensjonen.

Leirens grunnregler, nedfelt på plakater rundt omkring på området, viser til bønn, seremonier og det hellige:

• «Water is sacred»
• «We are peaceful and prayerful»
• «This is a ceremony, act accordingly».

Det samme gjelder for nær sagt alt vi hørte av taler og presentasjoner, og for slagord og bannere på aksjonene.

YouTubes fra den siste tidens aksjoner viser demonstranter som ber for og foran politi og arbeidere fra oljerørfirmaet.

Leirens «Red warrior»-gruppering innleder kommentarfeltet til sin video fra 5. oktober med: «Aksjon-karavanen underveis for å be på de aktive arbeidsfeltene møtes her av pansrede biler og bevæpnet personell.»

• Les også: Feiret midlertidig stans av oljerørledning i Sioux-område

Religion er fellesspråket

Så hva betyr det – at dette er bønn, at vann er hellig, og hvorfor snakker man så mye om det?

På et nivå handler det om at religiøst språk er innarbeidet i amerikanske urfolkssammenhenger. Folk forventer referanser til Gud, Tatanka og det hellige, og er vant til å delta i seremonier og bønner.

På et annet nivå handler det om det vi i et pågående forskningsprosjekt har kalt en globaliserende urfolksdiskurs, knyttet til religiøst relaterte måter å snakke om det å være urfolk, i lokale sammenhenger, og ikke minst i internasjonale kontekster – i møter med andre urfolk.

Slike møter forutsetter eksistensen av et fellesspråk, og det forutsetter oversettelse eller oppskalering av det lokale. Religion er egnet for nettopp det, og da på flere måter.

Dels så finnes det allerede et etablert urfolksvokabular; harmoni med naturen, healing og holisme, urtid og åndelighet, sjamanisme og animisme osv. I tillegg er fenomener som bønn og seremoni gjenkjennelige i og for seg.

Når urfolksrepresentanter ved Standing Rock ber på sine lokale språk vil ordene for mange av tilhørerne være uforståelige, men de gjenkjenner selve formen; at det er en bønn, og derved fordrer ærbødighet og respekt.

«Det hellige» bidrar til en særlig innramming av det det viser til. At vann er hellig betyr blant annet at det tas av forhandlingsbordet, i dette tilfellet at kravet om å stoppe «den sorte slangen» er ufravikelig.

Den lille og den store kampen

Det er samtidig en markering av dette anliggendet som avgjørende viktig, som dypt forankret i det man er og står for, som hevet over nivået for politikk og meningsutveksling, og som endelig – i betydningen vi-gir-aldri-opp.

Typisk for det religiøse språket ved Standing Rock er også at det veksler mellom det lokale og det globale, her og nå, og fortid og fremtid. Demonstrantene kjemper for en konkret, avgrenset sak, og de kjemper for Moder Jord og menneskehetens fremtid.

Den lille og den store kampen flettes slik sammen, samtidig som fremtiden forankres i fortidens tradisjoner. Noen av talerne snakket i mytologiske vendinger om disse tingene. Muntlige tradisjoner forteller om et møte mellom den søramerikanske kondoren og ørna (et symbol for nordamerikanske indianere).

Ifølge flere av talerne er det det som nå skjer; en samling av verdens urfolk, for å bekjempe «den sorte slangen».