Den varslede tragedien

Kollapsen i reindrifta er speilbilde av mislykket selvstyre. Samtidig har ulike regjeringer unnlatt å gripe inn for å unngå havariet. Dermed har kynismen og grådigheten fått fritt spillerom på vidda.

Reindød på Finnmarksvidda

I noen områder i Finnmark dør reinen.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

NRK har de siste ukene dokumentert at reindriftsnæringen i deler av Finnmark står på kanten av stupet . Reintallet har økt kraftig, og slaktevektene i mange distrikter er alarmerende lave. Noen steder dør dyrene.

Torsdag kommer landbruksminister Lars Peder Brekk til Karasjok for å møte representanter fra næringen.

Mange reindriftssamer innrømmer at situasjonen er dramatisk.

– Reindriften har vært igjennom mange kriser, men har alltid kommet seg opp. Nå er det verre. For meg virker det som skjer nå, som verdens ende, sa reineier og sametingsrepresentant Mathis Nilsen Eira (NSR) fra Sametingets talerstol 30. november i år.

Selvstyrt kollaps?

Landbruksministere fra sju ulike regjeringer har hatt det øverste ansvaret for næringen. Alle har i løpet av de 20 siste årene uttrykt stor bekymring for utviklingen. Likevel går det mot «verdens ende».

Etter at den nye reindriftsloven trådte i kraft sommeren 2007, har ordet selvstyre ofte blitt brukt. Enkelte synes å mene at dette er noe nytt, men faktum er at det også før 2007 var stor grad av selvstyre. I dag ser alle resultatene av dette.

Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) har selv utformet politikken gjennom direkte forhandlinger med regjeringen. Siden år 2000 har NRL-lederne Aslak J. Eira og Nils Henrik Sara vært spydspissene i dette arbeidet.

Aslak J. Eira

Aslak J. Eira.

Foto: Katri Somby
Nils Henrik Sara

Nils Henrik Sara.

Foto: Eilif Aslaksen / NRK
Ellen Inga O. Hætta

Ellen Inga O. Hætta.

Foto: Eilif Aslaksen / NRK

Reindriftssjef Ellen Inga O. Hætta - same fra den største reindriftskommunen i Norge - har hatt det daglige ansvaret for å følge opp.

Sametinget har oppnevnt medlemmer til de øverste styringsorganene (områdestyrene og Reindriftsstyret). Sametinget har også årlig behandlet reindriftsavtalen.

Distriktsstyrene hvor reineierne selv råder, har i stor grad kunne styre utviklingen lokalt.

Alt dette har vært i tråd med politikken regjeringen la til grunn allerede i 1992 gjennom stortingsmeldingen «En bærekraftig reindrift» hvor det blant annet heter:

«Bare gjennom et aktivt engasjement og større ansvar lokalt, i reinbeitedistriktene, kan næringen utvikles i en mer bærekraftig retning.»

Sterkere enn Stortinget

Mange distrikter i Kautokeino og i Karasjok ligger i dag langt unna det som kan karakteriseres som bærekraftig reindrift. Det har ikke hjulpet at landets øverste myndighet - Stortinget - har krevd endringer for å unngå havari og kollaps.

Selvstyret hvor NRL, reindriftssjefen og reineiere fra disse områdene har vært sentrale, har vært sterkere enn selveste Stortinget.

Reindriftssjef Ellen Inga O. Hætta har undertegnet sju av de åtte siste Ressursregnskap for reindriftsnæringene. Hver eneste gang har hun skrevet følgende:

«Reindriftsloven og Stortingets årlige behandling av Reindriftsavtalen er de viktigste virkemidlene for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken.»

Stortinget - løven

Stortinget.

Foto: Eilif Aslaksen / NRK

Alle som bryr seg om å lese disse regnskapene, vil raskt oppdage at reindriftssjefen stort sett har kopiert innholdet fra det ene året til det andre.

Ikke oppnådd noe

Etter grundigere lesning er det likevel lett å se at setningen over bare er en tom frase.

Sifrene som blant annet viser antall rein, slaktevekter, produksjon og tap av dyr, forteller at hun som har hatt det daglige ansvaret med å følge opp målene og retninglinjene, ikke har vært i nærheten av Stortingets krav.

I løpet av årene som reindriftssjef, har ikke Ellen Inga O. Hætta oppnådd noe som helst.

Hun skulle blant annet følge opp vedtaket som Reindriftsstyret fattet i 2002 om et øvre reintall på 64.300 i Vest-Finnmark. Istedenfor reduksjon ble det kraftig økning. Fortsatt lurer Riksrevisjonen på hvordan dette er mulig, og varslet nye undersøkelser.

Leser man videre i regnskapene fra 2001-2002 til 2008-2009, oppdager man imidlertid at Hætta har forsøkt. Hun tok initiativ til at reineiere blant annet fra hjemkommunen Kautokeino, ble invitert til å fastsette grenser for områdene de ulike siidaene kunne beite. Noen år før dette var reineierne selv med i utredninger om grensene.

Dette arbeidet endte også med fiasko uten at Hætta alene må bære ansvaret. I dag krangler fortsatt siidaene flere steder om hvor grensene går, og rettsgrunnlaget i forhold til beitene er fortsatt i det blå.

Posisjonering = mer rein

Reineierne skulle nemlig selv komme til enighet om hvor reinflokkene deres kunne beite om vinteren. Formelt ble dette beskrevet som «rammebetingelser». Reineierne skulle være «sentrale premissleverandører» som reindriftssjefen skrev i 2005-2006.

Det ble verken enighet eller avtaler.

Året etter (2006-2007) konkluderer Hætta:

«Så langt har det vært vanskelig å få til slike avtaler. Noe av dette skyldes fokus på rettigheter i næringen og ikke minst et ønske om å posisjonere seg ved fordeling av beiter.»

Det var her reineierne tok selvstyre utover målene og retningslinjene til Stortinget og reindriftslovens målsetning om bærekraftig reindrift. De lot flokkene vokse med vilje for å være sterkest mulig rustet til fordelingen av vinterbeitene.

Det var dette som ble karakterisert som posisjonering.

Ingen kultur for intern regulering

Både Aslak J. Eira og Nils Henrik Sara som har styrt NRL gjennom hele 2000-tallet, må ha kjent til tankegangen til sine kolleger. Likevel grep de ikke inn.

Stilltiende aksepterte de at reintallet gikk opp fordi reineierne ikke slaktet. De la skylda på slakteriene. Sara innrømmet imidlertid nylig at reineierne bevisst hadde posisjonert seg med tanke på reduksjonskravet som ville komme.

I en periode vikarierte Johan Ingvald Hætta som reindriftssjef mens Ellen Inga O. Hætta var statssekretær. Vikaren mente markedsforholdene bare kunne forklare en mindre del av det moderate slakteuttaket i Finnmark.

«Dette viser at distriktene ikke har utviklet en kultur for intern regulering av reintallet.», skrev Johan Ingvald Hætta i ressursregnskapet for 2003-2004.

Den nye loven åpner nettopp for en intern regulering av reintallet. Dette er en del av selvstyret. Likevel mener mange reineiere i Karasjok og Kautokeino at de ikke kan bestemme hvor mange rein naboen skal ha.

Død rein i Vest Finnmark

Mange frykter en omfattende reindød kommende vinter.

Foto: NRK

Argumentet som gjentas, er at de ikke kan ta ansvaret for noe myndighetene ikke har maktet i løpet av 20 år.

Da er det grunn til å spørre hvordan mange reineiere kunne ta ansvaret for å øke reinflokken. Derfor bør det også kunne være mulig å ta ansvaret den andre veien, nemlig å redusere for å gi dyrene sine bedre livsgrunnlag.

Kjempet for loven

Både Aslak J. Eira og Nils Henrik Sara har på vegne av alle reindriftssamene kjempet fram en lov som gir dem denne rettigheten.

Hvis det nå derimot skulle vise seg at NRL-medlemmene ikke vil ta dette ansvaret, er det også grunn til å spørre om Eira og Sara har svevd i sin egen verden? Og hvis fotfolket i NRL nå mener at de har fått en lov som ikke er til å leve med; hvorfor sa de ikke i fra gjennom organisasjonen sin for lenge siden?

At sametingspresidenten og reindriftspolitiske talspersoner på Sametinget nå ber om strakstiltak for å løse en katastrofe som har vært varslet i mange år, viser at Sametinget tidligere ikke har forstått og sett utviklingen.

Rovbeiting

I både Kautokeino og Karasjok jobber mange reindriftssamer hver eneste dag for å klare seg best mulig. Målrettet slakting har gitt gode resultater. Enkelte av disse utsettes imidlertid for rovbeiting. For mange år siden beskrev advokat John Jonassen som selv kommer fra reindrifta, forholdene slik:

«Mens overbeiting på eget område bare er til skade, vil tilsvarende rovdrift på andres områder gi gevinst på flere måter. For det første sparer man egne beiter. For det andre vil rovbeitingen skade og svekke konkurrerende grupper.»

Dette er i aller høyeste grad situasjonen også i dag. Resultatet er dyr på sultegrensen, og ikke minst økende fare for alvorlige konflikter mellom reindriftssamene. Dette kan kalles for «allmenningens tragedie».

Gunhild Øyangen

Gunhild Øyangen (Ap).

Foto: Ness, Rune Petter / SCANPIX
Dag Terje Andersen

Dag Terje Andersen (Ap).

Foto: Piera Balto / NRK
Fylkesmann Kåre Gjønnes

Kåre Gjønnes (KrF).

Foto: Eeg, Jon / SCANPIX
Bjarne Håkon Hanssen

Bjarne Håkon Hanssen (Ap).

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX
Lars Sponheim

Lars Sponheim (V).

Foto: Hommedal, Marit / SCANPIX
Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen

Terje Riis-Johansen (Sp).

Foto: Torbjørn Tandberg
Lars Peder Brekk

Lars Peder Brekk (Sp).

Foto: Junge, Heiko / SCANPIX

Reineiere som står fram offentlig og beskriver slike forhold, bør få en ærespris av NRL fordi dette skaper debatt og grunnlag for bedring. Dessverre utsettes enkelte for trusler fra andre utøvere som fortsatt ser mulighetene i «allmenningens tradegie».

Venter på ministeren

Nå venter alle på at landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) kommer til Finnmark. Hvilke grep mannen som har det øverste ansvaret for reindrifta i Norge, foretar seg, venter mange spent på.

Han sa til NRK for halvannen uke siden at han var lei ansvarsfraskrivelsen. Brekk sa til og med at «jeg blir sint».

Det store spørsmålet blir dermed; hva skal Brekk gjøre som de andre ministrene før ham, ikke har klart.

Siden 1990 har Norge hatt sju landbruksministre. Samtlige har fått klare og alvorlige meldinger fra Stortinget om å styre reindrifta slik at den blir bærekraftig på alle måter.

Gunhild Øyangen (Ap), Dag Terje Andersen (Ap), Kåre Gjønnes (KrF), Bjarne Håkon Hanssen (Ap), Lars Sponheim (V), Terje Riis-Johansen (Sp) og Lars Peder Brekk (Sp) har alle tapt kampen og sviktet Stortinget.

En ting har de mest kyniske og grådige på vidda lært seg i løpet av årene: Det er ingen grunn til å frykte trusler om sanksjoner og tvangstiltak fra ministrene. Disse er aldri blitt gjennomført.

Derfor kan blant annet et distrikt tillate seg å vokse utover hele vidda og ødelegge eksistensgrunnlaget for andre reineiere i nabodistriktene uten å engste seg for konsekvenser. Staten åpner til og med pengebingen for å betale skadene utøverne er ansvarlige for i en annen stat.

Kan bli blodig

Den overordnede statlige styringen hvor hundrevis av millioner kroner er brukt, har vært feilslått. Forsøkene på reguleringer har mislykkes, og kombinert med en handlingslammet Reindriftsforvaltning, har dette lagt til rette for en innbyrdes kamp mellom reineierne. Den sterkes rett fører i dag til at alle lider.

Nå skal de store og små på vidda bli enige om hvem som skal slakte mest dyr. Det kan bli blodig.

Mange års problemer skal løses i løpet av kort tid. Utfordringene er ikke nye. I arbeidet med denne kommentaren kom jeg over en nyhetsartikkel jeg skrev for nøyaktig 23 år siden om innføringen av tvangstelling av reinflokkene.

Veteranen jeg intervjuet i 1987, ville være anonym. I likhet med mange av dagens utøvere fryktet han «selvjustisen» på vidda. I alle fall sa han følgende:

«Politikken de største og rikeste reineierne fører er usolidarisk og kynisk. Om det blir en hard vinter, vil de også miste adskillig med dyr, men det bryr de seg lite om. Flokken vil likevel være stor. Men de minste faller ut og står på bar bakke.»

I dag kan man spørre om det er denne typen selvstyre samfunnet vil ha?