Ribbet for tillit eller gir blaffen?

Stikkordsmessig kan reindriftssjef Ellen Inga O. Hættas karriere oppsummeres slik - i alle fall deler av den.

Nylig skrev en av landets fremtredende reindriftspolitikere et åpent brev til Landbruks- og matdepartementet. Ellinor Guttorm Utsis brev kan tolkes som uttrykk for mistillit mot den daglige forvaltningen og styringen av reindrifta.

Reindrifta betegnes ofte som en bærer av samisk kultur. Staten bevilger omlag 100 millioner kroner hvert år gjennom reindriftsavtalen til næringen, men langt i fra alt er såre vel.

Suser bort med vinden

Brevet tar nok ikke nattesøvnen fra landbruksministeren og toppbyråkratene som styrer reindriftsnæringen. Der er policyen ofte at eventuelle kritikkverdige forhold suser bort med vinden over vidda - og til slutt stilner det.

Guttorm Utsis brev bør likevel få landbruksministeren - og Stortinget - til å se nærmere på situasjonen i Reindriftsforvaltningen. Det finnes tilstrekkelig dokumenter - både offenlige og slike som er unntatt offentlighet - til å danne seg et tydelig bilde.

Likevel er det ganske åpenbart at landbruksministeren har full tillit til personen som leder og forvalter myndighetenes reindriftspolitikk. Ellen Inga O. Hætta sitter trygt - uansett hva som måtte skje og hva hun måtte bidra til.

Gir blaffen i Stortinget?

Landets øverste myndighet - Stortinget - har i en årrekke og gjentatte ganger krevd å få ned reintallet særlig i Vest-Finnmark til et nivå som er i "bedre balanse med naturgrunnlaget". Reindriftsstyret som er Landbruksdepartementets utøvende myndighet sammen med reindriftssjefen, har bestemt at reintallet skulle være 64.300 i 2005. Vedtaket ble fattet i 2002.

Siste offisielle tall fra Reindriftsforvaltningen viser at det er 93.915 rein i Vest-Finnmark (2006/2007). Forklaringene på hvorfor det er slik, er mange, men uansett er det langt igjen til det Stortinget mener er "balanse".

Verken reindriftssjef Hætta eller hennes sjef, landbruksminister Riis-Johansen, gir nok blaffen i Stortinget. Likevel er de milevis fra målet om et reintall som er i "bedre balanse".

Både opposisjonen på Stortinget og riksavisene hadde sannsynligvis satt inn ressurser dersom det hadde vært et lignende sprik mellom mål og resultat innenfor andre områder i statsforvaltningen. Reindriftsforvaltning er imidlertid et så ubetydelig saksområde at det kun er interessant for et fåtall.

Uansett er det et faktum at reindriftssjefen som har ansvaret for å gjennomføre myndighetens politikk, ikke har klart å gjøre jobben sin i forhold til reintallet.

Reintettheten i enkelte områder i Vest-Finnmark er åpenbart et problem for både dyr og mennesker.

Skulle rydde opp

Da Landbruksdepartementet begynte å lete etter ny reindriftssjef i 2001 fikk de et råd fra daværende leder for reindriftsstyret, Mona Røkke.

"Det er m.a.o. av særdeles stor betydning hvilken person som skal inneha Reindriftssjefstillingen - at hun eller han har stor legitimitet, også i reindriftsbefolkningen, som hensyntar de mange habilitetsspørsmål som reises,...", skrev Røkke blant annet til departementet.

Ikke lenge etter at Ellen Inga O. Hætta var ansatt som reindriftssjef, oppsto det noe som minner sterkt om et habilitetsspørsmål. Hun ansatte sin nieses mann som ny reindriftsagronom i Øst-Finnmark. Hættas overordnede i departementet mente åpenbart at ansettelsen av et så nært familiemedlem var helt uproblematisk.

I den senere tid har vi sett hvordan ansettelser i statsforvaltningen blir gjenstand for offentlig debatt og gransking. Et bekjentskap mellom en minister og jobbsøker kostet til og med ministeren jobben. I samiske kretser er lignende forhold ikke uvanlige selv om det dreier seg om staten.

Kanskje var Hættas plan å få ryddet opp i Øst-Finnmark. I en offentlig utredning fra år 2000 heter det nemlig at reindriftsutøverne mener kontoret i Øst-Finnmark ikke yter nødvendig veiledning.

Ansettelsen av Arne Hansen som agronom resulterte derimot til full konfrontasjon med utøverne. Årsaken til bråket var "stikkprøver" av reindriftsmeldingene; utøvernes "selvangivelse" til myndighetene.

Ifølge brevet som Ellinor Guttorm Utsi nå har sendt til Landbruksdepartementet, har reindriftssjefen lovt en evaluering av "stikkprøvene" til agronomen. Evalueringen skulle være ferdig innen 1. mars 2007. Reindriftsutøverne i Øst-Finnmark har ennå ikke sett den - en evaluering som skulle foretas av en ekstern aktør.

Hvorfor evalueringen ikke foreligger har ikke byråkratene i departementet noe svar på.

Møtes i rettssalen med sine egne

Ansettelsen av agronomen var en medvirkende årsak til at det oppsto arbeidsmiljøproblemer ved Reindriftsforvaltningen.

En annen side ved denne ansettelsen førte også til at Anny Vigdis Sara gikk til sak mot sin egen arbeidsgiver. For Landbruksdepartementet møtte Ellen Inga O. Hætta.

Sara hadde stillingen som reindriftsagronom i Øst-Finnmark, og følte seg skjøvet ut i kulden av Hætta.

I tingretten tapte Sara, men anket saken til lagmannsretten hvor det endte med forlik. Et rettsforlik kan verken karakteriseres som seier eller tap for noen av partene, men i alle fall endte det med at Sara ble seniorrådgiver, rykket opp i lønn og en pressemelding hvor det heter at saken har vært "belastende for Sara og for Reindriftsforvaltningen".

Det er bemerkelsesverdig når arbeidsgiveren mener at en ansatt "har medført tillitssvikt i forhold til næringen og vært til skade for reindriften i Øst-Finnmark", men likevel går arbeidsgiveren med på å gi vedkommende en seniorrådgiverstilling og et markant lønnshopp.

Slik rydder man opp i Reindriftsforvaltningen.

Ryddet opp med million-vederlag

Og ryddingen fortsatte.

Mannen som Ellen Inga O. Hætta ansatte i jobben som reindriftsagronom i Øst-Finnmark, Arne Hansen, sa opp selv denne vinteren.

Reindriftsforvaltningen fant lett over en million kroner i sitt eget budsjett og belønnet Hansen med et sluttvederlag - fordi han selv sa opp.

I det eneste intervjuet Hansen ga (til den samiskspråklige avisen Ávvir), understrekte den tidligere agronomen at avgjørelsen om sluttvederlaget hadde ikke sjefen og familiemedlemmet Ellen Inga O. Hætta noe befatning med. Ansvaret for sluttvederlaget hadde en underdirektør ved Reindriftsforvaltningen, ifølge Hansen.

Slik disponerer altså et statlig forvaltningsorgan skattebetalernes penger. Og dette uten at sjefen i forvaltningsorganet selv har hatt noe å gjøre med saken. Her styres det etter samiske tradisjoner om å ordne opp bak lukkede dører?

Det er grunn til å anta at Hættas øverste sjef - landbruksminister Terje Riis-Johansen - velsignet den rause sluttpakken. Underdirektøren ved Reindriftforvaltningen sørget vel for å ha ryggdekning når Ellen Inga O. Hætta ikke var med på å lage sluttpakken til personen hun selv ansatte.

Men hvem bryr seg?

Denne kommentaren kan lett oppfattes som et angrep på Ellen Inga O. Hætta. Det er den ikke.

NRK Sámi Radio er et av få medier som løpende følger statlige forvaltningsorganer som arbeider saker som berører det samiske samfunnet. NRK Sámi Radio har også laget nyhetssaker om forholdene som er nevnt i denne kommentaren. Dette er en del av vårt samfunnsoppdrag.

En del av dette oppdraget er også å gå inn med et kritisk blikk. Uansett hvem som hadde vært reindriftssjef og hatt lignende forhold å bryne seg på, fortjener en analyse og kommentar på dette.

Men hvem bryr seg?

Ansettelse av venner og partikamerater i andre deler av politiske kretser og forvaltningen som skjer et steinkast eller to fra Akersgata og Marienlyst, blir tema i Redaksjon EN og Tabloid.

Samme skjer med sluttpakker i million-størrelsen. I dag skriver landets største avis, VG, om et lignende vederlag til en ansatt i Kommunaldepartementet. Som i Reindriftsforvaltningen, valgte vedkommende å slutte selv.

Et manglende fokus og minimal interesse og innblikk i det som skjer i den samiske verden, gjør at det aldri eller sjelden blir offentlig debatt om slike forhold.

Uten en kritisk offentlig debatt presses heller ikke de ansvarlige politikerne til å evaluere og granske hva byråkratene i systemet driver på med.

Derfor kan man kanskje konkludere med at landbruksminister Terje Riis-Johansen synes det er greit at reintallet i Vest-Finnmark ennå ikke er der Stortinget mener den bør være. For statsråden er det heller ikke noe problem at hans underordnede i forvaltningen ansetter nære familiemedlemmer, og at det heller ikke er noen grunn til å stille spørsmål når det betales millionen til en ansatt i Reindriftsforvaltningen som slutter selv?