Politikere, forskere og næringsliv holdt innlegg som med all tydelighet viser at nordområdene nå har prioritet ikke bare hos de arktiske statene, men også blant ikke-arktiske stater og et globalt næringsliv.
Det er mulighetene som endringer i arktiske områder medfører som har fokus, ispedd de obligatoriske bekymringene for klimaendringer og konsekvensene av disse.
I all rettferdighet: klimaendringene bekymrer også stater og aktører utenfor de arktiske områdene, og dette fremføres da også som grunn for hvorfor de ønsker å involvere seg - og bli involvert - i det som skjer i arktiske strøk. Konsekvensene kjenner ingen grenser og flere bør ta ansvaret, fremføres som budskap.
Likevel er det potensialet for utvikling i nordområdene som lokker. Kina, Sør-Korea, India og EU er noen av de som ønsker å delta i prosesser i nordområdene, og næringslivet fra de samme landene ser også unike muligheter som åpner seg med nye transportruter og fremtidig utvinning av olje, gass og mineraler.
Aktiviteten i nordområdene vil tilta kraftig i årene som kommer, og aktørene og interessentene vil være mange. Nordområdene som et konfliktområde for stater, næringsliv og andre interesser har vært trukket frem som et scenario, men både utenriksminister Espen Barth Eide og utenriksminister Carl Bildt pekte på at et slikt scenario blir kraftig svekket av at mekanismene for forvaltning og konfliktløsning er etablert og akseptert - også av nye aktører.
Det er nok riktig, men at prinsippene og mekanismene eksisterer betyr ikke at konflikter ikke oppstår og må løses. Makrellens vandring til islandske farvann, og Islands krav om at dette må ha betydning for fremtidige kvotefordelinger, er et eksempel.
Arktisk Råd vil fremdeles være det fremste organet for interstatlig samarbeid om nordområdene. Søknadene fra ikke-arktiske stater om fast observatørstatus undertreker dette. Kinas ambassadør i Norge Zhao Jun sa i sitt innlegg at en bærekraftig utvikling i nordområdene avhenger av et bredt samarbeid mellom de arktiske statene, de ikke-arktiske statene, forskningsmiljøer og næringsliv. Hensynet til urfolk og en utvikling som ivaretar urfolksinteresser var også en del av Juns innlegg.
Urfolksorganisasjoner er Permanent Participants i Arktisk Råd, og har rett til å delta og bli konsultert i alle prosesser. Denne rollen vil være enda viktigere i tiden som kommer. Aktiviteten i nordområdene vil øke substansielt, og mange flere aktører vil gjøre seg gjeldende.
Det er viktig å bevisstgjøre aktører om den menneskelige dimensjonen i utviklingen av nordområdene, og ikke minst hvilket ansvar som påligger i å ivareta urfolks rett til deltakelse i prosesser og beslutninger som angår deres levekår og områder. Dette er altså ikke bare statenes ansvar å ivareta.
I mai overtar Canada formannskapet i Arktisk Råd, og Leona Aglukkaq - selv Inuk fra Nunavut - skal lede arbeidet de neste to årene. Hun annonserte allerede den overordnede målsettingen for det canadiske lederskapet: Development for the People of the North.
Aglukkaq er minister og representerer regjeringen i Canada. Hennes handlingsrom er begrenset, men det er liten tvil om at hun godt kjenner til utfordringene urfolkene i nord står overfor når aktiviteten i nordområdene virkelig tar løs.
Urfolksrepresentantene i Arktisk Råd er selv klar over hvilke utfordringer som venter. Canadas lederskap kan være en god anledning til å meisle ut en videre strategi for urfolksarbeidet i Arktisk Råd.
