NRK Meny
Normal

Da lenkene raslet i Stilla

Noen gråt foran TV-en. Noen bandt seg fast i bakken. Andre diskuterte saken i fjøset. Vi har spurt kjente samer om hvor de var da Stilla brast i 1981.

Stilla demonstrasjon

Arkivbilder fra det såkalte nullpunktet ved Stilla i Alta.

Foto: Løchen, Per / SCANPIX

Motstandskampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget kulminerer i 1981. En alminnelig kald vinterdag, nærmere bestemt onsdag 14. januar, har tusen mennesker samlet seg i Stilla som ligger bare noen mil unna Alta. Noen har lenket seg sammen, andre har samlet seg bak isbarrikader som på forhånd er blitt sprøytet med vann for å tåle mest mulig motstand.

Demonstrasjon i Stilla i 1981

De samiske aksjonistene med skuespiller Nils Utsi som flaggbærer, venter på politistyrkene.

Foto: Løchen, Per / SCANPIX

En gruppe med samiske demonstranter som holder det samiske flagget høyt til topps, har samlet seg foran barrikadene. Ved å sitte i første rekke vil de markere at det var de som kom først til sameland og om politiet vil ta seg inn, må de bære bort sameaktivistene.

Alta-aksjonen handler ikke bare om elva. Saken er selve symbolet på norsk kolonisering av samiske områder. Demonstrantene er den siste skanse.

Klokken 08.47 gir daværende politimester Einar Henriksen i Vest-Finnmark politidistrikt et pålegg til demonstrantene om å fjerne seg. Mens politimesteren snakker, joiker og synger demonstrantene den norske nasjonalsangen.

I morgentimene marsjerer 600 politifolk i to rekker opp til det såkalte nullpunktet. 10 prosent av landets samlede politistyrke er i Stilla. Det er 14. januar 1981 i fredelige Norge, men for mange oppleves det som en krig.

Politistyrkene bærer bort demonstrantene en etter en og de bruker vinkelslipere på kjettingene og lenkene som flere bundet seg sammen med. De skjærer seg gjennom isbarrikadene og klokken 23.20 er den aller siste demonstranten fraktet til bøtelegging i Alta. Få minutter etter kjører den første anleggsmaskinen gjennom nullpunktet.

Hele landet fulgte dramaet gjennom TV-ruta. Vi har spurt noen kjente fjes i det samiske samfunnet om hvor de var da Stilla falt.

Diskuterte aksjonen i fjøset

Egil Olli

Egil Olli diskuterte Alta-saken med dyrlegen sin.

Foto: Eilif Aslaksen / NRK

– Jeg husker at hele familien samlet seg foran TV-apparatet hjemme i stua. Jeg husker bildene som vi så fra Stilla, av politimenn som bar bort demonstrantene. Det var sterke bilder som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg tror at de bildene gikk inn på alle som så dem på skjermen, sier Egil Olli.

Egil Olli var 32 år gammel i 1981. Han var småbruker og aktiv i den lokale bondeorganisasjonen i Karasjok og han var medlem i Jordstyret. Akkurat da Alta-konflikten toppet seg, var han som i dag er sametingspresident travelt opptatt med å bygge opp huset på gårdsplassen i Hálddenjárga. Men selv om Egil Olli ikke var politisk engasjert i Alta-saken, var det likevel store diskusjoner hjemme på gården. Også i fjøset.

– Dyrlegen vår var veldig engasjert i saken. Han ville ikke at man skulle bygge ut vassdraget fordi han blant annet fryktet for laksestammen. Jeg husker at vi diskuterte saken hver gang han kom.

– Så dere snakket om Alta-saken i fjøset?

– Ja, det gjorde vi. Det var ikke til å unngå. Jeg tror egentlig at alle i lokalsamfunnet ble engasjert i saken på et eller annet vis. Det var en voldsom mediedekning og man hørte om saken overalt, sier Egil Olli.

Olli sier til NRK Sámi Radio at minnet som står han sterkest i dag er da han forsto hvor store innvirkninger saken hadde på det samiske samfunnet. Som kjent var det den første sultestreiken i 1979 som førte til at det ble opprettet et eget samerettsutvalg, som så anbefalte regjeringen å opprette et eget Sameting.

Den politiske oppvåkningen

Aili Keskitalo

NSR-leder Aili Keskitalo ble politisk bevisst etter Stilla.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

– Jeg husker at jeg var veldig sint den dagen og svært skuffet. Jeg var helt sikkert på at politiet ikke kom til å lykkes med å bære bort demonstrantene. Jeg hadde en stor forventning om at samene kom til å vinne kampen, men istedet ble de båret bort så altfor lett av politiet. Det er et vondt minne, sier Aili Keskitalo, som fulgte D-dagen via TV-skjermen hjemme.

I 1981 er Aili Keskitalo 13 år gammel. Hun er sterkt imot utbyggingen og støtter aksjonistene som hun bare har sett på TV. Hun er ikke med å demonstrere, men i skolegården i Kautokeino diskuterer hun saken med sine klassevenner. Noen er for utbygging, og andre er imot. 13-årige Aili Keskitalo diskuterer politikk som om hun aldri har gjort noe annet i hele sitt liv.

– Det var min store politiske oppvåkning. Aldri før hadde en politisk sak vekket et så stort engasjement i meg. Jeg var både sint og redd på en gang, sier Keskitalo, tidligere sametingspresident og leder i Norske Samers Riksforbund.

Noen bilder fra aksjonene for over 30 år siden sitter friskere i minnet enn andre. Et av de minnene er da Aili sammen med foreldrene sine er i Alta på handletur. Plutselig ser hun det store passasjerskipet «Janina» som ble brukt til å huse politistyrken på 600 mann. Hun husker hendelsen som en voldsom provokasjon. En annen hendelse som hun husker lett, er sultestreikene i Oslo.

– Jeg satt foran TV-en og strigråt. Det var en sterk erkjennelse å se at det fantes mennesker som var klare til å ofre egen helse og liv for saken, at de var villige til å gjøre alt for å få stoppet utbyggingen. Det var samtidig skremmende for en liten jente å bli klar over hva kampen sto om, sier Aili Keskitalo.

Samejournalist oppfordret til protest

Fylkesjoiker Inga Juuso.

Inga Juuso var journalist og befant seg i Alta under store deler av aksjonstida.

Foto: Kenneth Hætta

– Jeg var i Alta i flere uker på jobb som journalist for NRK Sámi Radio. Mens kollegaen min var på Stilla den dagen politiet fjernet demonstrantene, var jeg i sentrum av Alta for å dekke det som foregikk der. Det var så mye som skjedde den dagen; det var folkemøter, demonstrasjoner, fakkeltog. Det var mye liv og røre, mimrer Inga Juuso 30 år etter.

Inga Juuso var 36 år i 1981 og på jobb som radiojournalist. I dag er hun blant de mest kjente joikerne i Sápmi. Hun var engasjert i Alta-saken, men måtte forholde seg nøytral på grunn av jobben. Innerst inne var hun blant dem som ikke ønsket utbygging.

– Hadde jeg ikke vært journalist den gang da, kan jeg vedde på at jeg ville ha vært fastbundet på Stilla den dagen, ler hun.

Med mange journalister og bare et tilgjengelig radiostudio i Alta, var det en svært hektisk hverdag for Juuso. En dag da hun rutinemessig skulle rapporte om den siste utviklingen i Alta direkte på nyhetene, stresset hun inn i studio.

– Jeg skulle bare til slutt referere til et intervju jeg hadde med Alfred Nilsen, lederen av Folkeaksjonen, som hadde sagt at «dersom man vil komme å demonstrere så må man gjøre det snart». Jeg rakk såvidt å si at det var et sitat før sendetiden tok slutt, sier Juuso.

Dagen etter var førsteoppslaget til Finnmark Dagblad følgende:
"NRK SÁMI RADIO OPPFORDRER TIL DEMONSTRASJON".

– Det var jo ikke det, men det kunne kanskje høre sånn ut, ler Juuso.

For journalisten ble dagen før D-dagen en spesiell dag. Inga Juuso sto å så på innseilingen av skipet «Janina», mens hun forsøkte å forholde seg nøytral til det hun så og erfarte av splittelse i lokalsamfunnet der familier fikk fra hverandre på grunn av at de sto på hver sin front av saken.

– Da fikk jeg en ekkel følelse. Det føltes litt som en krig, sier hun.

Jeg vil alltid huske bildene fra Stilla da sameflagget vaiet og da politiet begynte å skjære av lenkene til demonstrantene. De bildene er så klare selv etter 30 år.

Aili Keskitalo, NSR-leder

En lære om toleranse

Frank Ingilæ, ordfører i Tana

Tana-ordfører Frank Ingilæ var ungdom da Alta-saken pågikk. Han husker stemninga i bygda.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

– Jeg husker stemninga og mobiliseringen som skapte et stort engasjement blant folk. Og så tapte samene kampen, men likevel vant man frem med noe annet viktig. Man fikk vel en mye sterkere identitetsfølelse, sier Frank M. Ingilæ.

Frank M. Ingilæ er 14 år i 1981. Aksjonstida i Alta består av vage glimt og minner fra en ungdomstid. Han går på ungdomsskolen i Tana og mens saken stadig debatteres i skolegården, er lærerne tause om saken. Han husker også at saken vakte splittelse i lokalsamfunnet. Det var sterke fronter på både ja og nei-sida.

– Jeg husker godt bildene av lenkegjengen i Stilla. Det gjorde inntrykk på meg at så mange hadde samlet seg om en sak og sto sammen i en fredelig aksjon, sier Ingilæ, som i dag er ordfører i Tana.

Frank M. Ingilæ sier at selv om han selv ikke har samisk tilknytning, har Alta-aksjonen utvidet hans perspektiv og toleranse overfor den samiske kulturen. Uten en slik synliggjøring av en levende kultur, kunne ting vært annerledes.

– Jeg føler den samme stoltheten overfor det samiske selv om jeg ikke er samisk selv. Jeg tror ikke det hadde vært så sterkt i meg uten alt det som aksjonen førte med seg, sier Frank M. Ingilæ.

En fjern hendelse

Frode Fjellheim

Komponist Frode Fjellheim var mest opptatt av musikkutdanningen sin under Alta-saken.

Foto: Vuelie.no

– Jeg husker at jeg så folk jeg kjente og visste om på TV. Der satt de i Stilla og demonstrerte. Det var fjernt fra min verden, jeg var på den tiden ikke noe politisk engasjert og jeg var liksom på vei ut i verden den gang, sier Frode Fjellheim.

Fjellheim er 25 år i 1981. Han har nylig flyttet fra Karasjok til Trondheim der han tar utdanning i klassisk piano ved Trøndelag Musikkonservatorium. Han fulgte saken via mediene, men var i en helt annen fase av livet sitt.

Fjellheim som i dag er en samisk musiker, vokalist/joiker og komponist bosatt i Trondheim, forteller at året før Stilla brast, var han i militæret i Finnmark.

– Det er litt pussig å tenke på. Hva om militæret hadde måtte rykke ut slik det var snakk om en stund og jeg skulle vært der oppe og kjempet på feil side, sier Fjellheim retorisk til NRK Sámi Radio.

Selv om kampen fra mer enn 30 år tilbake var fjern og vag for Frode Fjellheim, har likevel resultatene av Alta-aksjonen vært viktig. Uten anerkjennelsen av samisk kultur, kunne ikke han i dag har jobbet som samisk kulturarbeider, sier han.

Husker ildfluene på Stilla

Ann Jorid Henriksen Árdna TV-studios

Ann-Jorid Henriksen var redd da politifolkene kom.

Foto: NRK

– Luene deres så ut som refleksstjerner, det var nesten som å se ildfluer danse foran deg i mørket. Jeg husker dem ennå som svartkledde skikkelser med stjerner i panna. Jeg husker at jeg ble svært redd da de kom mot oss, de så ut som stalluer (samiske troll, red. anm) som bare hadde ett lysende øye. Eller som en svart vegg som kom mot oss, sier Ann-Jorid Henriksen.

Selv etter så mange år er bildene fra D-dagen klare.

I 1981 er hun 30 år og hun har tatt seg fri fra lærerskolestudiene i Alta. Ann-Jorid Henriksen er på Stilla sammen med de mange hundre andre demonstrantene 14. januar 1981. Hun er skremt over politistyrkene som sakte kommer marsjerende mot dem. Hun blir båret bort to ganger den dagen.

– Vi var redde for hva som ville komme. Vi visste at de var på vei, men vi visste ikke om det var politi eller soldater. Vi visste ikke hva de kom til å gjøre med oss. Jeg husker jeg var redd, sier hun.

Ann-Jorid Henriksen er joiker, artist og skuespiller fra både film og teater. I tillegg er hun tidligere ordfører i Nesseby. Men selv om hun husker D-dagen som skremmende, husker hun også komiske øyeblikk.

– Det var jo kommet en del demonstranter sørfra, naturvernere og slikt. Det var bitende kaldt på Stilla og de var ikke kledd for vår vinter. Jeg husker vi surret skallebånd på dem. Vi måtte kle på søringene i mørket mens vi ventet på å utkjempe vår store rettighetskamp, ler Ann-Jorid Henriksen.