Slik kom alpakkaen til norske gårder
De kom til Norge fra Chile for snart 12 år siden. De 15 dyra med verdens kanskje fineste ull på kroppen har vokst til en bestand på 2000. Likevel er det fremdeles vanskelig å gjøre penger på luksuspelsen i Norge.
Arlanda, Stockholm i Sverige, 30. desember 2004: Det er romjulsstille på flyplassen når Olav Reidar Haugen skal ta 15 helt spesielle chilenere gjennom tollen. I Minneapolis, Minnesota, der kona Connie kommer fra, har journalistvenninna hennes vist dem en magasinartikkel om alpakka. «Multi billion dollar industry», står det. Verdens fineste ull. Fram til denne romjulsnatta har ekteparet lest, lest – og lest. De har funnet en mentor i England, der alpakkaen er størst i Europa. Sønnen har lært seg å klippe. De har diskutert fram og tilbake. Veid tanken på de langhåra dyra med hår så fine at de kan kardes, spinnes og strikkes til de lekreste og mest behagelige plagg, opp og ned. Og nå har ekteparet Haugen gjort det.
– Jeg tror det var i samtlige medier. Til og med Kapital hadde cover med alpakka ei gang i tida, sier Olav Reidar Haugen, men må konstatere – tilfreds, for øvrig – at storkapitalen på hans egen bankkonto lar vente på seg.
Hadde det ikke vært for at han en gang satte seg et hårete mål, kan det hende at ingen norske bønder hadde hatt alpakka i dag.
- LES OGSÅ: Dette er deltakerne i Superbonden
- LES OGSÅ: Matkunnskap er blodig alvor
- NETT-TV: Se Superbonden
Siden desembernatta i 2004 har ekteparet Haugen henta til sammen 103 alpakkaer til Norge. De neste 15 kom allerede året etter. Sammen med andre importerte dyr, og deres avkom, har de blitt til 2000 norske individer. Kamelslektningen er vanligst i Sør-Amerika, men også i Australia, New Zealand, USA og Storbritannia er alpakkaen, som i all hovedsak holdes for ullas skyld, ei næring å snakke om.
Snart 12 år etter at de 15 første alpakkaene satte føttene på norsk fjøsgulv for første gang, er de lodne dyra å se på besøksgårder, småbruk eller som attåtnæring eller «hobby» for rundt 150 norske bønder. Men fortsatt er ulla, som av flere omtales i samme åndedrag som kasjmir, mohair og agora, ikke noe å bli rik på i Norge.
Olav Reidar Haugen blei første leder i det som den gang het Norges Alpakkaavlslag, i dag Den Norske Alpakkaforening. Foreningas nylig avgåtte leder, Line Werner Kolstad, kjøpte i 2006 to av alpakkaene Olav Reidar Haugen henta på Arlanda. Begge hoppene var drektige. Snart hadde hun ni. Siden har også Werner blitt én av de rundt ti bøndene som har importert alpakkaer fra utlandet. I skrivende stund har hun 134.
– I de mengdene jeg har, kan man selge til håndspinnere. Men det monner ikke i mengde, sier hun.
Alpakkaen klippes hver vår/forsommer, og hvert dyr kan ha mellom fire og seks kilo ull. Men et felles mottakssystem for luksuspelsen, eller alpakkafiberen, som næringa kaller det, finnes ikke. Mesteparten håndteres småskala – noen alpakkabønder spinner sjøl, andre leverer fiberen til spinnerier, og får garn tilbake, og andre igjen lager og selger egne produkter gjennom gårdsbutikk eller andre utsalg.
– Oppskriften på alpakka følger ikke med dyret når du kjøper det. Men vi er i ferd med å skape noe godt her i Norge, mener Kolstad.
E6, mellom Norge og Sverige, 30. desember 2004: Tidligere det året har Olav Reidar og Connie Haugen solgt alle sauene på gården Indre Haugen i Hornindal. Dagen før, femte juledag, satte han seg i bilen for å kjøre over 900 kilometer for å hente dem – de 15 gjestene som han med tida håper kan bli levebrød for både ham og etter hvert flere andre norske bønder. De firbeinte har reist helt fra fjellene i Chile. I Santiago blei de tatt om bord i et fly. Nå er de i Sverige, og ennå er de ikke framme. I Andesfjellene er garnet en nødvendighet i kulda; i Vesten en luksusvare. I en leid dyretransport står og ligger 15 voksne alpakkaer. Uvitende om at en gård like ved Norges dypeste innsjø blir hjemmet deres når de kommer ut av farkosten. På turen nordover på E6 er de nesten aleine på veien.
– Det var ingen andre på tollkontoret. Vi fikk knapt ei kvittering, husker Olav Reidar Haugen om natta han henta de første 15 alpakkaene i Sverige.
Siden da har han hatt god tid til å bli kjenkt med skapningen.
I tillegg til den fine ulla, sies det at dyra beiter på en skånsom måte. At de ikke har harde klover eller hover, men todelte føtter med puter, gjør at de etterlater et pent jorde. De kan beite ute hele året, og tåler norsk klima godt. Alpakkaer på beite gjør fra seg i det samme hjørnet – alltid et annet hjørne enn der de spiser. Også er de gode inni seg. Det siste har Haugen fra en dyrehvisker.
– Ei dame mente hun hadde slike evner, skulle kjøpe ull av meg. Tilfeldighetene ville det til at vi avtalte å møtes på samme tur som jeg skulle levere noen salgsdyr. På en bensinstasjon på Ås stakk hun hodet inn i hengeren, og utbrøyt: «Her er det mye positiv energi!», husker han.
For egen regning legger han til at alpakkaene er flinke til å prate, har mange «gode lyder», og er intelligente.
Sjøl om det har gått 12 år, er den norske alpakkastammen ennå under opparbeidelse, ifølge Line Werner Kolstad i Den Norske Alpakkaforening. Genene fra de 15 alpakkaene ekteparet Haugen tok til Norge i 2004 har fått selskap av genene fra mange andre, importerte individer.
Ifølge Kolstad har norske alpakkabønder rykte på seg – internasjonalt – for å sette gode gener høyt. Årlige utstillinger for levende dyr og konkurranser der den fineste ulla premieres, viser det. Likevel – Norge må opp i volum før det går an å leve av det.
– 2000 alpakkaer er ikke mye. Målet vårt er få inn nye gener, slik at vi ikke avler oss inn i et hjørne. Vi er fortsatt ei ny næring, og ting tar tid å utvikle, sier hun.
Før en alpakka kan tas inn i Norge, må EØS-regelverket for import må være oppfylt, og
Mattilsynet må ha godkjent isolatet, eller karantenen. Ifølge Tone Kjeang, som jobber med dyrehelse i tilsynet, var det lamaen som fatta norske bønders interesse først. De første kom tidlig på 90-tallet. Så kom alpakkaen – og ifølge Veterinærinstituttet er det i dag flere alpakkaer enn lamaer.
– Vi har måttet bruke en del tid på disse dyreartene. De er nye i Norge, og det er en fare for at de kan dra med seg sjukdommer som Norge ikke hadde fra før. Det er viktig å følge med. Når det er sagt, ser alpakkaer ut til å ha ganske god helse, og vi har god kontakt med alpakkaforeninga, sier Kjeang hos Mattilsynet.
Om det i Norge i dag er et spesielt godt grunnlag for å utvikle alpakkahold videre, har hun ikke grunnlag for å si noe om. Det har heller ikke Tormod Mørk, fagansvarlig for storfe og kameldyr hos Veterinærinstituttet. Ifølge ham er det for alpakka en stor sirkulasjon av dyr på tvers av fylker, noe som kan være risikabelt i fall det dukker opp smittsomme sjukdommer. Instituttet gjør obduksjoner og andre undersøkelser for å oppklare sjukdomsutbrudd, og har de siste åra hatt totalt 150 alpakka og lama til obduksjon.
Indre Haugen gård, Hornindal, nyttårsaften, 2004: Familien Haugen er samla, men noe er ikke slik det pleier. Fjøset, der det i årevis har vært sau, er ombygd. Mens familien spiser nyttårsmiddag, gjennomlever de 15 alpakkaene sine første timer med norsk fjøsgulv under puteføttene. Innovasjon Norge har sagt nei, så Connie og Olav Reidar Haugen satser sine egne penger. Papirarbeidet tar månedsvis, men mens fyrverkeriet varsler 2005, kan økobonden konstatere at han har greid å få de 15 dyra fra Santiago til Hornindal. De lodne innvandrerne spisser øra litt mens det smeller for det nye året, men er ellers rolige. På grunn av smittevernregler må de bo i karantene i det ombygde sauefjøset i seks måneder. Og så kan de få nye hjem. Olav Reidar vil at flere bønder skal være med. Han vil at Norge skal få sitt eget avlsregister for alpakka. Han sikter mot årlige alpakkautstillinger. Han vil at alpakka skal være en del av norsk landbruk.
– Jeg var vel kanskje litt for optimistisk. Det har tatt lengre tid enn vi trodde da, sier Olav Reidar Haugen i 2016 – men han har på ingen måte gitt opp å nå det han sjøl kaller «et hårete mål».
I dag går 28 alpakkaer på gården hans ved landets dypeste innsjø. I september slapp en australsk hingst fra Australia, den foreløpig siste importen, ut av karantenefjøset på Indre Haugen gård. Hann-alpakkaen skal gi enda bedre gener til framtidas norske alpakkaer. De har sin egen organisasjon, 63-åringen mener det er topp stemning i miljøet, årlige utstillinger blei en realitet fra 2010, og alpakkabøndene får 60 kroner dyret i beitetilskudd fra myndighetene. Det er da enda noe.
Men infrastruktur for håndtering av ull, et system for eventuell kjøttproduksjon og avlsregisteret er blant milepælene som gjenstår.
– Målet jeg satte meg, om å bli en del av norsk landbruk, er fremdeles et stykke fram. Det må bygges opp. Jeg er takknemlig og imponert, og har veldig stor tro på at vi kommer til å lykkes – men vi må nok ha lit mer tid, sier han.