Monas oppgjør

– Det kjennes ut som om jeg er på vei inn i et vondt mareritt.

Gårder, jorder og vindmøller. Mona Anita Espedal er i Danmark for å treffe sin biologiske mor. Hun har bare møtt henne en håndfull ganger i hele sitt liv, siste gang for nærmere ti år siden.

Det kommer ikke til å bli et hjertelig gjensyn.

– Hun stakk fra meg, broren min og faren min da jeg var to uker gammel.

Men Mona vil treffe henne. Ansikt til ansikt. For å ta opp et par ting på vegne av seg selv og søsknene.

Moren er roten. Det var henne alt startet med. I Sandnes en gang på 1980-tallet.

Det som etterhvert utviklet seg til å bli en historie om barn som blir sviktet. Av de som skulle passe på dem. Stå dem nærmest.

Og de rundt som skulle ha grepet inn. Som ikke gjorde det. Selv om de visste. Barnevernet.

Dette er en historie om systemsvikt. Men mest av alt er det en historie om en familie der mye gikk galt.

Mona er ett av 17 søsken som alle endte opp under barnevernets omsorg.

• Se Brennpunkt-dokumentaren om Monas kamp

Den vonde barndommen

Men før vi kommer til begynnelsen, går vi til slutten.

Historien om svikten Mona opplevde, sluttet egentlig i fjor. Ordføreren i Sandnes kommune, Stanley Wirak, tok henne personlig i hånden og sa ordene som sterkt hørselshemmede Mona hadde ventet på å høre i over 20 år.

– Beklager at vi ikke grep inn tidligere.

28. august 2017. NRK var til stede da saken hennes ble behandlet i formannskapet. Unnskyldningen kom mens tv-kameraene gikk.

Men Monas kamp hadde begynt mange år tidligere.

– Det første minnet jeg har derfra, er vold. Det er å bli sparket ned trappene. Å bli løftet opp etter veggen. Stemor tok tak rundt her.

Hun tar hånden opp til halsen og viser. Mona snakker om barndomshjemmet sitt. Etter at den biologiske moren forsvant, giftet faren seg på nytt. Mona hadde en storebror fra før av.

Stemoren kom med tre nye barn. Mona forteller at stemoren hadde et voldsomt temperament. Det skal ha gått spesielt utover Mona og storebroren. Barna som ikke var hennes egne.

– Hun pleide å stikke ting inn i ørene på meg. Fordi det gjorde vondt.

Mona var hørende da hun var liten. Men da hun var fire år var hørselen borte. Hun hadde gått så lenge uten at dette ble oppdaget, at talen ble lidende. Hun sliter i dag med en talefeil og sliter blant annet å uttale bokstaven «s».

Og andre hadde merket det. Håret hennes var alltid kortklippet og høreapparatet pep. Derfor ble Mona kalt for «gutten med pipeapparatet».

– Hvem er den første du kan huske å ha sagt fra til?
– Barnehagen. Jeg var fem år. Jeg sa jeg ikke hadde det greit hjemme, og at hun var veldig stygg mot meg.

I 1995 fikk barnevernet en bekymringsmelding fra en nabo som hadde sett blåmerkene på halsen på fem år gamle Mona. Hun hadde fortalt at stemoren hadde gjort det.

I årene etter kom flere titalls bekymringsmeldinger. Fra naboer, skoler, barnehager. Om både Mona og søsknene. Storebroren hadde begynt å rømme til farmoren og farfaren for å komme seg unna volden. Han gikk langs togskinnene fra Sandnes til Hinna i Stavanger. En drøy mil. Av og til ble Mona med. Første gang var hun fem år.

– Vi brukte fire-fem timer. En gang husker jeg at jeg satte meg på bakken og gråt fordi jeg var så sliten. Da oppmuntret storebroren min meg, og sa at hvis vi bare kom oss til farmor og farfar, så slapp vi å dra hjem igjen. Men pappa kom alltid og hentet oss.

Barnevernet visste. De satte inn hjelpetiltak. Undersøkte. Satte inn ekstra ekspertise. Men situasjonen for barna ble ikke bedre.

I 1996 grep imidlertid dyrevernsnemnda inn. De hentet hunden i huset. De mente den ikke hadde det godt nok i dette hjemmet.

Men barna ble.

I begynnelsen av 1997 kom Foreldre- og barnesenteret på banen. Det er et senter som er underlagt Barne- ungdoms- og familiedirektoratet. De skal hjelpe i familier der det er fare for omsorgssvikt. Ekspertene. De så at Mona og storebroren ikke hadde det bra, og foreslo konkrete tiltak for de skulle få det bedre. Blant annet avlastning. Det ble ikke fulgt opp.

For på samme tid kom en ny saksbehandler inn. Etter dette finnes det lite dokumentasjon på hvordan oppfølgingen fra barnevernet var. Mona, broren og besteforeldrene er i dag spesielt kritiske til denne saksbehandleren.

De forteller at besteforeldrene flere ganger prøvde å varsle til ham uten at det ble tatt på alvor. Saksbehandleren selv har avslått NRKs forespørsler om å kommentere saken.

Sommeren 1999 tok storebroren saken i egne hender. Han ble den første som forsvant fra hjemmet.

Han hadde vært desperat. Til og med ringt politiet selv og fortalt at han ble slått hjemme. Politiet hadde da kontaktet saksbehandleren i barnevernet. Ingenting hadde skjedd. En dag dro han til farmor og farfar og nektet å komme hjem igjen.

I månedene etter var Mona alene om å være syndebukk i familien.

I februar 2000 kom to kvinner fra barnevernet til skolen Mona gikk på. Nok en nabo hadde kommet inn til barnevernet med en bekymringsmelding. Han hadde også gått til politiet. Nå måtte de reagere. På skolen møtte kvinnene fra barnevernet Mona. Hun fortalte dem alt.

Mona slapp å dra hjem igjen. Hun ble kjørt til farmor og farfar. De tok imot jenta med god mat. Spesielt vaflene, husker Mona. Det ble lange klemmer og mange tårer. Broren og Mona jublet. Endelig var de sammen igjen.

Farmor og farfar ble fostermor og fosterfar. I ungdommen kunne hun få raserianfall. Så kraftige at farmor og farfar måtte tilkalle hjelp.

Det var vanskelig. Men farfaren mente det var bra at jenta fikk utløp for følelsene.

Musikk ble terapien. Farfar kjøpte en discman. Mona likte å høre på musikken som var populær på den tiden. Spesielt popgruppa A1. Det ble en flukt fra virkeligheten.

Mona utdannet seg til å bli omsorgsarbeider.

Livet gikk videre.

Men hun glemte aldri.

Kampen for oppreisning

I 2015 gikk Mona og broren til sak mot kommunen. De mente barnevernet burde ha grepet inn tidligere og flyttet dem hjemmefra. Og kommunen kom dem i møte. Ja, de burde ha grepet inn tidligere. Sandnes kommune hadde sviktet.

Men reglene var sånn at hvis noen skulle få erstatning, måtte en sakkyndig vurdere hva slags skader de hadde. Mona og broren hadde to møter hver med sakkyndige, som i dette tilfelle var en psykologspesialist. Han kom frem til at broren hadde varige mén. Mona hadde ikke. Han fikk 1,3 millioner kroner. Hun fikk ingenting.

Det var konsekvensene av svikten som utløste erstatning. Ikke selve svikten.

Denne historien fortalte Mona til NRK i 2017.

Folk og politikere engasjerte seg. Både i Monas konkrete sak og regelverket rundt. Hun ble invitert til Oslo for å forplikte politikerne til en lovendring. Det skulle ikke bli flere Mona-er.

I Sandnes bestemte ordføreren seg for å tilby Mona en moralsk oppreisning. 725.000 kroner. Det samme som standardsatsen i den kommunale oppreisningsordningen som Sandnes var en del av. Altså en ordning for de barnevernsbarna som hadde blitt utsatt for overgrep på kommunale barnehjem på 1950-, 60-, 70- og 80-tallet.

Men dette var en ordning for dem som slet med å få oppreisning på andre måter, blant annet på grunn av manglende dokumentasjon. Dokumentasjon hadde Mona mye av.

Men hun fikk like mye. Og da mente kommunen de hadde gjort opp.

28. august 2017 la ordfører Stanley Wirak (Ap) hånden på skulderen til Mona og sa stille:

– Lykke til videre i livet.
– Takk.

Hun fikk oppreisningen og unnskyldningen hun hadde ventet på nesten hele livet. Hun hadde vunnet.

Slutt.

Eller?

TV-kameraene ble skrudd av. Ordføreren snudde ryggen til Mona. Han gikk raskt videre. Mona ble stående og se mot ordføreren.

Var hennes livskamp over?

Nei.

Den var så vidt begynt.

Den forsvunne moren

Nå gjaldt det ikke bare henne selv lenger. Mona ville endre systemet. Slik at ingen skulle oppleve det hun selv gjorde. I alle fall ikke hennes egne søsken.

Og de er ikke få.

Dette er historien om en søsters kamp for endring. Den har blitt en Brennpunkt-dokumentar med samme navn: «En søsters kamp», som kan sees i NRK TV.

Monas far og stemor fikk fire barn. Med Mona, storebroren og de tre stemoren hadde fra før, ble det ni. Alle endte til slutt under barnevernets omsorg.

Men historien var ikke slutt der.

For hva hadde skjedd med moren til Mona?

Mona vokste opp på toppen av en bakke i Sandnes. Hun og storebroren gikk ned bakken, til togskinnene og til høyre mot besteforeldrene på Hinna i Stavanger. Hadde de gått til venstre i stedet, noen hundre meter, så hadde de kommet til et annet hus.

Morens hus.

Mona traff likevel ikke moren før hun var elleve år gammel. Moren hadde bodd under to kilometer unna Mona og broren uten at de visste om det. Men Mona og hennes 14 år gamle storebror brydde seg ikke om det. Endelig fikk de møte moren. Og ikke bare en stemor som slo.

Mona hadde alltid lurt på hvem moren var. Hun hadde gått på butikken med faren og sett på alle kvinnene som gikk forbi.

Etter alle disse vonde årene skulle de endelig få en opptur. Lite visste de om at barnevernet hadde prøvd å legge til rette for kontakt mellom moren og barna i lang tid. Uten at det hadde blitt noe av.

Nå traff Mona og broren moren. Barna hadde pyntet seg. Mona hadde lånt det fineste skjerfet og leppestiften til farmor. Hun hadde to klemmer i håret.

Moren kom til farmor og farfars hus.

Møtet ble hjertelig, og etterpå ble barna ivrige. De ville snakke med moren hele tiden. Farmor og farfar sendte telefonoversikten til barnevernet. På en måned hadde de ringt over 270 ganger til moren. På én enkelt dag hadde de ringt henne 23 ganger. Spesielt storebroren var ivrig på telefonen, men også Mona.

Barna møtte moren igjen. De gikk på kinesisk restaurant. Dette kom til å bli et av de fineste minnene de hadde med moren.

Og så. Den tredje gangen dro Mona hjem til moren. Der fikk hun sjokk.

Det viste seg at hun hadde flere søsken. En hel flokk. Åtte barn var det der hjemme.

Det tok ikke lang tid før hun forsto at de ikke hadde det så bra de heller.

Barnevernet var involvert her også.

Søstera som ofret seg

Hun husker Mona. Den blonde storesøstera som hun aldri hadde hørt om. Som plutselig stod der på døra en gang tidlig på 2000-tallet. Med en lang boblekåpe.

Cecilie var sju år gammel. Hun manglet begge fortennene. Mona var tolv. Tross aldersforskjellen, fant jentene tonen med én gang. De andre søsknene fikk ikke alltid være med på leken. De løp og gjemte seg. De ville helst være alene.

Mange år senere møtes søstrene fortsatt. De har holdt kontakten hele veien.

– Men jeg syntes det bare var kjekt. Det gjorde jeg. Hun kom med mye ting til meg. Jeg fikk det litt bedre da hun kom på besøk.

Cecilie smiler av tanken.

– Jeg husker jeg sendte henne klistremerkebøker, tegnesaker og mine gamle dukker. I posten. Det var et eller annet spesielt med Cecilie. De sa bare klikk. Det var kontakt med en gang.

Men det var flere grunner til at Mona og Cecilie fant tonen. De hadde ikke bare en felles mor. De begge hadde også arr på innsiden.

Etter å ha sett hvordan Mona har kjempet for oppreisning har Cecilie blitt inspirert. Via søsteren har hun fått kontakt med en advokat. Som igjen tok kontakt med Sandnes kommune.

– Er du spent på hvordan Sandnes kommune reagerer?

Mona spør søsteren.

– Mhm.

Cecilie puster dypt. Det tok mange år før hun hadde turt å fortelle. Og det er fortsatt ikke mange som vet.

– Jeg opplevde mange ganger å bli banket av faren min. Da det falt ham inn kom han inn med en kølle han hadde malt grønn. Inn på rommet vårt. Så begynte han å slå.

Faren hadde et voldsomt temperament. I de tre årene før han ble far for første gang i 1992 hadde han vært i kontakt med politiet over 50 ganger. Den første bekymringsmeldingen om foreldrene mottok barnevernet allerede før eldstemann ble født. Alkohol, rus og pengeproblemer. Barnevernet var fullt klar over at den 18 år gamle mannen var i ferd med å bli far.

Den fem år eldre moren hadde de visst om siden hun var 15 år. Hun hadde tapt omsorgsretten til Mona og storebroren. De to eldste barna. I 1992 ble hun mor igjen. Neste barn kom i 1994. Cecilie. Etter det kom det seks barn til.

Cecilie var den eldste søstera. Hun følte et ekstra ansvar, og prøvde å være en mor for de yngre. Få opp humøret deres. Inne på rommet deres satte barna seg i en ring på gulvet. De holdt hender. Og de sang.

Her sitter vi og ror i vår lille båt.
Sjøen er stor, veldig stor, og det kommer bølger.
Stor bølge, liten bølge.
Stor bølge, liten bølge.
Stor bølge, liten bølge.

Cecilie husker de gjorde armbevegelser for å imitere bølgene. Det er et av de beste minnene hennes fra barndommen.

Men så ble sangen avbrutt. Han kom inn på rommet.

Eldstebroren fikk gjennomgå mest. Men også de andre barna. Cecilie klarte ikke å se på. Hun ville hjelpe.

– Hvis han var sint og skulle slå noen av de andre ... Jeg brydde meg jo så mye.

Hun kikker ned.

– Han pleide å se på meg. Jeg nikket med hodet. Det var et tegn. Hvis jeg ble med ham inn på rommet, så skulle han la de andre være i fred.

Hun pleide å nikke med hodet. Hun pleide å være redd.

– Da jeg skulle legge meg var jeg livredd. Jeg lå under dyna. Så hørte jeg alltid en sånn lyd ... akkurat som det kom noen inn på rommet. Da jeg ble eldre innså jeg at det bare var hjertet mitt. Jeg var så redd at jeg hørte hjertet mitt. Jeg var livredd. Jeg trodde han skulle komme.

Bekymringsmeldinger

Barnevernet mottok flere bekymringsmeldinger om forholdene barna vokste opp under. Økonomien var dårlig, og flere ganger måtte foreldrene ha ekstra penger til mat.

Naboene har fortalt at barna av og til kom med lapper fra foreldrene. De spurte om penger eller mat. Eldstebroren fortalte på skolen at han ble slått. Etter hvert gjorde flere av barna det samme. Barnevernet hadde mottatt flere meldinger. De hadde prøvd å følge opp familien fra begynnelsen av 90-tallet. Foreldrene hadde takket nei til de fleste tiltak. Det var til tider høyt konfliktnivå mellom foreldrene og barnevernet. Flere av barna slet på skolen.

I 1999 fikk barnevernet nok. De besluttet å fremme en sak om omsorgsovertakelse.

De tok saken til Fylkesnemnda. En sakkyndig ble oppnevnt for å vurdere foreldrenes evne til å være foreldre. Han kom frem til at flere hjelpetiltak burde prøves først.

Barnevernet trakk saken. Barna ble.

Et år gikk. To.

I slutten av 2002 ble faren siktet og varetektsfengslet etter varsling fra barnehagen til et av de yngste barna.

Det gikk mot jul. Barnevernet var konstant i kontakt med moren. 15. desember 2002 ga hun opp. Hun ringte barnevernet selv.

– Kom og hent barna. Jeg klarer ikke mer.

Barna ble hentet av barnevernet.

Noen dager senere ble faren løslatt fra varetekt. Politiet kan ikke holde på han lenger. Han kom hjem til tomt hus. Moren var borte. I månedene etter ble det av og på i forholdet mellom dem.

Men barna kom ikke tilbake.

I 2003 vurderte den samme sakkyndige saken igjen. Denne gangen mente han at barna måtte flyttes for godt. De hadde levd i et regime av mishandling og vanskjøtsel over lengre tid.

Søsknene som hadde funnet trøst i hverandre, ble splittet. I dag bor de over hele landet.

Den som dro lengst bort, var broren som kom etter Cecilie i rekken.

Og for ham satt sårene etter barndommen dypt.

Den usikre gutten

– Jeg kjenner jeg er nervøs.

Mona er på sitt gamle soverom hos farmor. Hun bor ikke her lenger, men holder på å pakke bagen sin. Hun skal på tur. Mot nord.

For å treffe noen hun ikke har truffet på mange, mange år.

– Hva gjør deg mest nervøs?

– Å treffe lillebroren min igjen etter 14 år. Akkurat nå som dagen er her, føles det litt surrealistisk.

Mona trekker opp glidelåsen på bagen, går ned og gir farmor en klem. Så drar hun til flyplassen. Bodø er målet. Der havnet halvbroren hennes og lillebroren til Cecilie.

– Sven. Hva husker du av ham?

– Han var veldig kontaktsøkende. En veldig, veldig skjønn gutt. Blid. Men usikker. Virket redd. Innelukket. Minnet meg om meg selv som liten.

Mona er på flyet nå. Hun kikker ut vinduet.

Sven står på parkeringsplassen på Rønvikfjellet og kikker utover.

– Jeg har ikke sett henne på mange, mange, mange år. Det blir bra.

Dette er stedet hans. Han og bilen. Alene. Han liker å komme hit. For å tenke. Når hodet blir for fullt av mørke tanker.

– Jeg pleide å ha for høye mål. Å glemme alt som hadde skjedd. Det skjønner jeg nå at ikke kommer til å skje.

Han har på seg caps, grå hettegenser og en jakke med hette over. Av og til liker han å gjemme seg vekk. I ungdommen var Sven utagerende. Det var mange følelser som han ikke hadde bearbeidet. Etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen havet Sven i en familie som flyttet til Bodø. Han ble med.

I begynnelsen var det fint. Fosterfaren fortalte vitser. De lo sammen. De dro på seilturer. Da Sven slo seg vrang, trøstet fosterforeldrene. Det var nytt for ham. Han følte seg sett. Men så kom ungdomstiden. Og de undertrykte følelsene boblet opp. Utageringen ble så ille at fosterforeldrene måtte gi opp. De maktet ikke mer.

Sven havnet på institusjon i Haugesund. Det ble tidvis et liv på gata. Rus og vold. Når virkeligheten ble for tung.

Men en dag fikk han nok. Han ringte fosterforeldre. De ville ta ham inn igjen. Men han måtte slutte å ruse seg. Det gjorde han, og Sven har vært rusfri siden.

Tre år senere står han hjemme i Bodø, og nyter utsikten. På gode dager kan han se helt til Lofoten.

Den lille gutten som Mona husker. Som likte å breakdance og klatre. Mona blar gjennom barnevernspapirene til Sven. Det er flere hundre sider.

– Det viktigste for meg her er å hjelpe ham videre i saken hans. At han får unnskyldning og oppreisning for svikten fra kommunen. For det han har gått gjennom.

Sven er glad for hjelpen han får.

– Jeg setter veldig pris på at hun faktisk gjør det. Og det er ikke bare meg hun skal hjelpe, hun skal hjelpe mange andre også. Så det er jo veldig bra.

Sven kjører mot Mona.

– Selvfølgelig er det en del av meg som håper at alt skal bli bra, at ting fikser seg, men …. det er jo veldig vanskelig. Jeg har ikke fått de rette forutsetningene for å lage et bra liv.

Sven er fremme i gangen nå. Han banker på. Mona åpner døren og omfavner Sven.

– Godt å se deg...godt å se deg.

Etter en stund begynner Sven å fortelle.

– Vi bodde i det jeg vil kalle en krigssone. Hverdagen bestod av vold. Grov vold.

Sven har alltid slitt med å snakke om barndommen. De flere tusen sidene med barnevernsdokumenter viser det. Sven snakket første gang om volden i 1999. Da var han fire år. Ellers har han fortalt lite til andre.

Han turte ikke.

– Det hang faktisk et balltre på veggen. Som et symbol på frykt.

Sven forteller at faren slo med dette balltreet. Han forteller at han så storebroren bli skutt med luftpistol i ansiktet.

– Du kan tenke deg hva det gjør med en liten gutt.

Sven forteller en brutal historie. Om en liten gutt som fryktet for livet.

Mona reiser hjem etter to dager i Bodø. Det blir et tårevått farvel. Det har gått 14 år siden han var den lille usikre gutten som pleide å følge etter Mona og Cecilie. Han ville leke med storesøstrene. En gang dunket Mona han i hodet med en tom maisboks.

Nå er hun utrøstelig.

– Å se Sven i Bodø ... det var som å se den lille, usikre gutten. Det gjorde utrolig vondt å reise fra ham. Men jeg er stolt av ham.

Monas kamp for oppreisning for søsknene begynte lenge før besøket i Bodø.

Den begynte i Oslo. For over et år siden.

Politikernes løfter

– Jeg har ikke ord, jeg er helt … jeg er veldig overrasket og glad. Jeg blir hørt.

En ekstatisk Mona ble intervjuet av NRK i Oslo 22. august 2017. Én etter én hadde de politiske partiene støttet opp om hennes budskap.

Mona ville endre erstatnings- og foreldelsregelverket i saker som omhandler vold mot barn. En straffesak som omhandler vold mot barn blir ikke foreldet. En erstatningssak blir det.

Reglene er slik at hvis det går mer enn tre år etter et barn burde ha funnet ut at handlingene vedkommende er utsatt for utløser erstatning, så blir saken foreldet. Fristen løper oftest fra barnet har blitt 18 år eller når det er spesielle omstendigheter som tilsier at nå burde det ha visst det.

Men forskningen viser at barn ofte ikke er klare til å snakke om disse tingene før mange år etterpå.

Og så var det problemstillingen som ble gjeldende i Mona sin sak. At det var konsekvensene av svikten, og ikke selve svikten, som utløste erstatning.

Dermed fikk broren opprinnelig 1,3 millioner og hun null. Mona ville ikke at dette skulle skje noen andre.

Så midt i valgkampen før stortingsvalget i 2017 dro hun til Oslo. SV-byråd og tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen hadde invitert alle de politiske partiene. Mona var medarrangør. Alle partiene på Stortinget stilte. De som ikke stilte personlig, sendte hilsener.

– Til slutt så har jeg lyst til å hilse veldig til deg Mona Anita. Som har satt ord på dette. Brukt mange år av ditt liv. Lykke til videre.

KrF-nestleder Olaug Bollestad snakket direkte til Mona. Tårene trillet.

Den lille jenta med blåmerkene som gikk fra voksen til voksen og ba om hjelp, ble endelig hørt. 25 år senere. Og ikke av hvem som helst.

Helseminister Bent Høie (H) hilste også direkte til Mona.

Alle partiene gikk med på en full gjennomgang. Thorkildsen tok et jubelbilde av alle som hadde møtt opp. Triumf.

Et år senere. En stille dag i Rogaland.

Mona er på tur. Hun har vært i Oslo. I Bodø. Høsten 2017 ble til vinter. Til vår. Til sommer.

Loven er ikke endret.

– Etter det hørte jeg ingenting mer.

En skuffet Mona stod frem nøyaktig et halvt år senere og ba om handling fra politikerne. Alle hadde forpliktet seg. Men ingenting hadde skjedd.

Få dager senere kom et forslag fra KrF. Et mer omfattende forslag. De ville ha gjennomgang av alle oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn.

Og det er ikke få.

Kommunenes dårlige samvittighet

De siste 15 årene har det eksistert over 40 lokale oppreisningsordninger for barn som ble utsatt for vold og overgrep på kommunale eller fylkeskommunale barnehjem.

Dette var for saker fra 1950- til tidlig på 90-tallet. De ble opprettet fordi kommunene hadde dårlig samvittighet. Ordningene kunne variere fra kommune til kommune. Folk som var blitt utsatt for samme type overgrep kunne få vidt forskjellige oppreisninger. Eller ikke få i det hele tatt.

Og forskjellene slutter ikke der.

For barna som har opplevd svikt senere, finnes det ikke slike ordninger. De må enten søke om statens rettferdsvederlag eller voldsoffererstatning. Disse ordningene er for alle som blir sviktet av myndighetene eller utsatt for vold. Summene er mye lavere enn i de gamle oppreisningsordningene.

Eller de kan gjøre som Mona og storebroren. Gå til sak mot kommunen. Men da stilles det helt andre krav til bevis enn i de gamle sakene. Og man må i tillegg altså ha en skade. Som må ha sammenheng med svikt fra kommunen.

Urettferdig, mener Mona. Og flere med henne.

Derfor fremmet KrF-nestleder Bollestad forslaget i februar. NRK Brennpunkt møter henne på Stortinget høsten 2018. Det har gått over et år. Hun har en pause innimellom reisingen. KrF sitt veivalg i politikken har stjålet alle overskrifter de siste ukene.

– Siden du hadde den hilsenen til Mona, har det gått over et år. Hva tenker du om det? Følger du opp det løftet godt nok?
– Jeg har gjort det jeg har gjort. Jeg brukte lang tid på å lage det forslaget. Det er sånn dessverre mange av disse prosessene. Jeg skjønner at Mona er kjempeutålmodig.

Bollestad forklarer at forslaget skal behandles i justiskomiteen.

– Det ble levert i februar. Så må det jobbes med. Og så må det vedtas eller ikke vedtas.

– Når skjer det?
– Det er ikke min komité. Men det må jeg finne ut av for deg. Det er en større sak enn som så.

– Men skjer det i høst?
– Ja …

NRK kontakter regjeringen. De viser til det samme som Bollestad. Det skal behandles i justiskomiteen.

Men Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) mener det ikke trengs en slik gjennomgang. De lokale ordningene er kommunenes ansvar. Det trengs ikke endring. På spørsmål fra NRK svarer hun:

– Det er først og fremst kommunene sitt ansvar dette her.

– Det er store forskjeller idag. Mange opplever systemet som urettferdig og at det legger opp til forskjellsbehandling. Hva tenker du om det?
– Det er kommunenes ansvar å finne ut av det, og avgjøre hvordan sakene skal behandles. Så det er ingen planer per nå om å endre i det som har vært linja.

Svarene NRK får, har Mona etterlyst i lang tid.

– Jeg ringte rundt til de ulike partiene for å høre hvor langt de har kommet i arbeidet nå. Hva har skjedd? Hvordan har dere jobbet? Hvor lenge er det igjen? Men det var ingen svar å få. Det var de samme standardsvarene. De visste ikke. De jobber med det.

Mens Mona venter på de store svarene, gjør hun noe med det hun kan gjøre noe med. Hjelpe søsknene. Sven ringer. Han er på vei til Stavanger. Han kjører fra Bodø.

Mona ringer advokaten.

Håp?

– Her er ditt liv i barnevernstjenesten.

Advokat Svein Kjetil Lode Svendsen legger frem tre store blå ringpermer. De er fulle. Papirene til Sven.

Svendsen spør Sven hvem han føler har mest skyld.

– Faren min. Og barnevernet. De var i familien fra før jeg var født. Det er ikke bare jeg som har blitt sviktet. Søsknene mine. Storebroren min. Søstera mi.

Og søstera, Cecilie, vil også ha svar. Hun sendte en søknad om oppreisning for to år siden. Siden den gang har livet gått videre.

Cecilie havnet i fosterhjem på en liten øy utenfor Stavanger i 2003. Hun bor fortsatt i nærheten. Fosterforeldrene eide en hønsegård. Det gjør fosterfaren fortsatt.

– Det er ikke så komplisert.

Hun ser nøye på eggene som kommer på båndet. Fosterfaren er bonde. Cecilie har brukte mange timer her på hønsegården. Ni år gammel kom Cecilie til fosterhjemmet.

Hun ble en del av familien.

– Jeg trodde jeg skulle komme til noe skikkelig moderne. Akkurat som et hus som er en glasskube eller noe sånt.

Hun ler.

– Men jeg kom til en gård og det var egentlig ganske kjekt.

Fosterfaren og Cecilie forteller at hun var ei krevende jente i begynnelsen. Hun kunne ikke spise med kniv og gaffel. Veldig usikker. Til tider veldig sint. Og hun savnet søsknene.

– Fra første kveld jeg fulgte henne til soverommet, så sa jeg at jeg var glad i henne.

Egil Norheim husker begynnelsen godt.

– Etter 9–10 måneder fikk jeg respons. Hun var glad i meg også.

– Hvordan var det?
– Fantastisk.

Han smiler.

Cecilie forteller at fosterhjemmet til tider fikk henne til å glemme barndommen. Gårdslivet ble terapien. Hun likte å klappe lammene og kose med dem.

Men etter noen år begynte hun å fortelle. Det tok tre og et halvt år før hun om omsorgssvikten.

– Hva synes du om jobben barnevernet gjorde?
– Det er det som har skremt meg at de ikke grep inn tidligere og gjorde noe.

– Tror du hun vil få det bedre med en oppreisning?
– Jeg synes de hadde fortjent det. For den behandlingen de har fått. For det de har vært utsatt for i oppveksten.

Så nå vil Cecilie ha svar.

Skuffelse

Hun reiser inn til Stavanger for å møte advokaten. Christian Thrane Asserson. En av Stavanger mest erfarne advokater innen erstatningsrett. Han har hatt titalls saker mot barnevernet. Han tar med seg en dokumentbunke til møtet med Cecilie. Hun spør:

– I det avslaget jeg fikk. Hva begrunner de det med?

– De mener at kommunen ikke har opptrådt uaktsomt med tanke barnevernsloven og de reglene som gjelder, svarer advokaten.

– Jeg forstår ikke avslaget helt. Jeg mener det står mange gode begrunnelser i papirene.

– Det er jeg helt enig med deg i. Vi mente vilkårene for erstatning var oppfylt. Hvis du vil gå videre med dette så er det neste å ta inn saken for domstolen.

Men advokaten advarer. Bevisbyrden vil være på Cecilie. Det kan koste 300.000-400.000. Hvis hun taper. Da kan hun måtte dekke sine saksomkostninger og kommunens omkostninger. Og sitte igjen med null.

Cecilie ser tomt ut i rommet.

– Jeg har ikke lyst å ta den risikoen kjenner jeg. Hvor vi ender opp med å betale så mye. Altså motpartens sine utgifter og …. det er mye penger.

– Det er ofte et problem i disse sakene fordi det er sånn forskjell i styrkenivået her, sier advokaten.

Cecilie takker for seg og går ut.

– Jeg kommer ikke til å ta det til retten og risikere å tape så mye penger når jeg har to barn. Jeg skal spare til hus. Få meg bil. Så hva kan jeg gjøre?

– Hva tenker du da? At dette er veis ende?
– De slipper jo altfor lett unna. Det er veldig dumt for alle søsknene mine da. Hvordan skal de klare å få gjennom sin sak?

Broren Sven er hos advokat Svendsen i advokatfirmaet Elden. Han skriver under på papirene. Søknadsprosessen hans er i gang.

Men er det håp? Svaret finnes på rådhuset i Sandnes.

Svarene fra kommunen

Vinden tar tak i trærne utenfor det fraflytningsklare rådhuset i Sandnes.

For et drøyt år siden la kommunen rådhuset ut på Finn.no for 70 millioner kroner. Det ble solgt til en kjent eiendomsutvikler i distriktet. Noen hundre meter unna, i sentrum, ligger det nye praktbygget der politikerne og administrasjonen skal holde til.

Det har kostet om lag 400 millioner kroner.

Men uansett:

Fortsatt er det gamle som brukes.

Barnevernsleder Silje Nygård og kommuneadvokat Eva Næsheim. Kommunens utsendte i fjor da Mona sin sak var oppe. Kommunens utsendte i år.

De er godt forberedt når de møter NRK i formannskapssalen. Samme sal der vedtaket om at Mona skulle få 725.000 kroner i moralsk oppreisning ble gjort for et drøyt år siden. De har med seg notater på flere ark. De legger dem på et ståbord. De vil svare stående.

– Da begynner vi med Mona sin sak. Den kjenner dere godt.
– Det var flere som meldte fra om bekymringer. Og bekymringene ble ikke fulgt opp. Informasjonen fra barnet ble heller ikke tatt med i de vurderingene som ble gjort. Og det er grunnene til vi har erkjent at vi ikke har gjort nok.

Barnevernslederen tar selvkritikk på vegne av kommunen enda en gang.

– Opprinnelig endte det med at Mona ikke fikk oppreisning, men broren fikk. Hvorfor?
– Grunnen til det er jo at tre vilkår må være oppfylt juridisk sett, for at man skal ha krav på erstatning. Det ene er at kommunen har begått en feil. Det andre er at vedkommende er påført en skade, og så må skaden ha en sammenheng med feilen kommunen har begått.

Kommuneadvokat Næsheim svarer.

– At Mona opplevde dette og ikke fikk noen skade ... hvordan høres det ut?
– Det er vanskelig for oss å svare på akkurat det med skade. Det er derfor vi setter det ut til sakkyndige. Erstatningen skal jo ikke være betaling for det som har skjedd. Det er en kompensasjon for konsekvensene, sier Næsheim.

Med dagens regler er kommunens ansvar å erkjenne om man har gjort en feil eller ikke. Så er det en sakkyndig som vurderer skadene. I Mona sin sak erkjente kommunen at de hadde gjort en feil.

Det er det ikke alltid de gjør.

– Da er det Sven og Cecilie. Sven sin søknad har ikke kommet inn enda. Men hvorfor fikk Cecilie avslag på sin søknad om erstatning?

– Det er fordi kommunen ikke ser at man har begått noen feil i den saken, svarer kommuneadvokaten.

– Dere mener det ikke var gjort noe galt i Cecilie sin sak?
– Ikke en feil som skulle tilsi at kommunen skulle betale erstatning.

Fra 1991 til 1999 fulgte barnevernet i Sandnes kommune opp familien. De fikk flere bekymringsmeldinger om vold og omsorgssvikt. Kommunen tilbydde flere hjelpetiltak. Foreldrene takket som regel nei. I slutten av 1999 forsøkte de å overta omsorgen, men en sakkyndig konkluderte med at kommunen burde prøve flere hjelpetiltak. I slutten av 2002 overtok kommunen omsorgen. Nå konkluderte også den sakkyndige med at dette var riktig. Barna hadde levd under vanskelige forhold i lang tid.

I 2006 gikk kommunen så langt at de anmeldte foreldrene til politiet. De hadde fått flere meldinger om at barna hadde fortalt om vold og omsorgssvikt. Faren ble siktet.

Men etterforskningen gikk sent fremover. Kommunen kontaktet politiet selv og ba dem prioritere etterforskningen. De var ikke i tvil om at barna hadde opplevd vold og omsorgssvikt.

I samme periode som de mente å ha fulgt opp familien. Saken endte med henleggelse i 2009. Påtalemyndigheten hadde trodd barna. Men mente at voldshandlingene var fra så langt tilbake i tid at de var foreldet.

Likevel mener barnevernslederen i dag at kommunen ikke kunne gjort noe mer ut fra informasjonen de hadde den gangen.

– Den lå til grunn for de vurderingene en tok.

– Men ble det gjort nok for å få nok informasjon?
– Det kan jeg ikke svare på nå. Det ber jeg om forståelse for.

– Her er det snakk om to familier som egentlig er en del av en storfamilie. Det er totalt 17 barn som har havnet under barnevernets omsorg i dette familiekomplekset. Veldig få av dem har jobb i dag. Det er få eller ingen som har noe særlig utdanning. Mange av dem har havnet på siden av samfunnet. Føler Sandnes kommune noe ansvar?

Det blir stille i rommet. Kommuneadvokaten ser ned på papirene og så bort på barnevernslederen. Sistnevnte beveger blikket nedover arket hun har foran seg.

– Igjen ... så har vi erkjent ansvar i den ene saken. Igjen så er det beklagelig når vi ikke klarer å avdekke de faktiske forholdene barn og unge lever under. Sånn at vi kan få satt inn de rette tiltakene tidlig nok. Det er jo det vi tilstreber hele tiden å få til.

Oppgjørene

– Hvis Sandnes kommune har litt samvittighet. Litt medfølelse. Så burde de gi moralsk oppreisning til resten av søsknene. Uten at de er nødt til å fremme sak for det. Det er det som er rettferdig.

Mona er klar i talen. Hun kjemper for søsknene. Og alle andre barn. Hennes egen kamp er ikke over.

Stemoren.

Hun som fortsatt dukker opp i Monas mareritt. Ni år gammel hadde Mona selvmordstanker. Hverdagen var for tung å bære. Broren hadde kommet seg til farmor og farfar. Nå var det bare den lille hørselshemmede jenta igjen.

Hun var ti år da hun ble hentet på skolen.

Stemoren ble siktet for vold og mishandling av politiet. Flere vitnet mot stemoren. Naboer fortalte at de hadde sett henne slå Mona. Farfaren til Mona sa at han hadde sett henne være voldelig mot Mona. En leieboer som var i slekt med stemoren hadde også reagert på kvinnens oppførsel mot barna og spesielt Mona og broren.

I avhør forklarte den ti år gamle jenta at hun hadde blitt slått og sparket. Hun følte det skjedde hver dag.

Men saken ble henlagt av statsadvokaten. I 2002 ba Riksadvokaten om ytterligere etterforskningsskritt. Så ble saken endelig henlagt året etter.

Det ble ingen straff for stemoren.

Men alle barna endte opp under barnevernets omsorg. Også et yngre søsken som ble født etter Mona hadde blitt flyttet hjemmefra.

Mona ønsker å ta sitt oppgjør med stemoren. Så nå har hun saksøkt henne. Saken blir berammet i tingretten høsten 2018.

– Det er urettferdig at den kvinnen har fått leve livet sitt akkurat som hun vil. Hun har gått helt ustraffet. Jeg kan ikke tenke på det. Det gjør noe med meg.

Den første som sviktet

Og det var dette sinnet som gjorde ungdomsårene så vanskelige. Mona kunne ikke kontrollere det. Spesielt ikke når enda en person kom inn i livet hennes. Som gjorde alt mye mer forvirrende.

Moren.

Hun hadde kommet inn i livet til Mona. Men etter et overnattingsbesøk ville ikke Mona dra til moren mer. Hva som egentlig skjedde, husker Mona ikke helt lenger. Men det var noe med faren til Sven og Cecilie.

Så samværene skulle være hos farmor og farfar. Mona pyntet seg og satt ved vinduet. Hun ventet og ventet.

Moren dukket ikke opp.

Det begynte å skje oftere og oftere. Da Mona var 18 år sa hun at det var for sent for dem å bygge opp et forhold. Men hun håpte moren kunne stille opp for småsøsknene hennes.

– Det har hun ikke gjort.

I Danmark igjen.

– Jeg har fått en tekstmelding fra Sven. Han klarer ikke å snakke. Han skriver at han er glad i meg.

Mona titter opp fra mobiltelefonen.

– Han er veldig nervøs på mine vegne.

Hun er nervøs selv også. De siste årene har Mona prøvd å ta et oppgjør med dem som har sviktet henne. Én etter én. Barnevernet. Stemoren. Hele systemet. Nå er hun ved nullpunktet. Roten til alt.

Moren.

Hun som forsvant da Mona bare var noen uker gammel.

Bilen svinger inn en gate. Gps-en teller ned. 300 meter. 200 meter. 100 meter.

«Reisemålet er til venstre»

– Er det dette huset?

En kvinne kommer ut. Hun står og vinker. Hun smiler godt.

– Å, jeg er nervøs. Hva skal jeg gjøre?

Møtet

Moren kommer løpende til.

Hun legger armene rundt Mona og hulker. Det blir en lang omfavnelse. Det har begynt å regne. Mor og datter går inn i huset. Moren holder armen rundt Mona. De setter seg ved bordet i kjøkkenstua. Mona ser bort. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg. Moren ser på datteren. Hun holder rundt hånden hennes.

– Det er så godt at du er her.

– Mhm ...

– Det jeg har lyst å si til dattera mi er at jeg elsker henne over alt på jord. Jeg er utrolig stolt av deg.

– Mhm ...

Mona ser ned på bordet. Moren fortsetter å uttrykke sin kjærlighet. Hun smiler. Gråter. Og ler.

Det er den første dattera hennes som har kommet til henne. Hun som hun ikke rakk å bli kjent med den gangen sent på 80-tallet. Som bodde under to kilometer unna. Men som hun aldri traff før hun var blitt elleve år. Hun som ringte så mange ganger. Som ventet på at moren skulle komme besøk. Hun som pyntet seg og satt og så ut vinduet. Som hun ikke har sett på ti år.

– Kan jeg spørre deg om en ting?

Mona kommer til hektene igjen.

– Ja, selvfølgelig, svarer moren.

– Hvorfor fikk du så mange barn etter at du mistet meg og storebroren min?
– Det var fordi jeg ble gravid.

– Brydde du deg mer om de andre barna enn meg og storebroren min?
– Nei, jeg elsker dere alle like høyt. Det har aldri vært noe forskjell der Mona. Aldri.

– Da vi bodde i Sandnes skulle jeg i butikken med pappa. Jeg så på hver dame som gikk forbi meg. Er det mammaen min? Er det mammaen min?

Moren bryter ut i gråt. Hun legger hendene sine på Monas hånd.

– Det var ikke meningen at du skulle føle deg sviktet. Jeg vet at du har gått gjennom et helvete.

Moren forklarer. Hun dro fra Mona på grunn av en fødselsdepresjon. Hun forklarer at hun fikk angstanfall. Den er aldri blitt dokumentert. Hun tapte omsorgsretten til barna. Hun mener det skyldes løgn fra en sakkyndig som fylkesnemnda oppnevnte. Hun forteller at hun flere ganger gikk forbi huset Mona bodde i. Hun hadde visst hvor det var hele tiden. Stemoren til Mona hadde vært en venninne av moren.

– Det står i barnevernspapirene at du hadde sagt til barnevernet at du ikke ville ha besøk av meg mer.

Mona spør moren.

– Det har jeg ikke sagt. Det har jeg aldri noensinne uttalt meg om. Der kan du se. Igjen lyver barnevernet. Igjen kan du se. Igjen lyver de. Himmel og hav.

Noen år etter at Mona ble født hadde moren truffet den unge mannen hun kom til å bli gift med. Hun møtte ham på et utested i Sandnes. I 1992 fikk de sitt første barn. Fra 1994 til 1998 kom det ett hvert år. Så to til i 2000 og 2001. Alle ble hentet av barnevernet i desember 2002.

Flere av dem sliter i dag. Traumer. Angst. Et liv i utenforskap.

– Det forstår jeg godt.

Moren får tårer i øynene igjen.

– Faren deres var voldelig. Jeg var redd for ham og ungene var redd for ham.

– Hvordan var oppveksten til Sven og Cecilie?
– Han slo alle.

– Hvorfor kom du deg ikke vekk fra ham?
– Jeg var redd for ham. Jeg prøvde å komme meg vekk. Han fant meg alltid.

– Så du ble og ble, og fikk åtte barn med ham?
– Ja, fordi jeg var redd for ham.

Moren tenner opp en sigarett. På benken ved døra står det bilde av en liten gutt. Det er Sven. Mona tar et bilde og sender til Sven.

Hun setter seg ned.

– Er du glad for at barna har vokst opp i fosterhjem og vært trygge?
– Hadde jeg fått være i fred fra barnevernet så hadde jeg godt klart barna.

– Føler du at du selv har sviktet dem på noe vis?
– Det har jeg, når jeg ikke kunne komme meg vekk fra han der. Selvfølgelig har jeg det.

– Hvordan føles det?
– Det er ikke en god følelse vel. Det er noe jeg sliter med hver dag.

Moren tar en slurk fra ølboksen hun har foran seg. Alkoholen er det eneste som hjelper. Roer nervene. Hun skrur på en sang for Mona. En sang av Elton John hun dediserte til Mona for mange år siden. «Sorry seems to be the hardest word». Den gangen den lille jenta fortsatt hadde et håp om å bli kjent med moren sin.

It's sad, so sad
It's a sad, sad situation
And it's getting more and more absurd
It's sad, so sad
Why can't we talk it over?
Oh it seems to me
That sorry seems to be the hardest word

Noen timer senere er Mona i bilen. På vei hjem fra moren. Adrenalinet pumper.

– Det er siste gang vi møttes. Hun lovet at hun skulle ringe hver lørdag. Jeg vet ikke om jeg kommer til å svare. Men jeg håper hun ringer.

Mona knytter hendene sammen. Som om hun fyller dem med sand. Hun blåser inn i dem og sprer dem.

– Det er over nå. Som støv blåst ut i vinden.

Hun setter seg opp og ser ut vinduet. Hun skrur opp musikken i bilen. Og så blir blir hun stille. Vindmøllene og gårdene passerer.

Noen mil senere bryter hun ut i gråt.

Mona besøkte moren i slutten av august. Hun ringte to av de første lørdagene etter det.

Siden har hun ikke ringt.

• Se Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp» i NRK TV

NRK Brennpunkt har i forbindelse med denne saken forelagt alle påstander til stemoren til Mona og faren til Cecilie og Sven. De har valgt å ikke kommentere. Alle påstander underbygges av bekymringsmeldinger fra utenforstående eller samsvarer med tidligere forklaringer fra de involverte. Moren til Mona nekter for at hun forlot dem uten mat slik Cecilie hevder. Faren til Mona har ikke ønsket å bidra til denne saken.

I etterkant av denne saken har Stortinget bedt regjeringen og KS komme tilbake med forslag til en frivillig nasjonal ordning. Mona Anita Espedal måtte gå gjennom en ny sakkyndig vurdering. Til slutt vedtok Sandnes kommune å gi henne ytterligere 1,3 millioner kroner i oppreisning. Les mer om det her: Vil gi Mona Anita Espedal millionerstatning