Jenta som tapte barndommen

Mona Anita Espedal tar ned telefonen fra øret. Hun er helt stille. I sjokk.

Under øret, langs kinnet har Mona et arr.

Et av få synlige tegn etter år med mishandling.

Slag. Spark. Kvelertak.

Fra hun var fire år gammel ble hun mishandlet. Hørselen hennes er ødelagt. Mona er overbevist om at det skyldes mishandlingen. For tre år siden bestemte Mona seg for å stille noen til ansvar.

Kommunen. Med barnevernet som ikke grep inn.

Monas sak er en av de groveste barnevernssakene i Sandnes noensinne.

Det er to år siden kommunen erkjente at de burde har grepet inn langt tidligere. Tatt Mona og søsknene ut av hjemmet der alt det vonde skjedde. Mona trodde at erkjennelsen betød seier. At nå skulle noen stå til ansvar for at barndommen hennes ikke ble som den skulle. Men nei.

Nå har advokaten nettopp fortalt henne at selv om kommunen erkjenner at de burde ha grepet inn, så får hun ingen erstatning. Hun er rett og slett ikke skadet nok.

Telefonen ringer igjen. Det er et av søsknene til Mona. 1,3 millioner kroner i erstatning får han.

De er vokst opp i samme hjem. Historiene deres er ganske like.

Dette er en historie om grov omsorgssvikt, vold, flere hjelpeløse barn og et lovverk som straffer de sterke. For Mona hjalp det ikke fortelle sin historie i avisa.

Men først går vi tilbake i tid. 24 år tilbake. Da en liten blond, kortklipt jente gikk fra nabo til nabo, lærer til lærer, voksen til voksen og ba om hjelp.

Slått med belte

1995: Det er en rolig gate i Sandnes, litt utenfor sentrum.

En lekeplass og en bakke som barna aker i om vinteren. Noen trær. Akkurat mange nok til at de har fått tilnavnet «skogen». På toppen av akebakken er det et hvitt hus. Her bor det en liten fem år gammel jente med kortklipt lyst hår. Hun blir kalt gutten med pipeapparatet på grunn av håret. Og høreapparatet som stadig piper på grunn lavt batterinivå. Klærne hun har på seg er altfor små. Hun har blåmerker.

I 1995 får barnevernet i Sandnes melding om vold i hjemmet der Mona vokser opp.

Siden året før hadde hun, faren, stemoren og de fire andre barna bodd i huset på toppen av bakken.

Meldingen kommer etter at Mona kontakter en kvinne i nabolaget. Hun viser henne blåmerkene hun har på halsen. Det er stemoren som gjorde det, forteller hun. Hun forteller også at hun blir dengt i veggen og i et bord. I tillegg sier hun at stemoren slår henne med belte.

Kvinnen forteller dette videre til en politimann som jobber ved lensmannskontoret på Bryne. Han kontakter barnevernet 16. januar og forteller om det han har fått høre.

Bare fire dager senere går flere i den lokale velforeningen sammen om en lang melding til barnevernet. Barna er dårlig kledd og at de er ute sent på kvelden. Mona har blåmerker på halsen. Hun har fortalt at hun blir slått på beina og stukket med nåler under føttene.

På dette tidspunktet hadde allerede barnevernet vært inne én gang med et hjelpetiltak etter to bekymringsmeldinger året før. Igjen foreslår barnevernet hjelpetiltak og avlastningshjem for Mona. Foreldrene avslår. Barnevernet trekker seg ut igjen.

Hunden blir hentet – barna blir

1996: På fem dager i august 1996 kommer det tre nye meldinger til barnevernet. I en av dem forteller en helsesøster om tips hun hadde fått om mishandlingen Mona og søsknene gikk gjennom.

«Naboene vil ikke ta kontakt med barnevernet igjen, dette skyldes måten de ble møtt på av barnevernet sist gang de meldte fra» skriver hun i meldingen.

En annen helsesøster sender også inn en melding. Hun mener også at barna er dårlig kledt og er sent ute om kvelden. Hun forteller om blåmerkene til Mona og at flere av barna har tisset på seg i redsel for å gå hjem. Foreldrene skriker, kjefter og banner til barna.

Helsesøsteren synes også at det er spesielt at mens familiens hund ble hentet, fordi den ikke levde under gode nok forhold, må barna bli igjen. «Samtlige naboer syntes det er forferdelig å være vitne til de forhold barna vokser opp i» skriver hun videre i meldingen.

På kort tid nå kommer det flere meldinger. Naboene sender en ny og omfattende bekymringsmelding med et tosifret antall konkrete hendelser. «Foreldrene våger ikke å la barna sine leke med disse barna».

En psykolog mener bekymringsmeldingene er svært alvorlige, og at familien må observeres over tid. Han mener erfarne sakkyndige må inn og de må ikke la seg blende av velartikulerte foreldre.

Trakk seg ut

1997-1999: Etter å ha prøvd forskjellige hjelpetiltak etter de tidligere bekymringsmeldingene, velger barnevernet å koble inn Foreldre- og barnsenteret. I 1994 hadde barnevernet konkludert med at problemene hadde skyldtes hørselshemningen til Mona, men problemene hadde bare fortsatt. Senteret setter i gang med et 14. punkts utredningstiltak.

De foreslår et besøkshjem/avlastningshjem for Mona og gjenoppta kontakten med farmor og farfar. Mona hadde bodd hos dem store deler av sine tre første leveår, men familien hadde mistet mye av kontakten siden da.

Foreldrene nekter hele tiden for at de har gjort noe galt.

I desember 1997, over tre år etter at de første bekymringsmeldingene hadde kommet inn, bestemmer barnevernet seg for at det skal samarbeide mer med familien. I begynnelsen av 1999 avslutter barnevernet saken. De mener ting har bedret seg, og de ikke kan pålegge flere hjelpetiltak.

Et år senere mottar barnevernet nye meldinger fra naboer. En nabo forteller at barna har fortalt at de blir slått. Han har også sett det selv. Det blir brukt belter og kleshengere. Naboen kontakter politiet.

• Her er et sammendrag av noen av bekymringsmeldingene som ble sendt til barnevernet og innholdet i disse:

Hentet på skolen

2000: Omtrent et halvt år senere, i februar 2000, blir Mona hentet av barnevernet. Det har skjedd endringer i ledelsen til barnevernet på denne tiden. For første gang velger barnevernet å snakke med Mona uten at foreldrene er i nærheten. De kommer til skolen. Mona forteller om alt. Igjen.

Men denne gangen får det konsekvenser.

Jenta har blitt ti år nå. Fortsatt tynn og kortklipt. Stemoren lot henne aldri ha langt hår, noe hun alltid hadde hatt lyst til å ha.

Mona kjøres til besteforeldrene på Hinna i Stavanger. De blir fosterforeldrene hennes.

Barnevernsvakten kommer på besøk. Mona har fått vært med på Havanna badeland for første gang.Hun har også har fått karnevalsklær.

«Hun er opprømt» skriver barnevernsvakten i rapporten.

«Alvorlig skadd»

Saken blir behandlet hos Fylkesnemnda for sosiale saker flere måneder senere. Sandnes kommune har gått fra å tilby mindre inngripende hjelpetiltak, til å mene at situasjonen er så alvorlig at de må overta omsorgen for Mona.

«Det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barna får og alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som de trenger etter sin alder og utvikling. Barna er blitt mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Det er overveiende sannsynlig at deres helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for dem» anfører de.

Faren samtykker.

Fylkesnemnda vedtar at kommunen skal overta omsorgen.

Mona blir plassert hos farmor og farfar.

Dette er en meget grov sak. Politiet begynner å etterforske den.

Politietterforskning

I løpet av de første månedene av år 2000 etterforsker politiet saken. Har stemoren og faren til Mona mishandlet barna? Mona avhøres av en dommer. Under følger et utdrag (RF er initialene til dommeren). Dette er et direkte utdrag fra avhøret, men navnene til andre involverte er fjernet:

RF: Hvem var det du sa holdt på å slå og spenne?

Mona: (navnet til stemoren).

RF: Hvem var det hun slo og spente på?

Mona: Meg og ... og (navnet til to av brødrene).

RF: Akkurat ja, hvor lenge holdt hun på med det?

Mona: ... mange år.

RF: Var det sånn at det var flere ganger hver dag eller noen ganger i uka, eller sjeldnere enn det. Hvor ofte skjedde det?

Mona: Jeg føler som hver dag.

RF: Har hun brukt noen andre ting hun har slått deg med?

Mona: Kleshenger og belte.

Blir ikke straffet

Totalt 16 personer blir avhørt av politiet. Læreren på Auglend skole forteller at Mona var overlatt til seg selv som sjuåring. Hun hadde ikke med niste. Hun hadde heller ikke spist frokost. Hun kom uten regntøy da det regnet og manglet lue og varme klær om vinteren. Dette hadde forandret seg etter at Mona var tatt ut av hjemmet.

Nå virket hun glad.

Etter dette fortsetter avhørene av naboer, lærere og besteforeldrene. Besteforeldrene forteller om da de meldte fra til barnevernet for to år siden. De forteller at saksbehandleren hadde sagt at «her var det mye sladder» da de prøvde å ta opp alvorlige forhold.

Mona har det etter forholdene bra hos besteforeldrene. Hun har noen raserianfall, men besteforeldrene tror det er sunt at hun får utløp for følelsene sine.

En tidligere leietaker hos familien kaller behandlingen av barna for «psykisk terror».

Etter hvert blir faren og stemoren avhørt av politiet.

Begge to avviser straffeskyld og nekter for de fleste av forholdene som det er blitt meldt fra om.

Alle de gjenværende barna blir hentet og akuttplassert av barnevernet. Antall barn hadde gått fra fem til åtte. Barnevernet overtar omsorgen for alle sammen.

Både stemoren og faren blir siktet for vold mot barna, mot Mona og et av de andre søsknene. Saken blir imidlertid henlagt på bevisets stilling.

Etter dette blir saken liggende i over ti år. Før en voksen Mona Anita Espedal tar tak i den.

• Les mer om politietterforskningen her. Det tok flere år fra anmeldelsen kom til politiet til saken ble henlagt:

Provosert

Februar 2014: Langt unna Sandnes, og det hvite huset, sitter en voksen Mona. Hun leser avisa. Hun er småbarnsmor nå. De vonde minnene blir stadig fjernere. Men så stopper hun opp på en artikkel i Stavanger Aftenblad.

Den handler om at barnevernet i Sandnes mottar flere bekymringsmeldinger. Barnevernssjef Trygve Apeland er intervjuet. Han forteller at dette skyldes at byen er i vekst og at barnevernet griper inn raskere. Han er egentlig fornøyd.

– Målet for barnevernet er å komme inn i sakene på et tidligst mulig tidspunkt, og jeg er fornøyd med andelen saker som omhandler barn under sju år, sier Apeland til Aftenbladet.

Mona blir rasende. Hvordan kan barnevernet, som sviktet henne og søsknene hennes, gå ut i avisen og skryte på den måten? Mona bestemmer seg. Dette skal de ikke få slippe unna med. I dagene og ukene fremover begynner jakten.

Jakten på sin egen barndom.

Hun drar først til barnevernet og ber om alle sakspapirer som omhandler henne. Det er en tykk bunke. Mona leser igjennom. Så kontakter hun avisa og ber om et møte.

Flere måneder senere forteller hun sin historie i Aftenbladet.

Innen den tid har Mona gått til sak og bedt om erstatning fra Sandnes kommune. Barnevernet erkjenner ansvaret. Mona trodde hun hadde vunnet.

Men historien er ikke over.

Angst

Siden de åtte barna ble hentet ut av hjemmet på Sandnes, har livene deres gått i ulike retninger.

Stemoren og faren har gått fra hverandre. Både de og barna har spredt seg utover hele landet.

Flere har hatt psykiske lidelser. Mona fikk selv en psykisk diagnose i 2006 og har slitt med angst, spesielt i enkelte situasjoner.

Dette skyldes oppveksten mener Mona, og våren 2015 sender advokaten hennes et brev til Sandnes kommune.

«Etter vårt syn har Mona blitt påført en psykisk skade. Det er foreløpig ikke innhentet sakkyndig vurdering for å fastslå omfanget av denne, og om det foreligger årsakssammenheng mellom det Mona opplevde i oppveksten og de psykiske skader hun i dag sliter med»

Og det er nettopp dette som betyr noe. Er det kommunens skyld at Mona sliter?

Rapport

Kommunen har erkjent ansvar og betaler derfor for en utredning av Mona. En sakkyndig blir oppnevnt. Han skal ha to møter med Mona. Cirka én time hver gang. Mona får en ekstra time etter at hun får beskjed om at det ikke ser ut som hun oppfyller vilkårene for erstatning i slutten av time to.

Den sakkyndige hadde fått som oppgave å vurdere to ting:

1. Er Mona «skadet»? Har hun varige mén?

2. Kan disse skadene spores tilbake til barndommen? Og hadde de vært unngått hvis kommunen hadde grepet inn før?

Rapporten kommer. Konklusjonen er klar. Advokaten til Mona ringer henner og gir henne beskjed.

Hun får ingenting. Ingen erstatning. Ingen unnskyldning.

Ikke skadet nok

– Sandnes kommune har erkjent at de har opptrådt erstatningsbetingende. Vilkårene for erstatning er til stede, sier advokat Christian Thrane Asserson.

Han er en av Stavangers mest rutinerte advokater på erstatningsrett og har representert flere klienter som har søkt erstatninger fra kommuner i Sør-Rogaland. Han er også advokaten til et av søsknene til Mona som søkte erstatning sammen med henne. Vedkommende fikk 1,3 millioner kroner, men har ikke ønsket å bidra i denne saken.

Advokaten forklarer at det er en vesentlig forskjell på utmåling av erstatning for voksne og barn. Mens voksne får erstatning basert på det reelle økonomiske tapet, får barn det ut fra standardiserte regler. Man beregner mén-erstatning og fremtidig inntektstap basert på medisinsk invaliditet.

– Man må ha en medisinsk invaliditet på minst 15 prosent. Hvis du er 100 prosent medisinsk invalid så får du 40 ganger grunnbeløpet, altså cirka 3,9 millioner kroner, sier Asserson.

– Det er altså konsekvensene og ikke selve handlingen som betyr noe?

– Ja. Det er konsekvensene, de varige skadene, som har betydning for erstatningens størrelse, sier advokaten.

Og det er derfor Mona ikke får noen som helst.

– Urettferdige regler

– Vi ville opprinnelig få oppnevnt en sakkyndig som var psykiater, men vi fikk en psykologspesialist. Til tross for alt det voldsomme hun hadde opplevd, kom han frem til at hun ikke hadde blitt påført en varig skade. Ikke av psykisk slag heller, sier Asserson.

Det var Sandnes kommune som foreslo den sakkyndige, men Mona og Asserson protesterte ikke på dette. I ettertid har de imidlertid fått opplysninger som har fått dem til å endre mening. De mener at det viser seg at den sakkyndige mangler nødvendig kompetanse. Mona og advokaten tror konklusjonen kan bli en annen hvis en psykiater får vurdere saken.

– Vi hadde ikke noe annet valg enn å bringe saken inn til domstolen. Vi har bedt om at det blir oppnevnt en rettsoppnevnt sakkyndig. Vedkommende må vurdere om Mona virkelig ikke har en skade, sier advokaten.

Kommunen har protestert på dette. De mener at det ikke er behov for noen rettsoppnevnt sakkyndig.

Asserson forteller at han har vist til høyesterettspraksis der det gjøres klart at retten må ha tilgang til god nok medisinsk ekspertise å basere sin avgjørelse på. Advokaten har ventet på en avgjørelse fra Jæren tingrett om dette.

– Egentlig har den sakkyndige sagt at Mona klarer seg for godt til at hun får erstatning, sier Asserson.

– Disse standardiserte reglene har blitt utsatt for kritikk blant annet fra advokater fordi vi synes de kan være urimelige i mange tilfeller. Hvis den sakkyndige ikke finner en skade, som fører til medisinsk invaliditet, så avskjærer det folk fra å retten til å få erstatning. Mange mener, jeg blant dem, at dette er en regel som bør vurderes og endres.

Erkjenner svikt

– Her skulle barnevernstjenesten vært i familien tidligere og flyttet barna.

Over 23 år etter at barnevernet fikk de første bekymringsmeldingene om Mona, og 17 år etter at de først grep inn, erkjenner barnevernsleder i Sandnes kommune, Silje Nygård, at de ikke gjorde en god nok jobb. Det er ingen tvil om at barnevernet sviktet Mona.

– Barnevernetjenesten i Sandnes erkjenner at man skulle grepet inn tidligere med tyngre tiltak og flyttet ut barna.

Men barnevernet gjør det også klart at de erkjenner at de sviktet Mona i perioden 1997 til 2000. Fordi da ble barnevernet spesifikt anbefalt av Foreldre- og barn senteret å ta ut Mona og et av søsknene fra hjemmet. Barnevernet fulgte ikke opp før tre år senere.

– Kunne denne saken ha skjedd i dag?

– Det er vanskelig å si, men det er et helt annet system i dag. I dag snakker man om den vanskelige hjemmesituasjonen med barna. Det er fokus å ta den vanskelige samtalen. Sånn skal man klare å unngå at sånt skjer.

– Blir barns stemme hørt mer i dag enn på 90-tallet?

– Det vil jeg påstå. Det er et helt annet fokus på at barna skal snakkes med. Hvis man ikke snakker med barna, så skal dette dokumenteres som et unntak. Da skal det være ganske gode argumenter for hvorfor man gjør lar være, sier Nygård.

Men en erstatning til Mona er det likevel ikke snakk om.

Ikke varige mén

Nygård møter NRK sammen med kommuneadvokat Eva Næsheim. Hun forklarer hvorfor Mona ikke får erstatning selv om et av søsknene hennes får det.

– Den sakkyndige har konkludert med at den ene av søsknene er påført en skade og den andre er ikke. Da er konsekvensene blitt ulike, hvis man har det som utgangspunkt så er det gjerne ikke så urimelig at det blir forskjell at det blir utbetaling.

–Så erstatningen er kun knyttet til varige mén og ikke det de har blitt påført gjennom barndommen?

– Ja, det er knyttet opp til om de er påført skade eller ei. Vi mener at rapporten som er fremlagt er god nok og er grundig så vi har sagt nei til å betale for en ny utredning, sier Næsheim.

Men barnevernslederen er klar på at hun synes saken er trist og gjentar kommunen burde gjort mer.

– Vil du be om unnskyldning?

– Vi skulle ha grepet inn tidligere. Vi erkjenner at vi ikke har gjort et godt nok arbeid i denne saken og da kan man ikke gjøre annet enn å beklage.

Tortur

2017: En stille formiddag i juni. En gate et par minutters kjøretur fra Sandnes sentrum. En liten bakke som barna bruker til aking. En gammel og slitt lekeplass med huskestativ og sandkasse.

– Mareritt. Tortur. Redsel. Frykt. Hver dag. Konstant.

Det er dette en voksen Mona forbinder med denne gata. I februar 2000 dro hun på skolen. Nå er hun tilbake. Det tok 17 år.

– Jeg har gjort alt for å unngå dette stedet.

Men så kommer hun på det. Hun var der én gang til. For å ta farvel med bestevenninna Tonje. Det fikk hun aldri gjort. I dag er Tonje her. Mona løper bort og gir venninna en klem. De står i bunnen av bakken.

– Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være en venn den gangen, sier Tonje Husebø.

Mona og Tonje begynner å gå oppover bakken. Minnene strømmer på.

– Vi skulle sitte og spise en gang. Da hadde stemoren min laget havregrøt med rosiner. Det likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg satt og tygget og tygget og tygget. Hun ble så sint at hun hentet en bakekjevle og skamslo fingrene mine. Hun tok en teskje og trykket ned maten i halsen på meg. Jeg kunne bli løftet opp etter veggen til jeg besvimte, forteller Mona.

Venninna husker at mange så det som skjedde. Moren hennes var blant dem som meldte ifra.

– Naboene varslet mange ganger. De prøvde å skifte fjes på den som meldte inn, de tenkte at de må jo bare fortsette. Det har tatt altfor lang tid.

Så er de fremme med det hvite huset. Møtet blir sterkt.

Gir seg ikke

Mona tørker noen tårer. Hun er klar på at den sakkyndige tar feil. Hun har ikke kommet uskadet fra det som skjedde innenfor de fire veggene.

– Minnene dukker opp hver dag. Mareritt. Det er en hel barndom som er ødelagt...som jeg aldri vil få tilbake. Jeg føler jeg blir sviktet av systemet gang på gang. Jeg føler at jeg står og stanger i en vegg rett og slett. Den lille stemmen i barndommen ble ikke hørt. Når skal jeg noen gang bli hørt.

Mona har ikke tenkt å gi seg.

Hun har overtatt alle kostnadene med å kjøre saken selv nå.

Hun går til sak mot den store og sterke kommunen.

Foreløpig er rettssaken berammet i november, en rettssak som kan få betydning for mange flere enn Mona. Hun håper at ingen barn må oppleve det hun gjorde. Ingen kortklipte jenter med for små klær som må grue seg for å gå hjem hver dag.

– Det som er viktig for meg er at jeg vinner. At jeg får den unnskyldningen og oppreisningen jeg fortjener. At jeg kan nå ut til andre som ikke har det bra. At folk kan melde fra og lære noe fra dette.

NRK har i forbindelse med denne saken vært i kontakt med både faren og stemoren til Mona. Faren ønsker ikke å stille til intervju. Han mener naboene overdrev, men han erkjenner at ting ikke var som de skulle være. Dette gjelder spesielt da han ikke var hjemme på grunn av jobb. Stemoren opplyste NRK at hun ville stille til intervju, men har avlyst ved to anledninger. I etterkant har NRK vært i kontakt med henne og hun har blitt forelagt innholdet i både den artikkelen og tv-reportasjen som er tilknyttet. Hun har bekreftet at det er mottatt, men etter det har hun gjort seg utilgjengelig for kommentar. Til Aftenbladet i 2015 sa hun at hun kunne ta barna hardt i armen, men at hun aldri har slått.