I 13 år har Vibeke følt seg overvåket av en nabo.
På t-banen. Hjemme. Og på butikken.
Nå håper hun at naboen snart slår henne ned.
Stalking

En som ser deg

Hver åttende kvinne opplever stalking – Vibeke føler seg overvåket av nabo

Det er en grå og kald desemberdag og Vibeke skal i svømmehallen. Det har hun gruet seg til i flere dager.

Hun kikker ut av vinduet. I en leilighet 50 meter bortenfor står det en skikkelse i vinduet, men den forsvinner raskt når vi ser på den.

Like etterpå lener den seg fram på nytt – og forsvinner igjen. Dette skjer flere ganger.

– Han er hjemme, ja, sier Vibeke, og setter seg på gulvet for å kose litt med katten Marie.

– Kanskje jeg skal vente med å ta T-banen?

Vibeke tenker litt, men bestemmer seg for å dra. Dermed begynner ritualene.

Vibeke står ved vinduet i stua si.

Mens hun pakker sakene sine, passer 57-åringen på å holde seg i den delen av leiligheten som ikke har vinduer. Dødssynden er å vise at hun har ytterklær på.

På vei ut går Vibeke forbi utgangsdøra som vender mot naboen. Den har hun ikke brukt på årevis. I stedet går hun gjennom kjelleren der bilene står parkert.

Vibeke sjekker klokka. Venter litt. Når det akkurat er to minutter igjen til T-banen går, trekker hun pusten dypt og kikker ut.

Er han der?

Den pene dama

Det er 13 år siden Vibeke første gang hørte fra mannen hun nå gjemmer seg for.

Da ringte han til ei av Vibekes naboer og lurte på hun var den «pene dama med svart hår og katt». Naboen sa nei. Den eneste mørkhårede med katt i blokka var Vibeke.

Mannen bekrefter historien til NRK.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Du verden, er det så kjekke jenter i nabolaget?». Så jeg prøvde å få tak i telefonnummeret hennes, sier han.

Ikke så rart, kanskje. Venner beskriver Vibeke som en sosial og blid verdensdame. Som ung danset hun ballett og studerte kunsthistorie på et universitet i Frankrike.

Et av hennes fineste minner er da hun tok seg av VIP-gjester under OL på Lillehammer.

Vibeke sitter ved et pent pyntet bord omgitt av utenlandske personer som spiser middag.

Her er Vibeke på jobb for Innovasjon Norge som vertskap for en finsk delegasjon under Lillehammer-OL i 1994.

Foto: Privat

Etter det har hun jobbet som eiendomsforvalter i flere firmaer.

Men i løpet av de siste årene har det skjedd noe med Vibeke.

Arbeidsjernet har slitt med å gå på jobb. Den utadvendte karrierekvinnen har blitt en engstelig innesitter.

Forandringen startet like etter telefonsamtalen.

Portrett av Vibeke i stua si.

Det første møtet

Kort tid etterpå var Vibeke på T-banen på vei hjem. Hun sto i et hjørne og kikket ut da hun hørte en stemme bak seg.

«Har du hatt en fin dag? Du er vakker.»

Da hun snudde seg, følte hun seg fanget i hjørnet. Mannen holdt seg fast i en stang på hver side av henne. Han fortsatte å prate:

«Skal ikke vi drikke vin og bli bedre kjent?»

Vibeke forteller at hun sa høyt og tydelig «nei», og at hun etter hvert kom seg av T-banen og løp for å låse seg inn i garasjen. Hennes daværende kjæreste ringte og kjeftet på mannen. Sendte også en SMS der han truet med å melde saken til politiet.

Mannen bekrefter hendelsen, men beskriver samtalen på T-banen som «hyggelig», og at han beklaget da han ble ringt opp.

Og i mannens versjon ender historien her. Han erkjenner at det var et litt klønete forsøk på å bli kjent, men sier at han trakk seg unna etter det.

– Jeg er en fredelig kar. Dessuten er jeg litt senior og har ikke tid til tull, sier han.

Men for Vibeke har historien akkurat begynt.

Små, små drypp

Etter hendelsen på T-banen begynte hun å se mannen oftere. I perioder hver eneste dag. Sakte ble han en stadig større del av Vibekes liv.

Hun forteller at han kunne komme hastende når hun gikk ut. Eller «tilfeldigvis» falle inn i henne når T-banen svingte. Eller bare sette seg ned rett overfor henne og stirre. Flere ganger møtte hun ham i en butikk hun handlet i på andre siden av byen.

Eller han kunne sitte på verandaen sin og kikke mot leiligheten hennes. Tente Vibeke et stearinlys i vinduet, kunne han tenne noen i sitt.

Små drypp som stadig minnet henne på at han var der. Små hendelser som noen ganger brøt med vanlig folkeskikk, men som ikke var ulovlige.

Så små at politiet mente det ikke var grunnlag for å gi ham kontaktforbud. Tre ganger anmeldte Vibeke mannen. Tre ganger var han i avhør, og tre ganger ble saken henlagt.

Men Vibeke kjenner at alt dette småtteriet i løpet av tretten år har blitt til noe stort.

– Det tar hele livsgnisten min. Det er som en kran du ikke får bytta pakning på og som bare står og lekker hele tiden, sier hun.

Og da kommer vi til spørsmålet Vibeke alltid får når hun forteller om hvordan hun lever.

– Hvorfor flytter du ikke?

– Skal jeg flytte fordi ingen klarer å stoppe ham? Ikke pokker! Det gjør meg så sint at jeg nesten sprekker. Dessuten har jeg mange venner her i blokka som jeg ikke vil miste.

En uventet tanke

Vibeke har gått de to minuttene fra garasjen til perrongen og hoppet på T-banen som skal ta henne til svømmebassenget. Der setter hun seg på det mest bortgjemte setet hun finner. Ingen spor av mannen så langt.

Men hun føler seg ikke trygg. Blikket går fram og tilbake. Skanner holdeplasser og passasjerer.

Vibeke er ikke den eneste som lever slik. En norsk studie fra 2014 viser at hver åttende kvinne blir stalket i løpet av livet. Stalking kan enkelt defineres som gjentatt oppmerksomhet mot en person som ikke ønsker oppmerksomhet.

Kjente personer som prinsesse Märtha Louise og stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland har opplevd dette i form av innbrudd, ekle brev eller gaver på dørmatta. Begge to har fått hjelp av politiet til å håndtere stalkeren.

Problemet til Vibeke er at alt hun opplever ligger i en gråsone som er vanskelig å bevise. Stirring, nærgåenhet og mer eller mindre tilfeldige møter. Det gjør det vanskelig å bli trodd.

Og det er hun som må bevise at dette skjer.

– Tenker du noen gang at du ser noe som ikke er der?

– Å, ja. Det har jeg tenkt mange ganger. Men det er ofte sånn at når kvinner sier ifra, så blir vi sett på som hysteriske.

NRK har sett flere bilder og videoer som Vibeke har tatt i løpet av årene. De fleste viser bare en mann som står og kikker ut i lufta ved siden av henne eller leser avisa på perrongen.

Vi har også fulgt etter Vibeke på avstand flere ganger denne høsten for å se mannen i aksjon.

Vibeke venter på en t-banestasjon omgitt av mennesker.

Vi har sett ham i vinduet hjemme, men bare én gang har han dukket opp ute. Det eneste han gjorde var å sende Vibeke et langt blikk og så gå videre for å drikke kaffe. Det føltes mer som om vi stalket ham.

Samtidig sender Vibeke oss stadig meldinger.

15. september

Vibeke:Hei! Vært et par ting siden sist, høsten er alltid intens.

24. september

Vibeke:I det siste har han ikke kommet på morgenen, men sittet på perrongen på ettermiddagen og tatt samme bane som meg hjem.

27. september

Vibeke:Vært en episode i dag igjen, slitsomt.

Men hvorfor skjer ikke dette når vi er med?

Det kan selvfølgelig være at han ikke var ute de dagene. Eller at han oppdaget oss og holdt seg unna.

Eller kan det være at alt sammen bare foregår i Vibekes hode?

Mannen er sikker på det siste. Han sier til NRK at anklagene er «noe fordømt tøv».

– Jeg har lurt på om hun enten er veldig innbilsk eller kanskje syk, sier han.

Den mørkeste tanken

NRK har snakket med flere av Vibekes nåværende og tidligere naboer, venner, fastlegen, fysioterapeut og andre kilder.

De er enige: Vibeke ser ikke syner.

Flere av naboene har sett det Vibeke forteller om. En nabo satt sammen med Vibeke på plenen foran huset mens mannen syklet fram og tilbake på veien foran dem.

En tidligere nabo husker at han hjalp Vibeke å stikke av da de møtte på mannen på gata.

Fastlegen har blitt løst fra sin taushetsplikt og beskriver Vibeke som en oppegående og ressurssterk kvinne uten noen form for virkelighetsbrister. Han er heller ikke i tvil om at opplevelsene har forverret helsa hennes.

Vibeke er takknemlig for å bli trodd.

Det er tøft å bli stalket. Det er enda tøffere å måtte overbevise folk rundt seg om at det faktisk skjer.

En tidligere fastlege skjønte ikke Vibekes problem i det hele tatt. Mannen som fulgte etter henne var jo ikke voldelig.

Vibeke står utendørs med munnbind i hånda.

Det har ført til at Vibeke av og til tenker mørke tanker. Om at mannen snart skal gå over streken slik at noen må gripe inn. Slik at alle kan se hva hun står i.

– Det beste hadde vært om han slo meg ned snart, sier hun.

Fristedet

Vibeke har kommet fram til svømmestedet sitt. Hun ber oss om å ikke ta bilde av noe som kan avsløre hvor det er.

– Dette er mitt fristed, sier hun.

Svømmeturen er et sjeldent pusterom i hverdagen, noen timer der hun er sikker på at hun ikke blir sett.

Hun har bedt svømmestedet gi henne beskjed hvis mannen forsøker å bli medlem.

– Tenk at jeg må holde på sånn... Når skal dette egentlig ta slutt?

Det er ikke godt å si. For mens Vibeke er inne og svømmer, skal vi se på hvor drøy du må være for å bli dømt for stalking i Norge.

Røpe-alarm: Veldig drøy.

Telefonterror og vold

For fem år siden kom en lov som skulle gjøre det enklere å ta stalkere:

Fasiten så langt er at svært få er dømt. NRK har lest et utvalg av dommene, og fellestrekket er gjentatte brudd på besøksforbud, telefonterror og i flere tilfeller skremmende trusler og vold.

Det må altså langt grovere skyts til enn det Vibeke opplever for å dømme noen for stalking i Norge.

Politiet har også sagt nei til å ilegge mannen besøksforbud, som kan gis hvis det er grunn til å tro at en person vil forfølge en annen.

– Vår vurdering er at vilkårene ikke er oppfylt i denne saken, sier politiadvokat Joacim Paulsen i Oslo politidistrikt.

Vibekes erfaringer ligner på det hjelpeorganisasjonen Stalking.no opplever. De mener anmeldelser om stalking blir systematisk henlagt av politiet.

Så hva nå? Må Vibeke bare leve med dette?

Skadene som ikke vil gro

Et par timer etter at vi forlot henne, kommer Vibeke ut av svømmehallen med lave skuldre. Men de blir fort høye når hun nå skal tilbake til T-banen for å reise hjem.

Det er da hun som oftest møter på mannen.

Hun har fått tilbud om å ordne det hele «privat». Noen bekjente tilbød seg å banke opp mannen.

Vibeke sa nei. Den gang var hun sikker på at hun skulle få hjelp av politiet.

T-banen bukter seg vestover i Oslo og når til slutt stoppet der Vibeke skal av. Det ser ikke ut til at mannen dukker opp ute i dag. Likevel er kroppen hennes i helspenn når hun går ut på perrongen – slik den har vært i årevis.

Etter flere sykemeldinger og gjentatte forsøk på å komme tilbake i jobb, er helseapparatet rundt henne bekymret.

NRK har sett dokumentasjon som viser hvordan stalkingen er med på å bryte ned helsa hennes.

Vibeke går i en mørk undergang, bare silhuetten synes.

Noen gamle ballettskader har vært der fra før av, men fysioterapeuten hennes mener den konstante uroen og stresset hun lever med har gjort det umulig å bli bedre.

– Jeg bruker halve dagen på å tenke på hvordan jeg skal unngå å treffe ham. Hvis jeg i stedet hadde kunnet gå ut i skogen og slappe av, hadde jeg kanskje hatt bedre helse, sier Vibeke.

Mannen sier til NRK at hele situasjonen er «plagsom og dum». Han sier at han ikke har stått i vinduet og tittet på Vibeke. På spørsmål om han har fulgt etter Vibeke i årene etter deres første møte på T-banen, svarer han «nei med stor N, E og I».

Han forteller også at politiet etter et avhør ba ham om å ikke gå eller sykle like ved blokka til Vibeke, og at han har fulgt denne oppfordringen.

– Jeg er overhodet ikke interessert i den personen. Det var et lite, dumt forsøk for 13 år siden på å få tak i telefonnummeret, og så ble dette tydeligvis veldig fælt. Jeg tenker ikke på henne. Jeg har mye hyggeligere ting å tenke på, rett og slett, sier han.

Hjemme igjen

Vibeke setter nøkkelen i garasjen og låser seg inn i blokka. Endelig trygg. Hun setter seg på gulvet i leiligheten og tenker på hvordan livet hennes har forandret seg.

– Før ba han meg ut, syklet etter meg og var på sjekker'n på en måte. Men så har han skjønt at det aldri kommer til å gå. Da har det blitt mer psykisk, sier hun.

Vibeke sitter på gulvet i stua si.

Vibeke forteller at politiet har rådet henne til å ikke gi mannen oppmerksomhet.

– Han vet jo hva han gjør, og vet akkurat hvor grensen går. Å sneie borti meg er det beste han vet, og er jo ikke ulovlig. Men når det skjer fire ganger i uka...

Hun lar det henge.

– Jeg har likevel anmeldt ham tre ganger. Men det har ikke skjedd noe annet enn at han har møtt glad og fornøyd opp på politistasjonen. Da skjer det jo noe og han får oppmerksomhet.

– Hvem var du før alt dette startet?

– Å, uff. Det er litt tøft å tenke på...

Vibeke ser opp i taket og forsøker å hente seg inn. Ute forsvinner desemberlyset over Oslo. Alt blir blått og så blir det svart.

– Jeg har kanskje ikke villet innse hvordan dette har kvalt personligheten min. Er det virkelig ingen som kan gjøre noe?

Hei!

Tenkte du på noe da du leste denne artikkelen? Eller har du et tips? Send meg gjerne en e-post!

Tidligere har jeg skrevet om blant annet Norges sykeste fylke som snart skal dø, hvordan 500 timer i stillhet forandrer tunge kriminelle og om den lille bygda på Vestlandet som vet hvem som drepte Karl XII

Jeg har også besøkt folkehøgskolen der du må være psykisk syk for å begynne, møtt miljøaktivisten som ga opp og fulgt byjenta som gjorde et ærlig forsøk på å finne friheten på småbruk