Stille i stormen

– Jeg gruer meg, for å være helt ærlig.

«Besim» hoppet ombord i en båt og forsvant fra foreldrene sine da han var barn. Han ble slått og misbrukt på et barnehjem i et sør-europeisk land. Han har vært leiesoldat på Balkan. Nå soner han en dom på 14 år etter en av Norges største narkotikasaker.

«Besim» har vært med på det meste. Likevel skremmes han av det som står foran ham nå.

Å være stille i 500 timer.

Det er slutten av juli. Ute nærmer det seg 30 grader. Inne i Halden fengsel er det kjølig. «Besim» er kledd i en tettsittende skjorte som ikke skjuler tatoveringene på underarmen.

Med et fast grep lukker han opp døra til avdelingen som de innsatte kaller «ko-ko-avdelingen». Her sitter vanligvis de som ser rosa elefanter på de hvite veggene.

Men i dag er det ingen der. Alle er flyttet for å gjøre plass.

De neste 21 dagene skal nemlig seks fanger dømt for drap, vold og narkotikaforbrytelser leve som kristne munker.

Det kalles retreat.

Det er skrevet tusenvis av forskningsrapporter om hvordan man skal få mennesker til å slutte å stjele, slå og drepe. Hvorfor da bruke metoder som har røtter tilbake til middelalderen?

Svaret fra fengselet er enkelt: Fordi det virker.

«Besim» har hørt det samme. Han meldte seg på retreat etter å ha snakket med noen venner i fengselet som har vært med.

– Jeg har hørt at det endret livene deres, og jeg håper at det kan gjøre noe med meg også. Jeg har vært i et kriminelt miljø siden jeg var liten, sier han.

Cellene er ikke vasket før fangene flytter inn. «Besim» setter seg på kne og skrubber hardt. All dritten skal vekk. Han vil ha en ren start, men er redd for at mange vonde minner kommer til å dukke opp.

– Jeg er ikke en engel, jeg har gjort mange dårlige ting som har hatt konsekvenser for andre folk.

Hver søndag tenner han lys for kona og barna.

– Min mening er at det kommer en dommedag for alle, og vi må be om tilgivelse for alle de dumme tingene vi har gjort, sier han.

Tidligere innsatte sier at de første dagene av retreaten er et sjokk. Du går fra åpen til lukket avdeling. Fra påslått TV til total stillhet. Fra å snakke med mennesker til å gå inn i deg selv. Fangene får kun prate under den daglige samtalen med presten.

– Jeg vet ikke helt hva jeg har hoppet ut i, sier «Tormod».

Han er i 40-årene, fra Vestlandet, har en brystkasse brei som Sognefjorden er lang og soner en dom på åtte år for vold.

Nå står han på sin nye celle og pakker ut.

Proteinrik mat. Honning. Bøker om ernæring og kosthold. Til slutt henter «Tormod» et av Kristus-ikonene som fengselspresten har tatt med. To grove never sørger for at Jesus er i vater på veggen. Derfra kan han våke over den sovende voldsmannen.

«Tormod» håper retreaten vil gjøre ham til et bedre menneske.

– Jeg har sittet en del ganger i fengsel, og da blir man litt avstumpet, ikke sant? Du skal holde maska hele tiden. Ikke vise at du er trist, sint, glad ... så du går med et sånt steinansikt hele dagen. Du får ikke ut ting, og bærer det heller inni deg.

Han tar en liten pause.

– Så dette er kanskje min mulighet til å få kontakt med følelsene mine igjen.

Cellene er rene. Ikonene hengt opp. Det er tid for det siste måltidet før stillheten begynner.

Alle reiser seg. Drapsmannen tar hånda til narkotikasmugleren, fengselsbetjenten tar hånda til voldsmannen. «Besim» og «Tormod» bøyer hodene mens prest Marit Skartveit ber.

Takk for maten.
Takk for fellesskapet.
Amen

Etterpå senker stillheten seg over fengselsfløya.

Vil den forandre «Besim» og «Tormod»?

Fengselsprestene vil ikke at NRK skal følge fangene underveis. Det kan forstyrre dem. Gutta skal grave dypt i seg selv og skal ikke ha kontakt med noen andre.

Hver dag låses dørene opp klokka åtte. En av fengselsprestene synger en salme for de innsatte. Etter en frokost i stillhet er det mulig å gå ut i luftegården i en halvtime før morgenbønn.

Fangene får en ny oppgave hver dag. Det kan for eksempel være å se sitt liv i lys av bibelvers som handler om Jesu liv.

Klokka tolv er det felles lunsj i stillhet, fulgt av en times hvile på cella.

På ettermiddagen er det veiledningssamtale med en av fengselsprestene, før det er kveldsmat og kveldsmesse.

Klokken åtte låses fangene inn igjen.

Ideen er hentet fra Kumla fengsel, Sveriges største og sikreste fengsel. I 2001 startet de opp med retreat i en måned for de tyngste kriminelle.

Opplegget ble grundig evaluert av den statlige etaten Kriminalvården for første gang i 2016. Anbefalingen var klar: Dette må vi fortsette med.

Fanger som har fullført retreaten kan søke om å sone ferdig i en avdeling som heter «Klosteret» og fangene kalles klosterbrødre. Dagene går med til tidebønn, yoga og meditasjon, eller å arbeide i klosterhagen.

Frivillige organisasjoner forsøkte i flere år å starte det samme i Norge, men fikk nei overalt. De spurte Ila, men de hadde nok med den nye fangen Anders Behring Breivik. Til slutt spurte de fengselsdirektør Are Høidal i Halden fengsel.

Han sa ja med det samme.

Høidal hadde vært i Kumla og sett det med egne øyne.

– Jeg tenkte at når de drev med så spesielle ting i Sveriges sikreste fengsel, så var det noe vi også kunne gjøre, sier han.

Kriminalomsorgen satte to krav: Det skulle være for dem med lange dommer. Og det skulle være åpent for alle mennesker – uansett livssyn. I løpet av de siste seks årene har deltakerne vært muslimer, agnostikere, katolikker, koptere, ateister, ortodokse og protestanter.

– Er det uproblematisk å gi så stor plass til et religiøst program i et statlig fengsel?

– Ja, så lenge det er åpent for alle. Vi kunne ikke hatt et program som skulle få folk til å bli kristne, sier Høidal.

Retreaten arrangeres i samarbeid med Frelsesarmeen og Den norske kirke. 30 innsatte har vært med siden 2013. Seks har siden sonet ferdig dommen.

Ingen har havnet i fengsel igjen.

Høidal har som mål at Halden fengsel skal få en egen klosteravdeling, lik den de har i Sverige.

– Jeg har sett med egne øyne at det skjer noe med de gutta som er med. For meg ser det ut som om det virker, sier Høidal.

– Hvordan ser du det?

– De får renska opp i livet sitt. Får ut alt det vonde. Og så bygges de opp igjen slik at de kan se framover og forhåpentligvis endre adferd og livsstil. Det er jo rehabilitering vi håper på, sier Høidal.

Fangene forteller om en fengselshverdag som er preget av maktkamp, taktisk spill og frykten for å miste ansikt.

Men når retreaten starter, skjer det noe. Alt dette blir satt til side, ifølge doktorgradsstipendiat Vegard Holm ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) i Oslo.

– Det fører til åpenhet, kjærlighet og et omsorgsfullt fellesskap der man gir hverandre en klem hver morgen, sier Holm.

Han er den første norske forskeren som har sett på langtidsvirkningen av fengselsretreat. Det har han gjort ved å intervjue seks fanger før og etter retreaten, samt ett år etterpå.

– Endrer fangene seg?

– Det kan jeg svare tydelig «ja» på, sier Holm.

Så hva er hemmeligheten?

En fange fortalte Holm at det er umulig å flykte fra seg selv når man er stille lenge. Man må kjenne på det som rører seg på innsiden.

– Det sies at vårt indre liv snakker med en stille stemme som lett overdøves av alt rundt oss. I stillheten begynner vi å lytte innover – ikke bare utover, sier Holm.

Mange gruer seg til å møte stillheten. Holm tror det handler om å gå inn i noe ukjent. Det er lettere for oss mennesker å holde på det som er kjent, men negativt for oss, enn å gå ut i det ukjente og søke noe som er godt.

– De innsatte har bygd opp en identitet som kriminell. Så skal man plutselig rokke ved det som har vært der så lenge? Det kan være skummelt, sier han.

Et par uker ut i retreaten i Halden fengsel skjer det noe som holder på å velte alt.

Flere av fangene fordriver tiden med å kaste småstein i luftegården. En av dem kaster en stein på størrelse med et eple over fengselsmuren. Den lander bare et par meter unna en fengselsbetjent.

Retreat-deltakeren angrer umiddelbart. Likevel blir han kastet ut. For første gang har en fange blitt fjernet fra retreaten mot sin vilje.

Stemningen er opprørsk blant fangene. De skjønner ikke hvordan de kan jobbe med tilgivelse, når kameraten deres ikke blir tilgitt.

En av fangene pakker tingene sine, kaster alle ikonene ut på gangen og truer med å gå. Fire fengselsbetjenter forsøker å roe ham ned.

Da reiser «Tormod» seg opp.

Den muskuløse mannen går stille bort og plukker opp ikonene. Ett etter ett. Han gir dem tilbake til medfangen og peker bestemt inn på cella.

Så løfter han de sterke armene sine.

Ikke for å slå, slik han har løst konflikter hele livet. Men for å ta rundt medfangen og gi ham en god klem.

Mannen velger å fullføre.

– Kan jeg ta et eple?

Det er to dager siden «Tormod» begynte å snakke igjen. Nå får han lov av fengselsbetjenten å gå på lovlig epleslang blant frukttrærne på innsiden av murene. Han forteller at mange medfanger lurer på hvordan han har hatt det de siste ukene.

– Jeg er blitt ganske populær, sier han.

Det som gjorde mest inntrykk, var da han fikk beskjed om å skrive ned alle syndene sine. Det ble fire tettskrevne A4-sider.

– Først skrev jeg ned alt jeg er dømt for. Det er mye vold. Så skrev jeg ned alt jeg ikke er dømt for, sier han.

«Tormod» tar en pause og ser litt ut i lufta.

– Dette høres kanskje ganske overtroisk ut ... begynner han.

– Altså, jeg har hatt problemer med den ene skulderen. Da jeg var ferdig med å skrive ned alle syndene mine, var det som om smerten i skulderen forsvant. Jeg kjente meg lett i kroppen, sier han.

Samtidig følte han seg også sårbar. Han hadde en konvolutt full av all dritten han hadde gjort mot andre. Den måtte ikke komme i feil hender.

«Tormod» bar konvolutten med seg overalt. På morgenbønnen og under lunsjen. Tok ikke sjansen på å la den ligge på cella.

I et ritual senere på dagen spikret han konvolutten opp på et kors. En fengselsprest sa at syndene hans var tilgitt. Deretter samlet fangene seg i en ring rundt en båltønne i luftegården. Én etter én gikk de fram og kastet konvolutten sin i flammene.

Det var en lettelse å se den tunge konvolutten gå opp i røyk. Men føler han seg tilgitt?

– Vi som er i fengsel er kanskje mer strenge med oss selv enn andre. Så nei, jeg føler meg ikke helt tilgitt, sier «Tormod».

Inne i et kjølig klasserom sitter «Besim». Han går fortsatt i den hvite skjorta han fikk underveis. «Brorskapet» står det på ryggen. Bak seg har han noen uker som han tror kommer til å endre livet hans.

– Jeg kunne vært der i to uker til. Dette er det beste som har hendt meg i fengselet, sier han.

«Besim» forteller at han lå mye våken om natta og tenkte. Det var tungt å åpne sinnets skuffer med gammelt grums han ikke hadde sett på 20 år. Det tok ham en hel natt å skrive ned syndene sine. Deretter skrev han brev til kona og barna og ba om unnskyldning.

– Har du snakket med dem etterpå?

– Ja, jeg har snakket med kona på telefon. Hun gråt. Det er ikke ofte jeg sier unnskyld.

«Tormods» største mål var å finne tilbake til følelsene sine. Han mener å se noen små tegn til det.

Dagen før fikk han klump i halsen av en TV-reportasje der en familie ble gjenforent. Det har aldri skjedd før.

– Mange her inne mener at retreaten bare er tull. Jeg har tenkt å vise dem at det fungerer. Jeg skal være mer ydmyk i møte med innsatte og betjenter, sier «Tormod».

Men det er ikke bare å knipse i fingrene. Han ser på seg selv som en båt langt ute på havet.

– Selv om du legger deg på roret, tar det tid før den svinger.