På denne folkehøgskolen må du være psykisk syk for å begynne

HERNING, DANMARK (NRK): 30 dansker blar opp i en blå sangbok. Alle er ferdig med morgenmaden. Nå er det tid for å synge.

Mannen med kontrabassen tar noen prøvende toner, og snart er hele folkehøgskolen igang med den plystrende 90-tallshiten «Winds of change».

Did you ever think / That we could be so close, like brothers

I dette øyeblikket er det ikke godt å si hvem som er lærere og hvem som er elever.

Men det er én viktig forskjell.

– Alle elevene her har psykiske problemer. De fleste blir medisinert. Noen få blir jevnlig innlagt og tvangsmedisinert, sier Jonny Wistisen.

Han er rektor på Minihøjskolen, som ligger i den mellomstore byen Herning midt på Jylland, ni mil vest for Århus. Dette er en skole som lett kunne handlet om alvorlige ord som depresjoner, bipolaritet og schizofreni.

Men her finnes det ingen pasientjournaler. Bare én av lærerne har helsebakgrunn, men hun er kun ansatt for å undervise. Når vi spør lærerne om forskjellene på denne skolen og psykiatrisk behandling, trekker de på skuldrene. De vet ikke en gang hvilke diagnoser elevene har når de begynner på skolen.

– Vi skal ikke ha psykologer her. Da måtte de i så fall ha vært ansatt som lærere, sier Wistisen mens han viser oss rundt i de snirklete lokalene som veksler mellom fargerike, rotete verksteder og smakfullt møblerte rom i bleke, nordiske farger.

Minihøjskolen er en dagfolkehøgskole, som betyr at elevene ikke sover her. På ukeplanen sin kan de velge mellom praktiske fag som matlaging, keramikk og smykkedesign eller mer akademiske emner som livsanskuelse, språkopplæring, sosiale medier – og «filosofa», som ganske enkelt er filosofering i en sofa.

Underveis er det ingen eksamener eller prøver. Noen kan gå på skolen i over ti år, andre er innom i seks måneder. Noen betaler en liten sum selv og får resten dekket av staten, andre fullfinansieres av Herning kommune.

– De fleste sinnslidende er oppegående folk og skoledagen er bra for å ramme inn livene deres. Ensomhet er bensin for bålet hvis man sliter, sier rektoren.

Han finner fram et hvitt papir, låner pennen vår og tegner opp en sirkel. Deretter deler han den opp i et lite kakestykke og et stort kakestykke.

– Sykdommen er bare en liten del av psykisk syke mennesker. Resten...

Wistisen peker på det store kakestykket.

– ...er ressursene og evnene deres. Jo mer vi jobber med evnene deres, jo mindre blir den delen av dem som er sykdom.

Han klikker med pennen som for å understreke poenget sitt.

– Så i stedet for å kun tenke sengeplasser, sengeplasser, sengeplasser, burde man også tenke folkehøgskole, folkehøgskole, folkehøgskole.

Menneske først

I Norge pågår det for tiden en stor diskusjon om hvordan framtidens psykiatri skal se ut.

Tall fra Helsedirektoratet viser at antall døgnplasser for voksne har sunket med 54 prosent de siste tjue årene. Nylig kom det fram at noen av pasientene på psykiatrisk avdeling på Sykehuset Østfold må sove på stuer og kontorer fordi det ikke er plass til alle som trenger hjelp.

Samtidig har regjeringen fått en 800 sider lang rapport fra tvangslovutvalget som vil ha ned bruk av tvang og medisiner i psykiatrien.

Det er altså tid for å tenke nytt. I Danmark har de hatt dagfolkehøgskoler for psykisk syke i over 30 år.

Hva kan Norge lære av det?

Lagt i belter flere ganger

Liselotte Petersen (23) er en av flere unge dansker som er for syke til å klare en vanlig skolehverdag eller holde på en jobb. Hun har flere diagnoser, og har gang på gang blitt lagt i belter og tvangsmedisinert.

– Psykiatrien handler mest om å skrive deg ut så fort som mulig. De doper deg og sender deg ut igjen. Alt handler om diagnosen din, og ikke den du er, sier hun.

Da hun begynte på Minihøjskolen for første gang for tre år siden, gikk hun med hette over hodet og ville ikke prate med noen. I dag er hun fortsatt under behandling, men noe har skjedd.

– Nå er jeg vilt sosial, sier Petersen.

Det er noen få krav for å begynne på Minihøjskolen: Man må ha en psykisk lidelse, bo hjemme, være «normalt begavet» og kunne følge en timeplan.

Det hele bygger på filosofien til folkehøgskolens far, den danske salmedikteren, presten, filosofen og folkeopplyseren Nikolai F.S. Grundtvig. Han ville ha en skole der den levende samtalen mellom læreren og eleven sto i sentrum – en skole der man skulle lære for livet, ikke eksamen. Slagordet var enkelt, men radikalt på 1800-tallet:

«Menneske først – så kristen.»

På Minihøjskolen har de gjort en liten vri:

«Menneske først – så diagnose.»

Det var nøkkelen for Liselotte Petersen.

– Det viktigste for meg har vært det åpne miljøet og å bli møtt med forståelse. Jeg har vært andre steder der jeg blir fordømt hele tiden. Her kan man ikke gjøre noe galt, sier hun.

Plutselig flyter blikket hennes bort og ut av vinduet. En mørk skikkelse passerer utenfor vinduet. Petersen reiser seg raskt.

– Nå kommer bestevenninna mi!

Som natt og dag

Tanja Kristensen (32) kommer inn døra og blir møtt av en varm klem. De er som natt og dag. Der Petersen er utadvendt, sprudlende og spontan, er Kristensen forsiktig, tilbakeholden og gjennomtenkt.

Alle som kjenner dem på skolen synes det er morsomt at de har funnet tonen. Tanja Kristensen tar av seg vinterjakka og setter seg ned. Hun er en av flere tidligere elever som stadig er innom for å hilse på de ansatte og møte venner som fortsatt går på skolen.

– Hvis dere hadde kommet for fire år siden, hadde jeg ikke våget å snakke med dere, sier hun.

Nå har hun et fast blikk og svarer lett på selv de vanskeligste spørsmål.

32-åringen har en Aspergers-diagnose, har vært plaget av spiseforstyrrelser og har åtte år på institusjon bak seg. I mange år satt hun på rommet sitt hele døgnet og følte at de antipsykotiske medisinene gjorde henne til en zombie.

Hun følte seg dum, ubrukelig og verdiløs.

– Det var mye medisiner for å roe meg ned, og jeg merket at det gjorde ikke noe godt med meg. Jeg hadde ingen venner, sier Kristensen.

For å komme ut av den negative spiralen, anbefalte saksbehandleren hennes Minihøjskolen. Hun fikk plass, men i starten måtte hun kjempe en tøff kamp hver eneste dag for å møte opp.

– Etter hvert merket jeg at det var plass til hele meg. Jeg kunne være alene hvis jeg trengte det, og sakte men sikkert begynte jeg å bli sosial.

Etter to år på skolen hadde hun ikke plass lenger. Men nå var hun i stand til å begynne på en vanlig utdannelse. I dag er Kristensen fast bestemt på å få seg en jobb der hun kan være ute i naturen.

– Nå tør jeg til og med å rekke opp hånda i timene, sier hun.

– Men er du frisk?

– Jeg har stadig ting som jeg slåss med og går fortsatt til behandling. Men jeg føler jeg har kommet langt, selv om jeg ikke er i mål ennå, sier hun.

Historiene til Liselotte og Tanja er ikke unike på folkehøgskolen i Herning. Når elevene hører at det er besøk fra Norge, kappes de om å fortelle om sin egen reise:

Kort oppsummert: Før var det ille, nå er det bedre.

Kan folkehøgskoler for psykisk syke være veien å gå også i Norge?

Samme diagnose, ulike liv

«Ja», mener Arnhild Lauveng.

Det er ikke vanskelig å kalle henne ekspert. For det første fordi hun har doktorgrad i psykologi. For det andre fordi hun har kjent alvorlig psykisk sykdom på kroppen.

I begynnelsen av 20-årene satt Lauveng på et gamlehjem, livredd for rottene og ulvene som var etter henne. Men ved hjelp av en tålmodig NAV-ansatt satte hun seg et langsiktig mål om å studere psykologi.

Nå jobber hun som forsker ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse og er spesialist i klinisk samfunnspsykologi.

Men hva har det med den danske folkehøgskolen å gjøre? Jo, det kommer vi til nå.

I sin doktorgradsavhandling fra 2017 intervjuet Lauveng 14 norske og 15 danske pasienter med alvorlige psykiske diagnoser som schizofreni, psykoser og depresjoner.

De norske var pasienter ved distriktspsykiatriske sentre (DPS), mens danskene var elever ved to ulike danske dagfolkehøgskoler for voksne med psykiske lidelser, skoler som ligner på Minihøjskolen i Herning.

Og her kommer forskjellene godt fram.

For mens de fleste danske elevene fortalte om bedre relasjoner, mindre ensomhet, at de var mer aktive og generelt hadde fått det bedre i livet. De fleste norske pasientene fortalte derimot om liten utvikling, dårlig livskvalitet, mye ensomhet og håpløshet.

– Det som er spesielt med dagfolkehøgskolen er at du lærer om helt andre ting enn å være syk, og at det er tilpasset mennesker over tid. De norske fortalte at de stort sett hadde det bra de 2-3 ukene de var inne på DPS i året. Men når de ble skrevet ut, ble de ofte sittende hjemme uten tilstrekkelig oppfølging. Mange fortalte om mye smerte, ensomhet og sykdom, sier Lauveng.

– Burde det opprettes slike folkehøgskoler i Norge?

– Definitivt. Det er et rimelig tilbud som ser ut til å ha gode resultater som gir mennesker bedre livskvalitet og færre reinnleggelser. Men det passer ikke for alle, og det må være ett av flere tilbud til folk med alvorlige psykiske lidelser, sier hun.

Lønnsomt i det lange løp

Som de fleste norske kommuner, må også Herning kommune i Danmark være forsiktig med pengesekken. Likevel bruker de helsepenger på å betale for ti plasser på Minihøjskolen. Snittprisen per elev ligger på rundt 110.000 norske kroner i året.

– I det lange løp er det lønnsomt å sende pasienter hit. Jeg synes det har fungert godt for de fleste vi har hatt her, sier Majbrit Lambæk.

Hun er leder for Ungevejledningen i kommunen og har ansvar for å få unge ut i utdannelse og jobb. Et av tiltakene er å tilby et halvt år på Minihøjskolen, som kan forlenges opp til to år. Noen får komme tilbake flere ganger.

– Men det er ikke det første vi tilbyr, for det er både dyrt og tar tid. Dette tilbudet er til de få, sier hun.

Det er rundt 600 personer som får psykiatrisk behandling av Herning kommunes 87.000 innbyggere. Av dem er rundt 400 såkalt «normalt begavede» – altså ikke psykisk utviklingshemmede. Selv om det er bred enighet blant politikerne i kommunen om å betale for plasser på Minihøjskolen, betaler de for høyst ti personer om gangen.

– Jeg skulle gjerne ha sendt flere dit. Men selv om vi hadde hatt ubegrenset med penger, ville vi ikke sendt alle. For noen er det andre tilbud som passer bedre, sier Lambæk.

Å møte opp er en seier

Etter lunsj begynner det å tynnes ut på folkehøgskolen. En etter en tusler elevene ut i livet utenfor skolen.

Noen har lært mer om holocaust, noen har finpusset på en Coldplay-låt mens andre igjen har begynt på et nytt smykke. For noen var det en seier bare å være med på morgensangen før man gikk hjem igjen. Da har man stått opp den dagen og kommet seg ut.

Rektor Jonny Wistisen setter seg i den grå sofaen han bruker i filosofa-timene sine. På veggen bak ham står det «love to learn» med klare, oransje bokstaver.

Både i Danmark og i Norge finnes det andre som bruker både håndverk og musikk i behandlingen av psykisk syke. Wistisen mener imidlertid det er det skarpe skillet mellom skole og behandlingstilbud som er så sunt ved hans skole.

– Det som er god latin i psykiatrien er å være nøytral og objektiv. Vi er mer opptatt av å være nære og engasjerte. Mye av det elevene sliter med er eksistensielle problemer som vi alle har, men de har kanskje ikke den samme mestringskapasiteten til å takle det, sier Wistisen.

Selv om Minihøjskolen ikke driver med behandling, anslår han at blant de unge elevene på skolen kommer omtrent hver fjerde elev seg ut i utdannelse og jobb etter oppholdet på skolen. Men siden skolen ikke har lov til å følge elevene etter at de slutter, kan han ikke si det med sikkerhet.

– Kunne dere hjulpet flere unge som sliter psykisk i Herning?

– I alle fall mange flere enn ti, men det koster penger. Men i bunn og grunn behøver vi bare en suksess i året for at alt skal lønne seg.