Et ærlig forsøk på å finne friheten på et småbruk

– Susanne, nå skal jeg snakke til deg som om jeg var mora di.

Ordene falt for litt over ett år siden. Susanne Schandy satt på en stol i den lokale banken i Moss. Med bred Østfold-dialekt fortalte bankrådgiveren henne at hun var i ferd med å gjøre noe dumt.

– Dette er vann over hodet på deg. Det er som å spyle penger ned i do. Du er kunstner. Du har dårlig helse. Du har unger. Hvordan skal du orke dette?

På bordet lå et prospekt over et småbruk. Ifølge språket eiendomsmeglere bruker var det en «enkel fritidsbolig», men la oss være ærlige: Å kalle huset en rønne er raust.

Og beliggenheten?

Langt fra folk, midt i skogen mellom Stomperudåsen og Høylundmåsan i ytterkanten av Aurskog-Høland i Akershus, noen kilometer fra svenskegrensa.

Rådgiveren virket nærmest medfølende i blikket mens hun så på denne byjenta som satt foran henne og var villig til å selge millionvillaen for å flytte ut i skogen uten vann og strøm.

– Susanne, jeg tror jeg gjør deg en tjeneste ved å si nei til dette.

Dagen etter hadde 39-åringen lagt inn bud bak bankens rygg.

Det siste året har NRK fulgt Susannes oppturer og nedturer på det lille småbruket i skogen.

Og hennes livslange forsøk på å bli et helt fritt menneske.

– Her må vi bare ta fart!

Det er den siste vinterdagen. Susanne rygger BMW-en noen meter bakover, og tråkker gassen i bånn. Vi har kjørt på stadig smalere grusveier, nå gjenstår bare en bratt, bratt bakke før vi kommer til hennes nye hjem: Småbruket Berg.

Grus og snø skvetter til siden i det hun så vidt klarer å spinne seg opp.

Vel framme åpner hun bagasjerommet og finner fram arbeidsklærne. Et par gummistøvler, noen skinnhansker, to bager med blant annet tyrkisk kaffe og pølser – og mormors minkkåpe.

Det er fortsatt noen hundre meter å gå fram til småbruket. Ganske snart finner vi noen rare spor i snøen. Trær er kappet i to. Det ser ut som om en barnehage med motorsager har gått amok.

– Her velta vi med traktoren i forrige uke, sier Susanne.

– Tilhengeren sklei først ned på sida, så begynte traktoren og spinne og spinne helt til det slo gnister og det begynte å brenne i motoren.

– Har du kjørt mye traktor?

– Jeg har aldri kjørt traktor før.

Smykke eller søppelplass?

Susanne Schandy har alltid vært et bymenneske, selv om hun har vokst opp på landet. Hun har bodd i flere verdensbyer og stilt ut kunsten sin i utenlandske gallerier.

Men for noen år siden flyttet 39-åringen fra London og tilbake til Norge. Med i bagasjen hadde hun en for henne ny og fremmed drøm: Hun ville flytte ut i skogen.

Et sted å være helt fri.

– Det er litt ironisk at etter å ha reist masse og opplevd masse, er det skogen som trekker meg tilbake, sier hun.

Susanne er ikke den eneste som tenker sånn.

Småbruk var i mange år det mest søkte ordet på Finn.no. VG lager pluss-saker om yrker i skogen med god lønn. Det er skrevet utallige bøker om å vende tilbake til naturen og realityserien Farmen samler fortsatt nesten halvparten av TV-seerne.

Nylig sa til og med terrorsiktede Philip Manshaus i retten at han vurderte å kjøpe småbruk for å bli selvstendig.

Og mange nordmenn nikker gjenkjennende når artisten Stein Torleif Bjella synger:

Skulle vore eit godt menneske.

ikkje stunde etter meir.

Sita på tunet.

Rusle i skogen.

Fiske fisken.

Ta vare på det eg har.

Gle meg over andre.

Gå utmatta i seng.

Like å stå opp.

Ikkje isolere meg

iallfall ikkje heilt.

Susanne kommer til en bakketopp. Dette er terskelen til hennes nye eventyr. Første gang hun gikk her kjente hun at det var noe helt spesielt med stedet.

– Jeg følte det åpnet seg opp et lite smykke. Sola sto rett på. Da tenkte jeg: Her er det noe.

Andre så en søppelplass full av ølbokser, gammel isolasjon og rustne redskaper.

Ingen har bodd fast på Berg på 20 år. Noen sesongarbeidere har holdt til her på somrene, og ifølge naboer har politiet vært innom flere ganger.

– Nå er det på tide å rydde opp og få litt kjærlighet inn her, sier hun.

Hvis kreftene holder. Det er nemlig ikke sikkert.

Smerter og selvberging

Susanne har fibromyalgi, som betyr at hun har kroniske muskelsmerter. Det varierer veldig hvor vondt det er.

– Jeg vil ikke definere meg som syk, men det er klart at det har en innvirkning på livet mitt.

– Var det da smart å kjøpe et forfallent småbruk?

– Ja, ikke sant! Men jeg føler jeg får en helt annen energi og mye mindre muskelsmerter her ute. Så lenge jeg gjør det i mitt tempo, tror jeg at jeg skal mestre det, sier hun.

Hun snakker om at noe av det første hun skal gjøre er å male huset svart – både utvendig og innvendig.

Hun snakker også om å grave hull i jorda for å erstatte kjøleskapet, å lage bjørkesaft ved å borre i trestammen, og at hun har kjøpt papaya-frø som hun har hørt skal tåle 25 minusgrader.

Målet er å bli selvberget.

– Egentlig har jeg ikke grønne fingre, men jeg håper at jeg kan lage et system som kan gjøre at ting gror. Det er så fint i dagens samfunn, det er bare å google, sier hun.

Hvis alt går etter planen har hun solgt huset i Moss, kjøpt seg en firehjulstrekker og fått på plass vann før sommeren. Da mener hun at det er mulig å bo her fra høsten.

Men ordene til dama i banken spøker fortsatt i bakhodet:

«Du er kunstner. Du har dårlig helse. Du har unger.»

Det er april og Susannes hvite villa på Jeløya utenfor Moss glitrer i vårsola. Kontrasten fra dødsboet hun kjøpte for noen måneder siden er enorm.

I hagen står eiendomsmegler Ada Kjenner, som har vært å se på TV-programmene Meglerkampen og Superoppusserne på TV3, og gir råd om hvordan de kan få huset til vise seg fra sin beste side på visningen.

Småbruksdrømmen er i ferd med å bli alvor. Når huset er solgt, er det ingen vei tilbake.

Susanne viser eiendomsmegleren rundt fra loft til kjeller. Soverommene til datteren på tolv og sønnen på ni er ryddet og klare for granskende boligkjøpere. For det er ikke bare Susannes liv som er i ferd med å ta en ny vending.

– Det er viktig å ha med seg ungene på laget. Hvis de hadde sagt at jeg ikke skulle kjøpe gården, så hadde jeg ikke gjort det, sier hun.

Susanne vurderte hjemmeskole en stund, men ble enig med barna i at de ville ha det best ved å fortsette på skolen de allerede gikk på. Derfor skal hun bruke noen av pengene fra salget på å kjøpe et lite rekkehus vegg-i-vegg med besteforeldrene.

– Vi har snakket mye sammen om hvordan jeg kan få til dette med gården. Så ble vi enige om at de bor litt hos meg og litt hos besteforeldrene sine. Jeg kommer uansett til å være mye i Moss, sier hun.

Hensynet til ungene og skolegangen deres har vært det vanskeligste med småbruksdrømmen.

– Men 18 år er ganske lenge å bare gå på jobb, lage middag og se ungene vokse. Og hva lærer vi barna ved å gjøre det? At det er riktig å gjøre som alle andre? Det er livet for kort til, sier hun.

Det har blitt grønt på Berg. Gresset som tidligere i vår lå gult og vissent rundt den gamle låven har skutt i været som stramme spikre.

Huset i Moss er ennå ikke solgt, men Susanne er ikke bekymret. Hun prøver å tilbringe så mye tid på småbruket som hun kan.

– Jeg blir mer og mer glad i være her, og vil være mindre og mindre i Moss. Der kan jeg ikke gå ut i hagen om kvelden og bade naken i et badekar. Det er sånne småting som er hyggelig å gjøre her, sier hun.

Akkurat nå står hun helt stille og lukker det ene øyet. På overkroppen har hun en militærjakke og matchende hatt. I hånda har hun en luftpistol.

Kjæresten er også med denne gangen. Han står i bakgrunnen og smiler.

Snart kommer det et lite smell i en kritthvit utstillingsdukke, som står halvveis gjemt i et grantre.

– Vi har en hel konteiner med dukker. De er gode å skyte på. Ja, det er litt skummelt å si egentlig. Men vi later som de er aliens, sier hun og ler.

Hvorfor hun har alle utstillingsdukkene? Fordi hun kan.

Det er derfor hun også har en koffert med parykker og merkelige hatter. Og en bunke med falske 100-dollarsedler i veska der hun oppbevarer luftpistolen sin.

Alt er frihetssymboler. De skal minne henne om at hun ikke trenger å gjøre som alle andre.

Redd for helvete

Susanne Schandy er vokst opp som adventist, et kirkesamfunn som på mange måter er ganske likt andre kristne menigheter i Norge, men som skiller seg ut blant annet ved at de har lørdag som helligdag og at mange er vegetarianere.

Hun beskriver oppveksten i menigheten som «trang».

– Man skulle være en god kristen. Ikke røyke, ikke drikke. Hvis jeg ikke ba aftenbønn hver dag, var jeg redd for å havne i helvete. I et sånt miljø blir man fortalt hvordan man skal leve, og hvis du ikke lever sånn, skal du ha dårlig samvittighet, sier hun.

Helt fra barndommen har hun gått på kristne skoler, etter hvert også i England og Danmark. Først som russ begynte hun på en offentlig skole.

– Det var deilig. Ingen brydde seg om hvordan jeg var. Da hadde jeg strevet i så mange år for å bryte fri fra alle forventningene.

Etter hvert flyttet hun tilbake til England og sluttet helt å gå i kirken. Hun begynte å male, startet et cateringselskap, giftet seg og fikk to barn. Men i lang tid etterpå fikk hun likevel dårlig samvittighet hvis hun tok seg et glass vin, var ute og danset eller gikk på teater.

Hun hadde brutt med de trange rammene på utsiden. Men de satt fortsatt fast i henne på innsiden.

Susanne pakker luftpistolen ned i veska med de falske dollarsedlene.

– Nå er jeg voksen og kan gjøre hva jeg vil. Men det har tatt tid å finne ut hvem jeg er, og jeg jobber fortsatt med å finne ut av hva som passer for meg. Alt jeg vil ha, er en viss frihet uten at jeg får dårlig samvittighet for det, sier hun.

Men hva er frihet?

Det handler kanskje mest om hva man vil bli fri fra.

Går fra gårdene

Tall fra SSB viser at over 116.000 gårdsbruk har blitt lagt ned siden 1970. Ifølge boka «Norske ødegårder» av historiker Øystein Morten er det i dag like mange ubebodde gårdsbruk i Norge som etter svartedauden.

Grunnene er sikkert mange, men flere har nok sett på det som en frigjøring å slippe å slite på et karrig småbruk. Susanne ser ironien i at hun søker det andre har flyktet fra.

– Ja, det er sinnssykt mye arbeid, særlig hvis vi skal ha mye dyr og sånn. Jeg er jo vant til å reise mye og dra på langhelger og sånn. Det kan jeg ikke hvis vi får dyr. Jeg vet ikke hvor mange som flytter fra småbruk etter noen år, men det hadde vært interessant å finne ut, sier hun.

Hun vurderer å kjøpe en gris eller to, men er usikker på hvor mye jobb det blir. Om et par uker får hun de første hønene på gården.

– Vet du hva en høne koster?

– Nei?

– 75 kroner. Det er billig!

Det er oktober. Høstsola er lav og gyllen. Langs en gjengrodd traktorvei bak huset på Berg henger kunst for tusenvis av kroner på grove grantrær.

Igjen: Susanne gjør det bare fordi hun kan.

I litt over et halvt år har hun forsøkt å bo seg inn på småbruket mellom Stomperudåsen og Høylundmåsan. Hun merker at det gjør noe med henne.

– Det føles helt supert. Jeg har fortsatt en følelse av å være i en boble. Det er så herlig å leve i den friheten og gjøre absolutt hva jeg vil. Ingen kan si noe på at jeg henger opp kunsten min på disse trærne. Det er en veldig kreativ frihet, sier hun.

Kanskje er hun ekstra lettet akkurat nå. Huset i Moss er nemlig solgt. Så nå er hun kvitt boliggjelden.

– Det var på hengende håret at det gikk galt økonomisk. Nå er jeg så å si gjeldfri, sier hun.

Men pengene fortsetter å strømme ut.

Skogeieren som kjøper ved

Sommeren har gått fort. Egentlig var planen å flytte til småbruket i løpet av høsten. Og selv om hun har laget ny vei og malt det meste innvendig, er det fortsatt mye som må på plass.

Det fulgte med en stor haug med ved da hun tok over småbruket. Den forsvant i en uvanlig kald februar-måned. Da varmen kom, var det så mange prosjekter å ta tak i at Susanne glemte å fylle opp.

– Det er masse skog rundt som vi kan kutte ned, men det tar jo fort ett år før det tørker. Så jeg er litt stresset nå før vinteren. Men hvis alt skjærer seg, er det en bonde i nærheten som har noen paller. Selv om det er litt ironisk å måtte kjøpe ved når man eier så mye skog, sier hun.

Hun har lovet seg selv å selge hvis det blir et ork å komme hit. Men hun føler det ikke slik nå, selv om det har vært noen nedturer.

– Noen ganger ser jeg på alle materialene og alt kaoset og blir litt overveldet og får lyst til å pælme alt. Da må jeg bare la meg selv få lov til å føle det sånn en liten stund, sier hun.

Sola står stadig lavere på himmelen, og hun merker at det blir fortere mørkt om kveldene. Hun gruer seg litt til de lange, svarte dagene.

– Jeg må prøve å finne noe å gjøre inne. Tegne litt, for eksempel. Og ligge i hi, slik som dyrene gjør. Det er kanskje sånn vi mennesker egentlig skulle levd, sier hun.

Det er tidlig februar, men landskapet rundt småbruket på Berg er helt snøfritt. Bare i de mest skyggefulle søkkene er det små rester av frost i skogen.

Det ryker fra pipa, men veden har Susanne kjøpt av nabobonden. Selv om vinteren aldri ble skikkelig kald i denne delen av Østlandet i år, gikk hun tom.

– Det er jo klassisk. Vi har 60 mål skog, men ikke ved, sier Susanne.

Det nærmer seg ett år siden hun begynte å rydde opp dødsboet. Den gang snakket hun på inn- og utpust om zipline over myra, solcellepaneler og minirenseanlegg, dyr i stallen og lys i vinduene.

Men det blå huset er fortsatt blått. Å male det svart var det første hun skulle gjøre da hun flyttet inn. Traktoren står stille under presenningen. Låven er fortsatt like vindskeiv som da hun kom hit første gang.

– Det har vært enormt mye å rydde opp. Jeg er av natur en person som har mange ideer og vil at ting skal skje fort, men jeg begynner å innse at ting tar tid, sier hun.

Susanne mener likevel at hun har blitt et friere menneske. Hver dag tenker hun på alt hun ikke trenger å gjøre.

Og hun tar fortsatt på seg uniformslua og sikter på en utstillingsdukke i ny og ne. Eller spiller på trøorgelet som hun har fått buksert inn i huset.

Samtidig har hun oppdaget at det er mye som binder henne fast. I løpet av året har hun vært like mye i Moss som på småbruket.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde fått gjort enda mer denne vinteren. Nå bare gleder jeg meg til våren. Da skal vi felle trær, bygge skjul og hamstre ved, sier Susanne.

Hun kunne ikke tatt mer feil.

Det skulle vært årstiden da kreftene strømmet tilbake. En tid for å så, en tid for å bygge. Kanskje også male hele huset svart, slik Susanne har sett for seg siden første dag.

Men selv de som bor midt i skogen mellom Stomperudåsen og Høylundmåsan rammes av de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid.

Det er midten av mars og koronasituasjonen sender Susanne hjem til Moss. Småbruket er fortsatt regulert som fritidseiendom, og dermed vil hun bli en del av det utskjelte hyttefolket hvis hun oppsøker det.

Hjemmesnekring er byttet ut med hjemmeskole. Fuglesang med nyhetssendinger. Skumringen på tunet med Netflix.

Det frie livet er satt på pause – på ubestemt tid.

– Nå er det noen andre som bestemmer hvor jeg kan gå og hvem jeg kan være sammen med. Det tapper meg for energi og gjør meg mindre kreativ. Jeg har ikke lyst til å male en gang, sier hun.

Susanne lengter tilbake til småbruket. Krisen har paradoksalt bare gitt henne mer lyst til å isolere seg og leve som selvberget.

– Sitter du i en leilighet i en by, er du helt avhengig av omgivelsene dine. Har du derimot et småbruk med infrastrukturen oppe og står, kan du klare deg selv. Så jeg har fått mer lyst til å få dette til å virke, men jeg må være mer tålmodig, sier hun.

Tre egg er ikke nok

For det er ingen kornlagre, beitedyr eller spirende kjøkkenhager som venter henne på Berg denne våren. Det går ikke å leve på egg fra tre høner i lengden. Koronakrisen har gjort det klart at Susanne har en lang vei å gå.

– Jeg har hatt en del tid til å tenke, og jeg har skjønt at det tar lengre tid å bli selvforsynt enn jeg trodde. Da jeg fikk nøkkelen i fjor, så jeg for meg at vi hadde bygget alt klart i løpet av sommeren. Men nå innser jeg at vi nok må ha en femårsplan, sier hun.

Noe annet har også overrasket henne: Hvor avhengig hun har vært av andre mennesker, og hvor avhengig de har vært av henne.

Besteforeldre har passet barn. Kjæresten har ryddet trær, båret stein og pusset opp. Bonden på nabogården har trukket løs traktoren. Og folk har hjulpet henne med småtjenester.

Hva skjedde med det frie mennesket?

– Jeg trodde det skulle skje på et øyeblikk, men det er ikke sånn det fungerer, sier hun og knipser med fingrene.

– Det er en prosess som har vart hele livet mitt, og det bare fortsetter. Kanskje er det egentlig ikke mulig å bli helt fri.