Kampen om laksemilliardene: – En suppe av ulike utspill og påstander

– Det snakkes om i alle sammenhenger. På strikkekvelder, rundt lunsjbordet, på butikken, over alt. Folk er bekymret for at optimismen og utviklingen skal snu.

Lisa Yvonne Myrvold Mele strikker ved et langbord på Lovund. Den lille øya i Nordland har klart det mange distriktskommuner i Norge ikke klarer.

De har fått unge folk til å flytte hit og bosette seg.

Mye av årsaken er oppdrettsselskapene som har etablert seg.

Her er det jobber. Her er det penger. Men fremtiden er usikker, hevder folkene som jobber med laksen.

For alt tyder på at Stortinget kommer til å innføre den såkalte grunnrenteskatten. En skatt som også ble foreslått i 2019.

Men den gang ble forslaget sablet ned allerede før det kom på bordet.

– Det var en heftig lobbykampanje som viste seg å være veldig vellykket, sier Karen Helene Ulltveit-Moe. Hun er professoren ved Økonomisk institutt.

Det var Ulltveit-Moe som ledet arbeidet med grunnrenteskatten for fire år siden, og kaller altså det som skjedde for en kampanje.

Kristin Langeland, kommunikasjonsdirektør i Sjømat Norge, kaller det noe helt annet.

– Vi visste at en slik skatt ville bli dramatisk for en næringen. Derfor ble det en enorm mobilisering langs kysten. Vi ville ikke at alle inntektene skulle til staten og forsvinne ut av kommunene, og man jobbet blant annet mye inn mot landsmøtene til de politiske partiene for å få dette frem, sier hun.

Og nå er kampen om laksemilliardene i gang igjen.

Grunnrenteskatten gjør at oppdrettsselskapene må betale 40 prosent skatt på det de tjener på lakseproduksjon over 5.000 tonn.

Skatten skal gi mellom 3,6 og 3,8 milliarder kroner i statskassa hvert år.

– Dette er en skatt som tar utgangspunkt i prinsippet om at man skal dele med eierne dersom man får lov til å utnytte naturressursene vi har i Norge. Og eierne er i dette tilfellet alle oss, sier Karen Helene Ulltveit-Moe.

– Dersom du som privatperson leier ut stranda di til noen som skal starte opp industri der, vil du jo kreve at de betaler for leia, fortsetter hun.

Kristin Langeland i Sjømat Norge er enig i akkurat det argumentet.

Men hun understreker at det er nettopp derfor næringen i dag betaler produksjonsavgift og eiendomsskatt for leie av sjøarealer.

– Vi bruker en felles ressurs i og med at fisken vokser seg stor i sjøen. Men dette er ikke en begrenset naturressurs som vi tømmer, slik olje og gass er. Oppdrett krever mye innsats utenfor havet for at industrien skal vokse. Laksen er evig fornybar fordi vi selv plasserer den i sjøen, sier Langeland.

Og dette er ikke det eneste punktet der næringen, politikere og andre fagfolk er uenige.

– Debatten er veldig polarisert. Det er en suppe av ulike utspill og påstander som ofte er vanskelig å bekrefte eller avkrefte, sier Simen Sætre.

I fjor kom han ut med boka «Den nye fisken» sammen med Kjetil Østli.

I boka studerte journalistene hva som skjedde da grunnrenteskatten ble stoppet i 2019.

– Er det noen argumenter du mener det ikke er hold i?

– Ja, det er det.

Så hva er egentlig realitetene rundt oppdrettsnæringen og grunnrenteskatten?

Hvor mye penger er det i oppdrettsnæringen?

At oppdrettsnæringen tjener gode penger er det lite tvil om.

Aldri før har Norge solgt mer sjømat til utlandet. Mesteparten kommer fra oppdrett.

I gjennomsnitt satt hvert oppdrettsselskap igjen med et overskudd på 145,7 millioner kroner før skatt i 2020, ifølge Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse.

Merete Fauske i direktoratet understreker at dette er gjennomsnitt. Noen selskaper tjente mer og andre mindre.

For å se på utviklingen i lønnsomhet blir det derfor mer riktig å se på nøkkeltallet som kalles driftsmargin.

Et annet tall som sier noe om utviklingen er lønnsomhet per tillatelse.

I 2020 tjente selskapene rundt 11 millioner kroner per tillatelse.

Men selv om både driftsmarginen og lønnsomheten per tillatelse har gått litt ned, vil ikke fagfolk som Linda Nøstbakken kalle det krise.

Hun jobber nå som forskningsdirektør i SSB. Som professor i samfunnsøkonomi ved NHH var hun tidligere en del av havbruksutvalget.

– Næringa har noen utfordringer, men alt i alt går det veldig bra med norsk oppdrett. De leverer jevnt over gode overskudd, sier Nøstbakken.

Da er det interessant å se på hvem som egentlig tjener på norsk oppdrettsfisk.

Hvem tjener på norsk oppdrett?

Utredningen fra 2019 viser at seks selskaper eier over halvparten av alle oppdrettstillatelsene i Norge.

Den største oppdrettskommunen i landet, basert på eierskap, er faktisk Oslo.

I 2020 gjennomførte professor Linda Nøstbakken og en kollega et dypdykk i oppdrettsnæringen. De fant flere ting som overrasket.

• 36 prosent av tillatelsene i norsk oppdrett var eid av utenlandske aktører i 2018.
• Samme år ble det betalt ut et utbytte på rundt 13 milliarder kroner i oppdrettsnæringen.
• 48,4 prosent av dette gikk til utenlandske eiere.

– Det har ikke skjedd større endringer i andelen utenlandske eiere siden den gang, sier Nøstbakken.

Noen vil kanskje reagere på at så store summer blir utbetalt i utbytte til utenlandske selskap.

Kristin Langeland i Sjømat Norge mener det ikke nødvendigvis er negativt.

– Utenlandske investeringer tyder på at dette er en næring i vekst. I tillegg er det viktig å understreke at mye av det som blir utbetalt i utbytte blir investert på nytt, sier Langeland.

– Det igjen gjør det mulig å utvikle næringen. Innovasjon er veldig dyrt, og vi er avhengige av private investorer for å kunne gjøre det, sier hun.

Professor Jan I. Haaland ved NHH er enig i at utbytte ikke nødvendigvis er dumt.

– At utenlandske aktører ønsker å investere i norske selskap, betyr jo at de ser mulighetene i dette selskapet. Og det kan hjelpe det aktuelle selskapet med å vokse og utvikle seg, sier han.

Men et viktig element i denne diskusjonen er at en del av de utenlandske selskapene som har hånda nede i oppdrettsbøtta faktisk er eid av nordmenn.

På den måten slipper de unna en del selskapsskatt som vi har i Norge.

Jan I. Haaland mener derfor at en grunnrenteskatt kan være en fornuftig løsning for å sørge for at overskuddet fra oppdrettsnæringen blir værende i Norge.

– Slik kan man sikre at fellesskapet får sin del av avkastningen selskapene får ved å utnytte naturressurser det ikke fullt ut betales for, sier Haaland.

– En grunnrenteskatt vil sørge for at en større del av overskuddet i oppdrettsnæringen går til fellesskapet, i stedet for å gå til eiere. Uansett om de er norske eller utenlandske,

Han understreker videre at han ikke ønsker å uttale seg om forslaget fra regjeringen, da han ikke kjenner detaljene godt nok.

Men oppdrettsnæringen selv mener skattetrykket deres allerede er stort nok.

Noen aktører hevder at en grunnrenteskatt vil spise opp alt overskuddet deres. Stemmer det?

Hvor mye skatt må de betale?

– Det er selvsagt variasjon mellom selskapene, men noen risikerer et skattetrykk på over 100 prosent med forslaget som nå foreligger, sier Kristin Langeland i Sjømat Norge.

Hun viser blant annet til Bremnes Seashore. Her er deres forklaring på hva de kan få i samlede skatter:

Professor Karen Helene Ulltveit-Moe understreker at skatten som foreslås kun er knyttet til inntektene som oppstår når fisken svømmer og vokser i merdene.

Bearbeiding på land eller andre ting som ikke skjer i havet vil ikke bli beskattet.

I tillegg gjelder skatten bare overskudd på produksjon over 5.000 tonn.

Slik forslaget ligger nå, vil selskaper som må betale denne skatten også få et fradrag på 40 prosent på nye investeringer. Så dersom du skal utvide produksjonen for 100 millioner kroner, får du 40 millioner tilbake fra staten.

Kristin Langeland i Sjømat Norge mener derimot at en slik ordning ikke er så lukrativ som den kanskje høres ut.

– Utfordringen er at vi ikke vet hvilke investeringer det gis fradrag for. Det er i sjøfasen man kan snakke om at en grunnrente oppstår, men det er ikke der selskapene investerer mest penger. Pengene investeres først og fremst i utvikling på land, med ny teknologi, arbeidet med å bearbeide fisken og slike ting, sier Langeland.

Og oppdrettsnæringen har allerede sagt at de nå må legge flere prosjekter på is. Men er dette bare en trussel?

Hva blir konsekvensene?

Ja, mener journalist Simen Sætre.

– Det er naturlig å tråkke på bremsa nå. Med en mulig endring i skattesystemet bør man regne på alle ting på nytt. Det kan være ting som har vært lønnsomme tidligere, som ikke er det nå, sier han.

– I tillegg kan det være endringer i skatten som gjør at det lønner seg å vente med investeringer til skatten innføres, fordi det kan gi større fradrag.

Men han tror det er forskjell på å legge planer litt på is, og å kansellere dem helt.

Han får støtte fra professor Linda Nøstbakken.

– Dette er en næring som har gått veldig bra. Pengene har rullet inn i senere år, og de har kunnet investere mye uten å måtte gå til banken eller andre investorer for å skaffe penger. Akkurat det kan endre seg nå, sier Nøstbakken.

– Det kan hende oppdrettsnæringen må gjøre mer som andre næringer, dersom de vil gjøre store investeringer. Nye prosjekter må virke lønnsomme i noen andres øyne også. Ofte ligger det en form for kvalitetssikring i akkurat det.

De siste ukene har oppdrettsselskapene permittert flere hundre ansatte.

Dette skjer samtidig som selskapene går med store overskudd. Noen argumenterer med at permitteringer og varsler om permitteringer er noe som skjer hvert år.

Kristin Langeland i Sjømat Norge mener derimot at virkeligheten er mer dyster.

De har bedt medlemmene sine om å melde inn hva en slik skatt kan bety.

– Vi er allerede oppe i over 35 milliarder med kansellerte eller frosne investeringer. Da havner lokale leverandører i trøbbel. Oppdrettsnæringen har bygd opp en stor leverandørnæring, som nå mister viktige oppdrag, sier Langeland.

Hun tror også at usikkerheten rundt grunnrenteskatten får investorer, både innlands og utenlands, til å revurdere om de ønsker å satse i Norge.

– Vi ser at teknologien nå gjør det mulig å satse på oppdrett i andre land enn Norge. For eksempel Kina, Canada, Chile, Irland og Skottland, sier Langeland.

Ifølge henne gir Kinas regjeringen støtte til dem som ønsker å starte med oppdrett. I Canada, der det også er en viss motstand mot oppdrett, har næringen et skattetrykk på drøye 30 prosent, ifølge en rapport fra KPMG.

– Dersom skattetrykket blir så høyt som det kan bli, blir ikke Norge konkurransedyktig for dem som vil investere. Er det mer attraktivt å starte opp i et annet land, velger du ikke Norge, sier Langeland.

Men det er et «men» her.

Selv om oppdrettsnæringen er kritisk til regjeringens forslag, er de ikke imot å betale mer skatt.

Er det da mulig å komme til en enighet?

Hvordan bør en slik skatt bli?

Da Norge begynte å utvinne olje, laget vi en egen skatt for oljebransjen.

Petroleumsskatten fra 1975 sier at oljeselskapene skal betale til sammen 78 prosent skatt på oljen de pumper opp.

– På den måten sikret vi at fellesskapet fikk sin del av oljeinntektene. Det skapte det samfunnet vi har i dag. Da er det ikke så rart at man ser tilbake til den modellen i andre sammenhenger, sier Simen Sætre.

Men kritikerne mener at grunnrenteskatten ikke gir tilbake til oppdrettskommunene. At pengene heller vil ende opp i andre kommuner. Og ut fra forslaget til regjeringen, kan det se slik ut.

Av de rundt 3,8 milliardene som etter planen skal hentes inn i form av grunnrenteskatt skal halvparten gå til staten og halvparten, cirka 1,9 milliarder, til kommunene.

Men cirka 1,15 av disse milliardene blir fordelt på alle kommunene i Norge.

– Blir det ikke feil at de kommunene som legger til rette for oppdrett ikke skal få betalt for det?

– Det er helt naturlig å argumentere slik, men da kan man jo si at Stavanger skulle hatt alle oljepengene, sier Simen Sætre.

Han mener også at de miljømessige utfordringene, som rømming, lakselus og forurensning, bør være et argument for at oppdrettsnæringen skal betale en slik skatt.

Økonomiprofessor Linda Nøstbakken mener at en grunnrenteskatt er den best egnede skatten å innføre for oppdrettsnæringen.

– Det blir sett på som legitimt at fellesskapet skal få litt tilbake av overskuddet som er skapt gjennom bruk av fellesskapets ressurser. Og en skatt på grunnrente kan utformes slik at den ikke fører til færre investeringer eller mindre verdiskapning, sier Nøstbakken.

Hun tror næringen vil takle en grunnrenteskatt på 40 prosent.

– Selskapene betaler bare skatt dersom de oppnår en meravkastning. Og de vil da bare betale en andel av denne meravkastningen, sier Nøstbakken.

Det hun er skeptisk til er at skatten ikke gjelder alle.

De selskapene som ikke har tillatelse til å ha mer en 4-5.000 tonn fisk i anleggene sine, skal ikke betale grunnrenteskatt.

Nøstbakken mener at dette vil påvirke selskapsstrukturen i næringen, da de små selskapene får en stor fordel.

– I og med at de små selskapene ikke må betale grunnrenteskatt, kan de betale mer for tillatelser enn de store selskapene. Det gir en konkurransevridende effekt. Vi så det seinest på lakseauksjonen nå i høst. Ikke mange store selskap var med der, sier hun.

Og ingenting er spikret ennå. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum har understreket at de er åpne for innspill for hvordan skatten skal utformes.

Oppdrettsnæringen selv er i full gang med å se på alternative løsninger.

– Dette er et kompleks felt, som berører mange forskjellige departementer og direktorater. Det er vanskelig å få oversikt over hvordan skatteforslaget faktisk slår ut, sier Langeland.

– Derfor har vi vært opptatt av å avvente innføringen til etter skatten er utredet og vedtatt. Problemet nå er at skatten skal gjelde fra 1. januar 2023, men ikke vedtas før nærmere sommeren. Det skaper enorm usikkerhet. Vi ønsker som sagt å betale mer skatt, men ikke på en måte som fører til permitteringer, stopp i investeringer og som gjør at vi mister ledertrøya på denne superviktige fremtidsnæringen.

Økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe tror vi kommer til å innføre grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen. Ifølge henne vil det faktisk være en viktig avgjørelse for det norske samfunnet med tanke på næringsutvikling og skatteinntekter i fremtiden.

– Vi har mange naturressurser i dette landet som vi skal tjene penger på i fremtiden, særlig når vi skal fase ut produksjonen av olje og gass. Da er det viktig å få fastsatt noen prinsipper som sikrer at velferdsstaten tjener på dette.